Fem dager har gått siden Syriza vant valget i Hellas. Grekere som ønsker en slutt på den katastrofale innstrammingspolitikken til EU og IMF har støttespillere over hele Europa. Attac i Norge er en av dem. På nettet kunne vi følge den euforiske stemningen i Aten. Bildene ga en sterk følelse av å være vitne til en historisk dag for Europa. Alternativ økonomisk politikk kan få fotfeste i land hvor en nyliberal zombie har herjet alt for lenge.

Dagen etter dannet Syriza regjering med et lite høyrepopulistisk parti. Til tross for gigantseier manglet de to mandater til å få flertall alene. Uavhengige Grekere (ANEL) er et nytt parti dannet av utbrytere fra det gamle regjeringspartiet Nytt Demokrati. Selv om valgseieren til Syriza var fantastisk, var den ikke bra nok. De trengte en partner for å danne regjering.

Hvem er «Uavhengige Grekere»
ANEL har en konservativ ideologi og er sterkt knyttet til kirken. De er ikke belemret med korrupsjon som de tradisjonelle partiene, men det er kanskje fordi de ikke har sittet i regjering og ble dannet først i 2012. De er enige om mange av punktene i Syrizas «Thessaloniki-program» og er sterke motstandere av innstrammingspolitikken. De vil ikke ut av EU, men er svært kritiske til de sentraleuropeiske landenes maktposisjon i EU. Det viktigste for Syriza er at ANEL ønsker å reforhandle den greske gjelden og få en slutt på innstrammingspolitikken. Ingen av de andre partiene Syriza kunne samarbeide med ønsker dette.

Valgseieren til Syriza minner oss på hvor lite aksept det er innad i EU for alternativ økonomisk politikk.

I Brussel venter harde forhandlinger med EU, IMF og finansnæringen. Truslene kom fra ministre i flere EU-land allerede valgnatten. Valgseieren til Syriza minner oss på hvor lite aksept det er innad i EU for alternativ økonomisk politikk.

Syriza tok ikke sjansen på å ta med seg en vinglete partner til Brussel som EU kan slå seg sammen med. Da måtte Hellas fortsatt å nedbetale illegitim gjeld og bevare de katastrofale vilkårene som har rasert det greske samfunnet de siste årene. Nyliberale To Potami («Elven») var et slikt parti, og var derfor uaktuelle – selv om de blir omtalt som sentrumsorienterte. Det gamle statsbærende sosialdemokratiske partiet Pasok var uaktuelt av samme grunn. Det konservative Kommunistpartiet har en uttalt policy på å ikke samarbeide med noen. Også protester organisert av de sosiale bevegelsene i Hellas har de tatt avstand fra. Før valget anklaget de Syriza og Podemos i Spania for å være «kapitalismens bestyrere».

Uromomentene
Syriza hadde to valg: finne en regjeringspartner som ikke ønsker å reforhandle gjelden, eller utlyse nyvalg for å prøve å vinne flertall en gang til. Blant vanlige folk i Hellas ville Syriza framstått som et parti som bare styrket den politiske ustabiliteten i landet. Greske analytikere mener at et nyvalg ville gitt dårligere resultat for Syriza.

Da falt valget på ANEL. Blant flere uromomenter er ANELs syn på innvandring det mest alarmerende. Plattformen deres stadfester at de ikke ønsker innvandring over 2,5 prosent av den totale befolkningen, uten å presisere hvordan dette skal regnes ut. I utenrikspolitikken er det uenigheter i spørsmålet om forholdet til NATO, som Syriza ønsker å trekke seg ut av. ANEL fikk en av fjorten ministerere i den nye regjeringen. Partileder Panos Kammenos ble forsvarsminister. Hvordan samarbeidet vil gå får vi se i tiden som kommer. Syriza vil nok ta en kamp om gangen, hvor den første er mot innstrammingspolitikken.

Ansvaret for å utnytte det handlingsrommet som åpner seg er ikke Syrizas – det ansvaret ligger på et langt bredere sivilsamfunn.

Det er vanskelig å begripe omfanget av den humanitære krisen i Hellas. Alle lettelser for det greske folk er en stor seier. Disse tiltakene har en akutt karakter og er avhengig av en regjeringspartner som ikke lar seg presse av EU. Syriza kommer ikke til å få til alt de ønsker. En allianse med et høyreparti er forvirrende, men den politiske situasjonen i Hellas er en del av forklaringen.

Hastesakene
Nå kommer den greske regjeringen til å reise til Brussel og ta det de kan få av innrømmelser fra EU. Deretter kommer de til å vedta det første humanitære hjelpeprogrammet i parlamentet. Gratis elektrisitet, gratis måltider, omfattende subsidier av busskort og husleie, samt gratis medisinsk behandling til arbeidsløse og de uten helseforsikring er bare noen av tiltakene.

Følsomheten overfor og kontakten med sosiale bevegelser i Hellas er en av grunnene til at Syriza er et sterkt, alternativt parti som ryster elitene i EU nå. De sosiale bevegelsene tror ikke at Syriza skal fikse Hellas på egenhånd. Men den greske regjeringen kommer til å åpne opp et nytt politisk handlingsrom. Ansvaret for å utnytte det handlingsrommet som åpner seg er ikke Syrizas – det ansvaret ligger på et langt bredere sivilsamfunn. Og ikke bare i Hellas, men for alle som vil ha et sosialt rettferdig Europa. Gjeldsslette, skattlegging av de rikeste og en politisk vilje til velferd er de første stegene grekerne nå skal ta. Mot seg har de standhaftige europeiske ledere, både demokratisk valgte og den ikke-valgte eliten i EU.

Mye kan gå galt framover, men det alene er ingen grunn til å ikke å støtte grekernes kamp mot innstrammingspolitikken.

Den internasjonale støtten til Syriza har vært betydningsfull i opptakten til valget. «Vi er enormt takknemlig for støtten vi har fått på denne dagen», var meldingene fra Hellas på søndag. «Men det er i morgen det starter. Det er da solidariteten deres virkelig vil telle», skrev sosiologen Markos Vogiatzoglou fra det Europeiske universitetsinstitutt i Firenze på Facebook. Lederen for det nye spanske partiet Podemos, Pablo Iglesias, har også snakket om dette: «Å vinne valg er ikke det samme som å vinne makten», sa han i opptakten til det greske valget.

For oss som ønsker en annen retning for Hellas og Europa er det én stor tabbe vi kan gjøre: å dabbe av støtten til det greske prosjektet på grunn av regjeringssamarbeidet mellom Syriza og ANEL. Snarere er det en grunn til å følge ekstra godt med. Mye kan gå galt framover, men det alene er ingen grunn til å ikke å støtte grekernes kamp mot innstrammingspolitikken. Som et resultat kan Europa få tilbake et reelt demokratisk og bredt politisk spekter.