Det finnes flere grunner til at privat sektor, som Financial Times har påpekt, «ikke kommer til å levere» det grønne energiskiftet verden trenger, i alle fall ikke på egen hånd. En av dem er at kortsynt, finansiell manipulasjon stadig oftere går foran langsiktig industriell innovasjon. På norsk: At eierne vil tjene penger på å flytte penger, i stedet for på å investere i produksjonslivet.
Høyresidens teori om at det som er bra for de kapitalistiske aksjonærene nødvendigvis er bra for samfunnet er nettopp dét, en teori. I virkelighetens verden, blir stadig flere økonomer mer og mer bekymret over fenomenet amerikanerne kaller «buybacks»: tilbakekjøp av aksjer.
Tilbakekjøp betyr at selskapet handler sine egne aksjer. Da skjer flere ting: Aksjonærene får penger inn på konto, antall aksjer i selskapet blir redusert (de slettes), slik at resultat per aksje øker. Da øker gjerne kursen på aksjen, og dermed verdien av toppledernes aksjeavtaler (og kanskje også bonuser).
Den amerikanske økonomen Bill Lazonick kaller tilbakekjøp en form for «legalisert plyndring» av selskapene. Hver milliard ledelsen svir av på finansiell manipulasjon er penger den dermed ikke kan investere i forskning, teknologi eller ny industri. Denne måten å manipulere aksjekursen på var forbudt i USA fram til utpå 1980-tallet og i Norge til årtusenskiftet.
Tilbakekjøp betyr at selskapet handler sine egne aksjer. Da skjer flere ting: Aksjonærene får penger inn på konto, antall aksjer i selskapet blir redusert…
Hvor store summer snakker vi om? Svimlende 68 prosent av overskuddet etter skatt brukte USAs 500 ledende storselskaper i 2018 på å tilgodese aksjonærene gjennom «buybacks». I tillegg kom aksjeutbyttene, verdt 41 prosent av overskuddet.
Når utbetalingene overstiger overskuddene, må selskapene lånefinansiere operasjonene som skal gjøre eierne enda rikere. Over halvparten av tilbakekjøpene er nå finansiert med gjeld. I løpet av tiåret 2009–2018 brukte 465 amerikanske storselskaper ufattelige 4300 milliarder dollar, mer enn fire norske oljefond, bare på «buybacks».
Når man snakker om forskjellen på næringsliv og tæringsliv, tenker mange automatisk at industrien tilhører «the makers» i økonomien, mens finansfolk og spekulanter er «the takers». Men «finansialiseringen» av økonomien handler ikke bare om at finansbransjen blir mektigere og produksjonslivet blir skadelidende. Vel så ofte er problemet at industrivirksomhetene selv blir mer og mer lik kortsiktige og spekulative aktører, når de forsøker å la eierne tjene penger på å flytte penger.
Det er én av grunnene til at det kortsynte, kapitalistiske markedet virker mer og mer ute av stand til å ta de langsynte grepene som kan avverge klimakrisa.
Equinor har fått velfortjent oppmerksomhet for å skulle investere 100 milliarder kroner over 13 år i grønn virksomhet (selv om investeringene i fortsatt utvinning av olje og gass fortsatt er mye, mye større). Mindre oppmerksomhet er rettet mot at ledelsen for Equinor for ett år siden lanserte en plan for å bruke rundt 50 milliarder kroner (5 milliarder dollar) på «buybacks».
Mer enn noe annet selskap i Norge, har Equinor ressurser, kompetanse og muligheter til å drive fram de fossilfrie løsningene kloden trenger. Disse verdiene er skapt av det samme fellesskapet som fortsatt eier – gjennom staten – en stor majoritet av aksjene i selskapet. Så vil altså ledelsen bruke 50 milliarder kroner på en kortsynt, uproduktiv finansmanipulasjon som representerer det stikk motsatte av de langsiktige investeringene i produktiv grønn teknologi som både klodens klima og norsk økonomi har bruk for nå.
Mindre oppmerksomhet er rettet mot at ledelsen for Equinor for ett år siden lanserte en plan for å bruke rundt 50 milliarder kroner (5 milliarder dollar) på «buybacks».
Hvis vi sammenligner 50 milliarder over tre år med 100 milliarder over 13 år, er Equinors plan å bruke over to ganger mer i året på aksjeakrobatikk enn på grønn industriutvikling.
Hvis regjeringspartiene mener alvor med festtalene om det grønne skiftet, burde de sørge for at korona-utsettelsen av buyback-programmet som Equinor måtte kunngjøre i mars blir permanent. Med andre ord: Oljeminister Tina Bru bør instruere Equinor om å slutte med tilbakekjøp av aksjer.
Dette sitter nok langt inne. Høyres programkomité mener at det klimapolitisk fornuftige nå er at staten selger seg storstilt ned i Equinor. Inntektene vil gå rett inn i Oljefondets oppkjøp av utenlandske aksjer og handlegater.
Oljeminister Tina Bru bør instruere Equinor om å slutte med tilbakekjøp av aksjer.
Høyres teoretikere vil redusere demokratiets makt i Equinor, til tross for at industrilokomotivet vi skapte med Statoil er et ruvende eksempel på at fellesskap fungerer. Eller skal vi si heller si: nettopp derfor?
Teksten stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 22. september 2020.