Takket være Thomas Piketty er økonomisk ulikhet endelig på den politiske agendaen. Da den økonomiske krisa spredde om seg i 2009, spådde mange et paradigmatisk skifte i økonomifaget. Mange ønsket også et skifte i det teoretiske grunnlaget for den økonomiske politikken. Det var åpenbart at en av krisas hovedårsaker var husholdningsgjeld i USA. Og det var like sannsynlig at dette igjen var et resultat av at husholdningene med lave inntekter i USA har opplevd negativ reallønnsutvikling de siste 30 årene. Dette var hovedtemaet i nobelprisvinneren Joseph Stiglitz siste bok, Ulikhetens pris, der han viste at ulikheten i USA hadde økt raskt. Stiglitz advarte også mot at den økende ulikheten setter selve samfunnsutviklingen i fare, fordi økonomisk ulikhet fører til ulikhet i politisk makt, noe som igjen skaper mer økonomisk ulikhet.
Fra ulikhet til gjeld
Finanskrisen kunne blitt brukt som en mulighet til å gjøre noe med den økonomiske ulikheten. I stedet ble håndteringen av finanskrisen et av tydeligste symptomene på hva som er galt med samfunnet. Finanssektoren ble reddet, mens familier med boliglån ble ofret. Og med krisa i Hellas flyttet også oppmerksomheten seg fra økonomisk ulikhet og husholdningsgjeld til budsjettunderskudd og høy nasjonal gjeld.
I 2010 publiserte økonomene Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff en artikkel med tittelen «Growth in a Time of Debt”. Analysen la grunnlaget til boka This time is different hvor Reinhart og Rogoff beskrev finanskriser gjennom historien med undertittelen «åtte århundrer med finansiell dumskap». Konklusjonen deres var at i land med offentlig gjeld over 90 prosent av BNP var median økonomisk vekst omtrent en prosent lavere enn i andre land. Gjennomsnittsveksten var flere prosent lavere, og negativ.
Det ble vedtatt som en naturlov at forferdelige ting skjer når gjelden passerer 90 prosent av BNP.
Analysen ble sitert hyppig i den offentlige debatten om resesjonen i USA og eurosonen. Forskningen ga politikere og medier en bekreftelse på at land med stor gjeld vokste saktere. Implikasjonen var klar – man burde redusere offentlig gjeld. Det har gitt tyngde til innstrammingspolitikk i land som Hellas og Storbritannia. EU-kommisjonen, den europeiske sentralbanken og andre har sitert studien for å støtte argumentet om at utgiftskutt og skatteøkninger er nødvendig, selv om den europeiske økonomien vokser sakte og arbeidsledigheten er rekordhøy.
I USA begrunnet republikanerne sitt alternative budsjettforslag, lagt fram i 2012, med direkte henvisning til at det var «funnet avgjørende empirisk bevis for at [gjeld som] overstiger 90 prosent av økonomien har en betydelig negativ effekt på økonomisk vekst». Tallet ble tatt som et faktum, og regnet som økonomisk konsensus om forholdet mellom gjeld og økonomisk vekst. Det ble vedtatt som en naturlov at forferdelige ting skjer når gjelden passerer 90 prosent av BNP.
Regnefeil
Så ble det klart at Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff hadde tullet med tallene i artikkelen «Growth in a Time of Debt». Funnet som tilsa at land som har offentlig gjeld på over 90 prosent av BNP har omtrent én prosent lavere økonomisk vekst enn andre land, var feil.
Da økonomene Thomas Herndon, Michael Ash og Robert Pollin forsøkte å rekonstruere funnene i Reinhart og Rogoffs artikkel, fant de mange feil. Det mest alvorlige var at noen land var ekskludert fra analysen, land som hadde opplevd rask vekst samtidig som de hadde svært høy gjeld. Når denne feilen ble rettet opp, spratt den gjennomsnittlige veksten for land med offentlig gjeld på over 90 av BNP opp fra negative -0.1 prosent til 2.2 prosent.
Politikere og eksperter grep ivrig etter Reinhart og Rogoffs artikkel fordi den støttet de knallharde kravene om at den offentlige gjelden skulle ned og at budsjettene skulle strammes inn.
Feilene i studien har også ført til større oppmerksomhet rundt det grunnleggende problemet i artikkelen. Det forskerne opprinnelig fant var bare en korrelasjon, ikke en årsakssammenheng. Dermed vet vi ikke om det er høy gjeld som fører til lav vekst, eller om det er lav vekst som gir høy gjeld. Teoretisk sett kan det gå begge veier. Selvsagt kan høy gjeld presse renter opp og næringslivets forventninger ned, og derfor redusere vekst. Men det er like sannsynlig at lav vekst reduserer skatteinntekter, samtidig som offentlige utgifter som trygd øker. Dermed øker også budsjettunderskuddet og den offentlige gjelden.
Etter finanskrisen stod man i 2010 på vippen mellom en keynesiansk ekspansiv budsjettpolitikk og den monetaristiske anbefalingen om innstramming av offentlige budsjetter. Politikere og eksperter grep ivrig etter Reinhart og Rogoffs artikkel fordi den støttet de knallharde kravene om at den offentlige gjelden skulle ned og at budsjettene skulle strammes inn. Det kan vise seg å bli en kostbar tabbe.
Ulikhet på agendaen
Med «Kapitalen i det 21. århundret» flyttet Piketty fokuset tilbake til økonomisk ulikhet. Reinhart og Rogoff foreslo en direkte sammenheng mellom gjeld og økonomisk vekst. Piketty foreslo en enda enklere teori: r>g, som vil si at inntekten fra kapital øker raskere enn økonomisk vekst. Piketty gir i boken så mye bevis han har kunnet finne for at trenden i både inntekts- og formuesulikhet er økende.
Så viste det seg at Piketty også hadde tullet med tallene, ifølge en studie gjort av Financial Times’ økonomiredaktør Chris Giles. I tillegg til å påpeke feil her og der, la han frem alternative tolkninger av det underliggende tallmaterialet som gjør at det ikke er så tydelig at ulikheten øker i Europa.
Les Pikettys svar på kritikken her.
Det er slående at det er mediene selv som har gått inn i regnearkene. Da Reinhart og Rogoff ble avslørt, var det andre økonomer som sjekket tallene, mens Financial Times stod på sidelinjen og rapporterte. Enkelte har spekulert i om den konservative avisa har hatt egeninteresse av å undergrave en studie som framhever at kapitalismen forsterker økonomisk ulikheter, mens avisa var mindre interessert i så empirisk tvil om at budsjettunderskudd og offentlig gjeld gir lavere økonomisk vekst.
Giles og Financial Times fant bare småfeil, og feilene endret ikke trendene i ulikhet.
Akademia har tatt det hele med stoisk ro. De som har drevet med lignende forskning, vet at det er motsigende og hullete bevis på historiske trender i formuer. Det har også blitt påpekt at det er problemer med Giles’ alternative måte å fremlegge bevisene på, noe Giles har reagert på. Han har påstått at «økonomer i akademia har satt seg selv i en svak posisjon hvis udokumentert data, feil og tilpasninger anses som akseptabel forskningspraksis.»
Men Piketty har også hatt sine støttespillere blant mediene. Avisa The Guardian publiserte en ny evaluering av tallmaterialet, gjort av Howard Reed, som viser at Giles har gjort feil i sine beregninger – han har oversett en definisjonsendring i de britiske tallene. Hvis man ikke justerer den historiske tidsserien for disse definisjonene, ser det ut som ulikheten faller i Storbritannia. Retter man tallene – slik at man sammenligner det samme over tid – er ikke det lenger tilfelle.
Den store forskjellen mellom episodene med Piketty og Reinhart/Rogoff er at de regnearkfeilene Reinhart/Rogoff gjorde virkelig endret konklusjonene dramatisk. Det er ikke tilfelle med Piketty. Giles og Financial Times fant bare småfeil, og feilene endret ikke trendene i ulikhet. Giles mente også at man burde ta hensyn til at noen land i Europa har større befolkning enn andre når man regner ut en gjennomsnittstrendene for Europa, men det er en metodologisk avgjørelse, og slett ingen feil fra Piketty. Etter at Reed viste at Giles selv hadde gjort feil, lot Financial Times debatten ligge.
Påvirkes av politisk syn
Det kan se ut som om bevisene egentlig er annenrangs her. Akademikere vet at det lett sniker seg inn noen småfeil her og der, og derfor tilgis dette i akademia dersom hovedbildet holder seg uendret. Men i politikkens og medienes verden virker det som politiske holdninger og forutinntagelser i større graf påvirker hvor nøye man synes det er med feil i tallmaterialet.
Forskere ved Yale undersøkte nettopp dette i en eksperimentell studie, der de lagde en quiz om politikk og økonomiske fakta. Blant annet spurte de om underskuddet økte i løpet av Clinton-administrasjonen og om inflasjonen steg etter Reagans presidentperiode. Flere republikanere enn demokrater svarte at underskuddet økte i løpet av Clinton-administrasjonen, mens flere demokrater enn republikanere svarte at inflasjonen steg etter Reagan. Begge påstandene er faktiske feil. Forskerne spurte en gang til, men denne gangen fikk deltagerne penger hvis de svarte riktig. Da endret svarene seg, og det viste seg at folk kan skille fakta fra fiksjon – men bare når det lønner seg.
Når støvet legger seg, kan vi forhåpentligvis bevege oss mot en bedre forståelse av ulikhet og dens implikasjoner.
I den spesifikke sammenligningen med Piketty og Reinhart/Rogoff er det viktig å understreke at de feilene som kan finne hos Piketty først og fremst er unøyaktigheter, som til dels kan skyldes mangel på tall, mens feilen hos Reinhart/Rogoff faktisk endret total bildet. Mer generelt er det nærmeste man kommer en løsning å forbli skeptisk, kanskje særlig når forskningsfunnene passer med ens egne fordommer. Dataanalyse og empirisk forskning, som andre former for intellektuelle bestrebelser, er ikke fri for menneskelige feil.
Men Piketty har et viktig poeng som nærmest har blitt borte i debatten. Et av hovedproblemene hans er at statistiske sentralbyråer ikke er gode nok til å samle inn statistikk om formue og ulikhet. Det er jo også et argument for formuesskatt. Uten formuesskatt skal mye til for å sette av masse ressurser til registrere opplysninger om formue. Når støvet legger seg, kan vi forhåpentligvis bevege oss mot en bedre forståelse av ulikhet og dens implikasjoner. Mens tallmaterialet for gjeld og økonomisk vekst er lett tilgjengelig, har så langt ulikhet, og særlig formuesstatistikk, ikke blitt tillagt like stor betydning. Hvis vi tror på teorien om at ulikhet betyr noe, bør vi kreve at den offentlige innsamlingen av informasjon om økonomisk ulikhet forbedres.
Andre artikler i serien om Piketty og ulikhet kan du lese her.