Økonomer har to roller i offentligheten: som forskere og som ideologiprodusenter. Steinar Juels svar til Bjørnar Moxnes i Dagbladet er nok mer et uttrykk for den andre rollen. Juel forsvarer skatteflyktninger som Stein Erik Hagen med at de tilfører like mye verdi til produksjonen som de tar ut. Men både økonomifaget og verdensøkonomien har forlatt retorikken Juel drar frem i sitt forsøk på å utydeliggjøre hvem det er som jobber på landets arbeidsplasser.
Juel peker på at kapitaleieres inntekter baseres på den risikoen de tar når de investerer, og hevder implisitt at det finnes noe «naturlig» eller «rettferdig» med en slik ordning. Men moderne økonomisk forskning viser at det ikke stemmer.
Lazonick og Mazzucato skrev i 2013 om hvordan ulikheten har økt de siste årene på grunn av måten de superrike henter ut verdier som er mye større enn den verdien de tilfører. Formuene til mange kapitaleiere vokser fordi de eier aksjer, en ressurs som raskt kan selges på markedet hvis det skulle være nødvendig. På grunn av lave renter i verden, og en trend med såkalte «tilbakekjøp» av aksjer (der bedrifter pumper opp egen aksjekurs i stedet for å investere i produksjon), har formuene til kapitaleiere vokst raskt. Ansatte har derimot en avtalt lønn, og det finnes ingen garantier for at de kan øke inntektene ved å jobbe hardere. Staten, som har finansiert flere nøkkelinnovasjoner, har heller ingen garantier for at risiko gir noen tilsvarende gevinst. Internett, GPS og berøringsskjermen – hovedinnovasjonene for i Apples Iphone – ble utviklet av staten. Statlig finansiert innovasjon har derfor beriket alle Apple-aksjonærer.
Statlig finansiert innovasjon har beriket alle Apple-aksjonærer.
Økonomen Thomas Piketty ble verdenskjent i 2013 da han i boka Kapitalen i det 21. århundre viste at den rikeste prosenten har fått en stadig større andel av verdiskapningen de siste årene, på grunn av en stigende inntekt på kapital. I 2018 skrev Piketty sammen med Emmanuel Saez og Gabriel Zucman at «til forskjell fra tidligere tiår har inntektskonsentrasjonen de siste 15 årene kommet fra en boom i inntekter fra aksjer og obligasjoner i toppen [av inntektsfordelingen]».
Selv Financial Times har gitt uttrykk for at fokus på maksimering av profitt og aksjeeierverdi er et problem. Financial Times-skribent Rana Foroohar har skrevet kritisk om hvordan de superrike tjener penger på penger, snarere enn arbeid. Det finnes en voksende konsensus om at de som ligger i toppen av inntektsfordelingen, ikke har fortjent inntektene sine gjennom verken risikoatferd eller verdiskapning.
Man trenger ikke være økonom for å forstå at det er politiske beslutninger som har gjort det mulig for de superrike å skaffe seg så enorme inntekter, det er nok å se på utviklingen i verdensøkonomien de siste årene. For drøyt et tiår siden ble det skapt en finanskrise, og gjennom politiske beslutninger i USA og Europa ble bedrifter reddet, og en politikk for å presse opp aksjepriser ble gjennomført. Mange arbeidstakere mistet jobben, mens andre måtte finne seg i lønnskutt. Samtidig ble velferdstjenester privatisert og kuttet. Det var ikke de superrike som måtte betale for sin risikoatferd, men arbeidstakere som mistet jobben.
Det finnes en voksende konsensus om at de som ligger i toppen av inntektsfordelingen, ikke har fortjent inntektene sine gjennom verken risikoatferd eller verdiskapning.
Juel skriver at «uten dem [kapitaleierne] ville de ansatte ikke hatt noen jobb, eller de ville hatt mye dårligere betalte jobber». Det stemmer nesten. Uten kapital ville produktiviteten ha vært mye lavere, det er sant, men det finnes ingen naturlov som sier at det bare er noen få som skal eie kapitalen og dermed ha beslutningsmakt over bruken av den.
Vi er imidlertid enige når han skriver: «Ikke noe økonomisk system har gjennom historien vært så vellykket som den versjonen av markedsøkonomi vi har i Norge i dag». Norsk økonomi kjennetegnes av demokrati og likhet. Å la det uthules av skatteflukt og skattekutt for de superrike er en dårlig idé.