Fellesskolen er i stadig utvikling, den blir bedre hele tiden. Til høsten får vi nye læreplaner som legger opp til mer dybdelæring og at elevene får en mer praktisk og variert skoledag. Slik speiler de nye læreplanene det som må kalles et betydelig skifte i den skolepolitiske debatten.

Der høyresidens snevre kunnskapssyn altfor lenge har fått dominere skoledebatten, ser vi nå at vi får økende oppslutning om forståelsen for at praktisk og teoretisk læring styrker hverandre, at aktive elever lærer mer enn passive og at mer og bedre læring er avhengig av at elevene får leke og oppleve mestring slik at de er motiverte. Lærelyst er nemlig viktigere for læring enn læringstrykk.

Men det er en joker i den videre utviklingen av skolen, og den ligger nettopp i såkalte kvalitetsvurderingssystemer og hvordan vi bruker – eller misbruker – elevers testresultater når vi skal styre skolen.

Politikere og beslutningstakere i kommuner, fylker og nasjonalt kan ikke fatte gode beslutninger for skolen utelukkende basert på resultater fra standardiserte tester. Når det blir for mye fokus på resultatene av disse testene, er det fare for at man snevrer inn skolens brede samfunnsmandat. Resultatene fra nasjonale prøver i lesing, engelsk og regning gir bare begrenset informasjon, og fanger ikke opp bredden i det elevene skal lære. Praktisk læring, det å mestre livet eller bli en god samfunnsborger finner man ikke svar på i prøver og tester.

Høyresiden har et helt bevisst ønske om å bruke resultater fra de nasjonale prøvene til å sette fellesskolen i en konkurransesituasjon. Dette er en feilslått markedstenkning, som ikke fremmer læring. For når resultatene offentliggjøres og rangeres, ser vi gjentatte eksempler på at resultatene brukes både kynisk og kunnskapsløst.

Testresultater forteller noe om elevers skåre på en prøve. Men altfor mange politikere og skolebyråkrater bruker resultatene som om de viser kvaliteten på lærere, rektorer og skoler. Da går det fullstendig galt. Vi vet godt at noen av landets dyktigste lærere og skoleledere jobber på skoler der elevene skårer lavt på nasjonale prøver. Men når de som styrer skolen blir mer opptatt av tallene og statistikken enn at barnas læring er god, blir skolens omdømme viktigere enn skolehverdagen. Beslutninger tatt på bakgrunn av lett målbare resultater kan dessuten gi kortsiktige og forenklete løsninger fordi framgang på elevenes testresultater vil gi de voksne status og makt.

Det er mange politikere og skoleeiere som kan melde seg på i rekken av uklok bruk av testresultater. Men Høyre er i en særstilling, og de bemerker seg med stadig mer uvettig bruk av skoletall mens resten av landet blir mer edruelig. Høyre er flinke til å si offentlig at man skal være forsiktig med å bruke enkelttall fra enkelttester til å forklare skolekvalitet, men de gjør systematisk det de selv advarer mot: Statsminister Erna Solberg (H) trakk for eksempel så sent som i fjor fram en enkeltskoles resultat på Nasjonale prøver og mente at det tallet fortalte at alle skoler burde drives som den.

«Vi risikerer at elevene blir syke.»

Det verste med en slik test- og resultatdrevet skoleutvikling er at vi risikerer at elevene blir syke av det. Omfattende målstyring har bidratt til å øke elevenes prestasjonspress, og helsepersonell melder om at antallet elever som oppgir at de har stressrelaterte psykiske problemer og udefinerbare fysiske helseplager, har økt kraftig de senere årene. Sånn kan vi ikke ha det.

Alternativet til den testdrevne målstyringen, er tillitsreform i skolen. Det er et radikalt prosjekt og det er dristig. Tillitsreform handler om å slutte med unødvendig detaljstyring og utvide skolelederes og læreres handlingsrom. Det handler om en utvikling av skolen der erfaringskunnskapen til elever og lærere brukes aktivt sammen med forskning slik at vi kan gjøre mer av det som faktisk fremmer læring, og avvikle det som hemmer det.

For å skape en skole der alle lærer, lykkes og trives må vi starte på toppen, med måten skolen styres på. Så lenge resultater på standardiserte tester er det eneste vi etterspør, vil skolen styres basert på et snevert kunnskapssyn. Det er kvalitetsutvikling i:

• At det rødgrønne byrådet i Oslo har mer enn halvert resultatindikatorene skolene styres etter.
• Å gi lærerne og skolene økt valgfrihet i hvilke kartleggingsprøver de vil gjennomføre.
• Å fjerne rangeringsmuligheter ved å gjøre nasjonale prøver til utvalgsprøver.

Å teste elevenes kompetanse er ikke et norgesmesterskap i skole. Da kan vi heller ikke ha systemer som brukes på den måten av mediene eller av beslutningstakere.

SV vil ha en kvalitetsvurdering av skolen som motvirker økt konkurranse og rangering av skoler. Læringsfremmende styringsprinsipper må legges til grunn for kvalitetsvurderingen av skolen. Reell medbestemmelse og tillit skal prege samarbeidet mellom skoleeier, skoleledelse og lærerprofesjonen på alle nivåer. Sterke profesjonsfellesskap skal være bærebjelken i skolens faglige arbeid og utvikling. Den profesjonelle lærer har metodeansvar og må gis et stort faglig handlingsrom. Slik får vi en fellesskole der alle barn skal lære, lykkes og trives.

Denne teksten sto først på trykk i Klassekampen fredag 21. februar 2020.