Parallelt med onsdagens generalstreik mot de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven, presenterte NHO en spørreundersøkelse (gjennomført av Sentio på oppdrag fra NHO) om folks syn på forslagene. NHO gir i all hovedsak en gyldig fremstilling av de resultatene som de presenterer – men som så ofte når interesseorganisasjoner foretar slike undersøkelser, må man bla seg inn i datamaterialet for å finne det svært tydelige resultatet som går i deres disfavør. Når Aftenposten så skal gjengi funnene, viderefører de ikke bare NHOs utelatelse, men topper det med både «cherry-picking» og ren misforståelse av dataene, slik at deres fremstilling faktisk blir enda mer selektiv og misvisende enn NHOs versjon.

Er du for ting som er bra?
Det aller klareste resultatet i undersøkelsen, som naturlig nok vies stor oppmerksomhet både hos NHO og i Aftenposten, er at 67 % av de spurte er helt/delvis enige i at «Fleksibel arbeidstid er et gode for arbeidstaker«.  Men det er all grunn til å spørre seg om hvor overraskende eller opplysende dette egentlig er, når man ikke har gitt noen mer konkret definisjon på hva man mener med begrepet «fleksibel arbeidstid».

Det er påfallende at NHO/Sentio bevisst har unnlatt å stille et konkret spørsmål om folk er for eller mot de konkrete endringsforslagene.

Det er klart at bortimot alle vil være enig i at fleksibilitet er et gode for en arbeidstaker som kan styre dette 100% selv – og tilsvarende at fleksibilitet vil være en ulempe dersom arbeidsgiveren har uinnskrenket kontroll over når du skal jobbe. Stridstemaet i saken om denne delen av AML-endringene er hvorvidt arbeidsgiver vil bli gitt for store muligheter til å presse arbeidstakerne inn i ubekvemme turnuser. Det kan godt hende at flertallet er enig med regjeringen i at dette ikke er en fare (eller at de mener det er en pris som er verdt å betale for de fordelene som følger med en liberalisering) – men vi kan ikke konkludere noen ting om dette ut fra denne spørsmålsformuleringen, fordi hver og en blir overlatt til å svare ut fra sin personlige forståelse av «fleksibel arbeidstid».

Det er dessuten ingenting i dette og tilsvarende spørsmål som forteller oss om disse folkene ønsker mer fleksibel arbeidstid (slik Kristin Skogen Lund kategorisk konkluderer) – eller om de mener at dagens lovverk er helt tilstrekkelig til å dekke deres behov og ønsker, og derfor ikke føler behov for noen endringer.

Positive og negative konsekvenser
Den delen av undersøkelsen som handler om midlertidige ansettelser, består av fire ulike spørsmål som alle er på formen (parafrasert): «Mener du at større adgang til midlertidige ansettelser vil føre til ____?» Den generelle trenden som undersøkelsen viser, er at det er en overvekt (noen ganger liten, andre ganger svært tydelig) av folk som er ‘enige’ i alle disse konsekvensene – både de positive og de negative. (Samlet sett anses de negative konsekvensene for å være adskillig mer sannsynlige enn de positive konsekvensene – stikk i strid med hvordan Kristin Skogen Lund gjengir undersøkelsen i Dagens Næringsliv).

Spørsmålet om hvorvidt økt adgang til midlertidighet vil gå på bekostning av flere faste ansettelser er fullstendig utelatt fra NHOs presentasjon – til tross for at dette er det klareste og mest entydige av svarene.

I den grad man kan lese noe samlet budskap om ‘folk flest’ ut av svarene, så må det være at mange ser ut til å ha et nyansert syn der de ser at økt adgang til midlertidige ansettelser vil ha både positive og negative konsekvenser. Det er imidlertid svært vanskelig å trekke noen tydelige konklusjoner om hvorvidt folk ønsker en endring i regelverket eller ikke, ettersom vi vet lite eller ingenting om hvordan de avveier de ulike hensynene opp mot hverandre.

Det kan godt være interessant å måle hva folk mener om isolerte konsekvenser av en lovendring, men det er ganske påfallende at NHO/Sentio bevisst har unnlatt å stille et konkret spørsmål om folk er for eller mot de konkrete endringsforslagene. Det hadde vært såre enkelt å stille et tilleggsspørsmål med f.eks. alternativene «Jeg støtter disse lovendringene om [midlertidighet/fleksibilitet]» / «Jeg syns man burde endre, men ikke så mye som foreslått» / «Jeg vil beholde loven slik den er«, og det er nærliggende å spørre om man unngikk et slikt spørsmål ut fra en frykt for at disse svarene ville vist at folk vektlegger de negative konsekvensene av en endring mye mer enn NHO ønsker å promotere offentlig.

Tilsiktede utelatelser
At NHO ikke er så veldig ivrige på å snakke høyt om folks skepsis, blir også klart når man leser deres presentasjon av de fire spørsmålene om midlertidighet. NHO skriver at folk er «delt» på spørsmålene om en liberalisering vil «gjøre det lettere å få flere inn i arbeidslivet«, eller «føre til økt brutalisering». Dette er forsåvidt riktig, selv om det underkommuniserer at differansen mellom ‘enige’ og ‘uenige’ er mer enn dobbelt så høy for sistnevnte (negative) konsekvens som for førstnevnte (positive) konsekvens. Videre trekker NHO frem at hele 24% er ‘helt enige’ i at lettere adgang til midlertidighet vil gi bedriftene flere muligheter til å finne ut om det er rom for å ansette flere – en helt gyldig presentasjon av et svært tydelig resultat der det er over dobbelt så mange ‘enige’ som ‘uenige’.

Aftenposten-artikkelen gir et enda skjevere bilde av svarene.

Men når vi kommer til det fjerde spørsmålet, om hvorvidt økt adgang til midlertidighet vil gå på bekostning av flere faste ansettelser, så er dette spørsmålet fullstendig utelatt fra NHOs presentasjon – til tross for at dette er det klareste og mest entydige av alle disse fire svarene. Her utgjør de ‘helt+delvis enige’ tre ganger så mange som de ‘helt+delvis uenige’, med totalt 53% enige mot bare 18% uenige. Da fremstår det som ganske tydelig at man har gjort en bevisst og selektiv utvelgelse av hvilke resultater man ønsker å formidle utad.

Men dette var altså NHOs egen presentasjon av saken, og det er neppe spesielt overraskende eller sjokkerende at en interesseorganisasjon med klare standpunkt i saken velger å snakke høyest om de resultatene de liker og overlater til gravejournalistene å finne de mer ubeleilige resultatene. Samtlige data ble tross alt gjort tilgjengelige, så når Aftenposten dekker resultatene av undersøkelsen burde man kunne forvente en balansert gjennomgang av tallene.

Ensidig utvelgelse
I stedet serveres vi en Aftenposten-artikkel som (i hvert fall i sin opprinnelige versjon) – gir et enda skjevere bilde av tallene. Ikke bare har man fortsatt utelatt svarene om at flertallet forventer at midlertidige ansettelser vil gå på bekostning av faste, men i spørsmålet om brutalisering av arbeidslivet nevner man ikke den overvekten av folk som er enig i dette (38% enige mot 27% uenige) – derimot gjør man et poeng ut av at «Bare en av ti under 30 år tror midlertidige ansettelser kan føre til en brutalisering av arbeidslivet.» Samtidig gjengir man støtten til at økt midlertidighet vil gjøre det lettere for bedrifter å vurdere nyansettelser, og for flere å komme inn i arbeidslivet. I tillegg gjengis selvsagt tallet om at et stort flertall mener fleksibel arbeidstid er et gode for arbeidstaker, både i tittel og ingress.

Når det klareste resultatet er utelatt fra gjennomgangen, holder det ikke å forsvare seg med at de har presisert at undersøkelsen kommer fra NHO og at de har latt LO komme til orde med mer generelle betraktninger.

Her har vi altså totalt fire spørsmål om økt adgang til midlertidighet, hvorav to er positive til endring og to er negative – men Aftenposten ender opp med å presentere tre positive funn (ved å trekke ut ett snevert underresultat av svaret om brutalisering) og ingen negative. Det burde være ganske innlysende at dette aldeles ikke er en holdbar eller balansert måte å presentere en slik undersøkelse på. Når det aller klareste resultatet av de fire punktene om midlertidighet (om negativ effekt på faste ansettelser) blir totalt utelatt fra gjennomgangen, så holder det ikke å forsvare seg (slik Aftenposten gjør) med at de har presisert at undersøkelsen kommer fra NHO og at de har latt LO komme til orde med mer generelle betraktninger.

Etter min henvendelse til Aftenposten i forkant av denne artikkelen, ble artikkelen justert ved at man også la inn totalresultatene for spørsmålet om brutalisering, slik at det nå står:

Fire av ti er enig eller delvis enig i at økt bruk av midlertidig ansettelse vil føre til et brutalisert arbeidsliv. Tre av ti er helt eller delvis uenig i dette. Bare en av ti under 30 år tror midlertidige ansettelser kan føre til en brutalisering av arbeidslivet.

Men til tross for denne korrigeringen, blir fortsatt alle de tre resultatene om midlertidighet presentert på villedende og uriktige måter – i tillegg til at det aller klareste midlertidighets-svaret, om negativ effekt på faste ansettelser, fortsatt er helt utelatt.

Absolutt ingen forbehold tillatt
Når Aftenposten skriver at «Bare en av ti under 30 år tror midlertidige ansettelser kan føre til brutalisering», så har de tatt utgangspunkt i et tall – 12% av de under 30 år – som utelukkende angir de som har svart ‘helt enig’. Hvis man skal beskrive hvor mange som «tror midlertidige ansettelser kan føre til brutalisering«, må man selvfølgelig også inkludere de som har svart ‘delvis enig’. Dette er den standarden som NHO selv har brukt for å definere gruppene av ‘enige’, ‘uenige’ og ‘midt i mellom’ – og til alt overmål er det denne standarden som Aftenposten selv bruker i foregående setning. Når man først skriver at «Fire av ti [i totalbefolkningen] er enig eller delvis enig«, er det ikke et menneske som kan skjønne at «Bare en av ti under 30 år tror midlertidige ansettelser kan føre til en brutalisering av arbeidslivet» viser til et tall som er beregnet på en annen måte, og som ikke kan sammenlignes direkte med «fire av ti«.

Aftenpostens påstand om at «Bare en av ti under 30 år tror midlertidige ansettelser kan føre til en brutalisering av arbeidslivet» er direkte feilaktig

Når også de unge som er ‘delvis enige’ blir telt med, er vi oppe i 29% som mener at økt midlertidighet vil gi økt brutalisering – mot 24% unge som er helt/delvis uenige. Det er altså riktig at unge har noe mindre tro på en slik brutalisering enn totalbefolkningen – men spriket er på langt nær så stort som Aftenposten fremstiller det, og også i denne aldersgruppen er det flere enige enn uenige. Det er derfor ikke riktig når NHO skriver (tilsynelatende med konkret henvisning til dette spørsmålet) at «de yngre er mer positive enn de eldre«. Det er sant at de unge er en del mindre negative, men de er samtidig også mindre positive, og klumper seg sammen på de to ‘verken eller’-svaralternativene i midten. Når vi regner ut standardisert gjennomsnitt for alle svaralternativene på dette spørsmålet, ender de unge helt likt med totalbefolkningen (54 mot 55 på en 0-100 skala – milevidt innenfor feilmarginen.)

Aftenpostens påstand om at «Bare en av ti under 30 år tror midlertidige ansettelser kan føre til en brutalisering av arbeidslivet» er altså direkte feilaktig, og mulige korrekte fremstillinger ville vært:

– Bare 12% under 30 år er ‘helt enige’ i at økt midlertidighet vil føre til brutalisering – like mange som er ‘helt uenige’.
– Blant de under 30 år er det bare (knappe) 3 av 10 som er helt/delvis enige i at økt midlertidighet vil føre til brutalisering – men det er enda færre (1 av 4) som er helt/delvis uenige i dette.
– Unge under 30 år er adskillig mer usikre på om økt midlertidighet vil føre til brutalisering – men gjennomsnittet av meninger for denne gruppen er akkurat det samme som for totalbefolkningen.

Hvem var det man spurte igjen?
I presentasjonen av neste resultat gjør Aftenposten nøyaktig samme feilen, og skriver at «Bedriftene er, kanskje ikke helt overraskende, positive: én av fire tror flere midlertidige stillinger vil gjøre det enklere for dem vurdere nyansettelser.» Igjen har man bare telt de helt enige, og ikke tatt med de 22% ‘delvis enige’ som åpenbart også må være med, slik som utsagnet er formulert.

Men på toppen av dette har journalisten også komplett misforstått hvem som har besvart dette spørsmålet. Artikkelen påstår at dette er synspunktet til bedriftene – men det korrekte er at dette spørsmålet er blitt stilt til akkurat det samme utvalget på 1000 personer, med spørsmål om hvordan de tror dette vil påvirke bedriftenes muligheter. Når hele resten av undersøkelsen handler om meningene til mannen i gata, så skulle man tro det ville ringt noen bjeller hos Aftenposten når man plutselig begynner å snakke om hva bedriftene mener. I stedet har man – stikk i strid med realitetene – skrevet (min uth.) at undersøkelsen er gjennomført «blant 1000 i et representativt utvalg av befolkningen over 15 år, samt blant bedriftsledere«. Så noen har tydeligvis oppdaget diskrepansen, men i stedet for å tilpasse kartet etter terrenget, har man tilsynelatende konkludert med at det må være kartet som er korrekt og endret beskrivelsen av terrenget deretter.

Riktig spørsmål, feil svar
I sitt siste punkt skriver Aftenposten at «40 prosent av de spurte er helt eller delvis enige i at flere midlertidige ansettelser gjør det lettere å få flere inn i arbeidslivet.» I motsetning til de foregående punktene er spørsmålstillingen gjengitt presist denne gangen – til gjengjeld presterer man å oppgi feil tall. Det riktige tallet for helt+delvis enige på dette spørsmålet er 36%, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hvordan Aftenposten har klart å få dette til å bli 40 prosent.

Aftenposten nevner forøvrig heller ikke at det er så mange som 31% som er helt/delvis uenige i denne påstanden – spriket er altså bare 5 prosentpoeng, det laveste utslaget av samtlige spørsmål. Igjen ser vi at Aftenposten-artikkelen gir et skjevere bilde av dette spørsmålet enn hva NHO gjør – NHOs presentasjon sier, korrekt nok, at folk er omtrent delt på midten i både dette spørsmålet og spørsmålet om brutalisering.

Oppsummering
Totalvurderingen av Aftenpostens artikkel (selv etter at den ble endret som resultat av min henvendelse) blir som følger:

– På spørsmålet om «flere inn i arbeidslivet» har man oppgitt et uriktig (for høyt) tall for enighet, og nevner ikke at det er nesten like mange som er uenige.

– På spørsmålet om «økt brutalisering» har man oppgitt altfor lav grad av enighet blant de unge (ved at man kun teller de helt enige, selv om formuleringen åpenbart må inkludere også andre), og også på andre måter overdriver man forskjellen mellom de unge og resten av befolkningen.

– På spørsmålet om «flere muligheter for bedriftene å vurdere ansettelser», har man gjort den samme feilen med å telle bare de helt enige, i tillegg til at man har misforstått hvem som har besvart spørsmålet.

– Spørsmålet om «negativ effekt på faste ansettelser» er fullstendig utelatt fra artikkelen, til tross for at det har det klareste svaret av alle disse fire.

Det føles unektelig litt merkelig å måtte anbefale leserne å gå til en interesseorganisasjon fremfor til den uavhengige dagspressen for å få en minst mulig skjev og uriktig gjengivelse av en politisk spørreundersøkelse.

 

En lengre versjon av denne artikkelen, med mer detaljert kritikk og bevisførsel, kan leses på forfatterens blogg.

Bloggeren Doremus skriver fast for Manifest Tidsskrift om mediekritikk. Vi er generelt tilhengere av at deltakere i den offentlige debatten opptrer under fullt navn, men mener det i dette tilfellet er gode grunner til at skribenten skriver under pseudonym. Vi kjenner hans virkelige identitet og har kunnet forsikre oss om at han ikke har noen offentlig rolle eller noen synlige bindinger som kommer i konflikt med det å skrive for oss. Han er heller ikke medlem av noe parti eller annen politisk organisasjon. Vi kjenner til hans konkrete grunner til å skrive under pseudonym, og mener de er legitime og berettigede. Skribentens artikler er gode og veldokumenterte, og viktige bidrag i samfunnsdebatten. Vi er bevisste på at bruken av pseudonym stiller særlige krav til det redaksjonelle ansvaret for det som publiseres.

Signert Ellen Engelstad og Ida Søraunet Wangberg, redaktører i Manifest Tidsskrift.