God, gammeldags kjempekrise

Frosken Atelopus zeteki er en av mange arter som står i fare for å bli utryddet. Er vi inne i en masseutryddelse, og hva betyr i så fall det? Foto: TheSussman (Mike)/ wikimedia commons

«Den som kaller dette for en masseutryddelse, kan ikke nok om masseutryddelser til å se den logiske bristen i sitt eget argument», sa paleontologen Douglas Erwin for to år siden. Han reagerte på bruken av begrepet «Den sjette masseutryddelsen», eller «Den sjette utryddelsen», slik det brukes om dagens raske tap av naturområder og biologisk mangfold, forårsaket av mennesker.

Begrepet er historieløst, mente han. Paleontologer jobber med fossiler fra dyp tid, rester av liv fra millioner eller milliarder av år tilbake. For mange er palentologien et fun fact-fag med dinosaurer og flyveøgler, men langt viktigere er forståelsen det gir av livets lange historie på jorda. Et av de viktigste eksemplene på dette er oppdagelsen av masseutryddelsene. I 1980 publiserte far og sønn Alvarez en banebrytende artikkel der de argumenterte for at de flest dinosaurene led en brå død fordi en enorm stein fra verdensrommet braste ned i dagens Mexico. I dag er dette anerkjent som den viktigste årsaken til masseutryddelsen på grensen mellom tidsperiodene kritt og paleogen, for 66 millioner år siden. To år etter Alvarez-artikkelen satt to andre paleontologer sammen tall for alle marine virvelløse dyr for en periode på over 500 millioner å, fra de første dyrene med hardt skall og fram til i dag. Grafen er viktig fordi den er så slående: Livet har opplevd fem nesten-dødelige flaskehalser der et flertall av alle dyr, sopp og planter har forsvunnet. Dette er masseutryddelser.

Livet har opplevd fem nesten-dødelige flaskehalser der et flertall av alle dyr, sopp og planter har forsvunnet. Dette er masseutryddelser.

Stadfestingen av at masseutryddelsene har skjedd forandret synet på livets historie. Vi kan ikke bare snakke om den pene og pyntelige evolusjonen som stadig skaper nye former og utkonkurrerer gamle. Av og til skjer det hendelser som er så dramatiske at det ikke nytter å være godt tilpasset for å overleve, man må i tillegg ha en helt astronomisk flaks. De fem masseutryddelsene har ulike årsaker og følger ulike mønstre, men alle innebærer stor og rask påvirkning på samspillet mellom kjemi, biologi og geologi. I dag anerkjenner alle at disse flaskehalsene er enormt definerende for livet på Jorda. Den største av dem alle, for 252 millioner år siden, på grensen mellom perm- og triasperiodene, utslettet over 90 prosent av alle arter i havet og antakelig noe tilsvarende på land. Alt som lever i dag, inkludert oss selv, er etterkommere etter den overlevende tidelen med den vanvittige flaksen.

Når vi sier «Den sjette utryddelsen» impliserer det altså at dagens tap av natur kan jevnstilles med disse fem historiske hendelsene. Begrepet ble allment kjent gjennom journalisten Elizabeth Kolberts bok fra 2014 med dette som tittel. I boka forteller hun historier om overlevelse og død fra vår tid, og viser at menneskeskapte trusler mot naturen tilsvarer flere av de samme prosessene som spilte inn i de fem store masseutryddelsene.

Hun begynner med dagens dramatiske situasjon for med amfibiene, som er den gruppen der man så langt har sett den raskeste tilbakegangen, og skriver hjerteskjærende om kampen for å redde den karismatiske frosken Atelopus zeteki fra total utryddelse. Mange opplevde boka som en oppvekker, både når det gjaldt at vi er i ferd med å utslette tusenvis av arter, men også for den fascinerende historien om livet på jorda. For forskere som meg, som har dette som forskningsfelt, er historiene i boka godt kjent, og en del er typisk eksamensstoff, men det gjør den ikke mindre viktig. Vi trenger naturvitenskapene og ikke minst forståelsen av livets lange historie for å forstå dagens situasjon.

Alt som lever i dag, inkludert oss selv, er etterkommere etter den overlevende tidelen med den vanvittige flaksen.

«Jeg føler at jeg burde ha skrevet en bok, slik at jeg kunne holdt den i hånda», sa professor Anusuya Chinsamy-Turan til meg nylig, da jeg besøkte henne på University of Cape Town. Hun er paleontolog og ekspert på den indre strukturen i knokler – de små veggene og hulrommene du ser på et bein i tverrsnitt i koteletten din. Mikroskopiske strukturer forteller henne om vekstrate, sesongvariasjoner og livshistorie hos dinosaurer og tidlige pattedyr. I tillegg har hun laget et gratis nettbasert kurs, et såkalt MOOC, om de fem masseutryddelsene. Selv om hun skulle ønske at det også var en bok, har så langt 30 000 mennesker fullført kurset. Kunnskapen om masseutryddelsene sprer seg.

Min personlige favoritt om de historiske masseutryddelsene er imidlertid boka The ends of the World av journalisten Peter Brannen, som også gjorde intervjuet med Douglas Erwin. Boka hans begynner ved den første masseutryddelsen, på grensen mellom ordovicium og silur for 444 millioner år siden. 85 prosent av livet på Jorda forsvant, antakelig som en følge av store klimaendringer. Deretter følger de fire andre masseutryddelsene som perler på en snor, eller kanskje riktigere, som en serie skrekkfilmer som stadig overgår hverandre i dramatikk og karismatiske ofre. Helt fra første masseutryddelse er Brannen tydelig: Han er dypt bekymret for dagens situasjon, som følge av hva vi vet om de historiske hendelsene. Mange av dem er forbundet med store endringer av mengden CO2 i atmosfæren, og dessverre er ikke en useriøs sammenlikning med situasjonen i 2019.

Helt fra første masseutryddelse er Brannen tydelig: Han er dypt bekymret for dagens situasjon, som følge av hva vi vet om de historiske hendelsene.

Status for naturen i vår tid er beskrevet i den nyeste rapporten til verdens Naturpanel (IPBES). De publiserte nøkkeltallene og konklusjonene er tydeligere og skarpere i formuleringene enn de fleste hadde ventet: Dagens innsats for å ta vare på fungerende økosystemer er ikke nok til å hindre at matforsyning og andre livsviktige tjenester vil bli gradvis redusert i årene som kommer, som følge av menneskelig overutnyttelse av ressursene.

Våre grunnleggende behov: mat, ren luft, rent vann, resirkulering av næringsstoff, er det naturen som står for, og det er naturområder med det biologiske mangfoldet intakt som gjør at vi kan leve på Jorda. Strekker vi strikken for langt, klarer selv ikke en tilpasningsdyktig natur å fortsette denne produksjonen. Naturen står i et krysspress med arealødeleggelser som blir mer alvorlige for hvert år og en økende middeltemperatur. IPBES er bekymret, og mange med dem.

Kan vi kalle det en masseutryddelse? For å forstå hvor spesiell dagens situasjon er, må den sammenliknes med tidligere tider. I paleontologien regner vi ikke en situasjon for en masseutryddelse før 75 prosent av artene er forsvunnet. Selv om IPBES sine tall er dramatiske og viser til at opp mot en million arter er utrydningstruet og mennesker har endret tre firedeler av jordas landarealer, er vi ikke i nærheten av 75 prosent artstap enda. Derfor protesterer noen på bruken av begrepet «den sjettte masseutryddelsen».

Er det så farlig om vi kan kalle det en masseutryddelse, dersom det som skjer vil gjøre at vi ikke lenger kan produsere nok mat?

Douglas Erwin mener også at dersom man tror at begrepet skal skremme folk til å gjøre endringer i forbruksmønsteret sitt, har man misforstått. Hvis vi faktisk er inne i en masseutryddelse, betyr det at vi har passert en rekke terskelverdier, og alle velmenende vernevedtak og bambustallerkener er totalt meningsløse. Er vi i masseutryddelsen, er det for seint.

I de siste vitenskapelige artiklene der man kvantifiserer dagens tap av arter er konklusjonen at vi «kan være i ferd med å bevege oss inn i den sjette masseutryddelsen». Det burde være dramatisk nok for de fleste. Er det så farlig om vi kan kalle det en masseutryddelse, dersom det som skjer vil gjøre at vi ikke lenger kan produsere nok mat? Så lenge pilene peker i gal retning, burde det være nok til å ta grep. IPBES-rapporten har nemlig også en annen nøkkelkonklusjon: Det er mulig. Tapet av fugler og dyr ville vært minst 20 prosent større uten opprettelse av verneområder og andre tiltak som er innført.

Et vanskelig område når man skal manøvrere forskning som sier noe om vår egen tid, er spennet mellom godt dokumenterte og etterprøvbare konklusjoner fra forskningen og føre var-prinsippet. Den store insektstudien som kom i fjor, som i sjeldent dramatiske ordelag til å være en vitenskapelig artikkel peker på dramatiske nedganger for verdens insekter, har blitt kritisert for å ikke dekke hele verden. Faktisk inneholder den ikke noen tall andre afrikanske land enn Sør-Afrika og Egypt, og fra kun et mindretall av søramerikanske og asiatiske land. Kritikerne har rett: En global konklusjon på denne artikkelen er ikke godt underbygget med vitenskapelige data. Som forsker er det lett å stanse der, og forkaste slike artikler som for ufullstendige.

Å vende det døve øret til, fram til datagrunnlaget er bedre, er å velge å se bort fra føre var-prinsippet.

Men den som konkluderer slik, har ikke forstått seg noe særlig på politikk, forvaltning eller menneskelig velvære. Å vende det døve øret til, fram til datagrunnlaget er bedre, er å velge å se bort fra føre var-prinsippet. Skal vi virkelig vente til 75 prosent av artene er dokumentert forsvunnet før vi erklærer masseutryddelse, krise og setter i gang tiltak? Da vil man antakelig gjøre best i å følge rådet til Erwin om å kjøpe en kasse whisky og la det stå til. Heldigvis gjør de færreste forskere det, og mange ser seg nødt til å heve stemmen for den naturen de forsker på, fordi de blir bekymret av utviklingen de ser.

Peter Brannen skriver om den farlige kombinasjonen av raskt økende CO2-verdier, kjempekontinent og fragmenterte landområder. Historisk har kjempekontinenter, som Pangea, eksistert fordi all landjorda har vært samlet i ett område. I dag kan vi sies å leve på et kjempekontinent på grunn av den enorme trafikken mellom alle områder på kloden, og fordi økningen i CO2 og den påfølgende temperaturøkningen er menneskeskapt. Hver gang denne kombinasjonen har oppstått i historisk sammenheng, har det hatt dramatiske konsekvenser. Derfor er vi også dypt avhengige av en lang forståelse av livet på jorda, slik det er dokumentert gjennom fossiler og sedimentlag. Slik kan vi forstå hvordan biologisk mangfold har reagert på miljøendringer som faktisk har skjedd, og se det skje over lenger tidsspenn enn vi selv er i stand til å forstå eller dokumentere.

Sannheten er at vi ikke treffer den ødelagte framtiden samtidig og utrustet med de samme mulighetene til å slippe unna.

En del av problemet er nemlig vår egen tidsforståelse. Ingen av masseutryddelsene har vært over på et menneskes levetid. Det har tatt hundrevis eller oftere, tusenvis av år. For oss som lever i dag er dette så lang at politikken vakler under spørsmålet om vi faktisk burde ta ansvaret for å rydde opp i problemene, men for den urgamle kloden er det tilnærmet ingenting. Peter Brannen konkluderer helt korrekt at dersom noen om millioner av år finner fossiler av og skal tolke vår tid, vil utryddelsen av mammuten, kjempedovendyret og madagaskarstrutsen bli tolket som å ha skjedd samtidig som dagens tap av amfibier, fugler og en dramatisk økning i CO2. Så fattigslig kort strekker vår fantasi seg dersom vi ikke er villige til å lære oss noe om livets historie.

Elizabeth Kolbert avslutter sin bok med å si at den utryddelsen vi er oppe i nå, enten man kaller det en masseutryddelse eller ei, er en konsekvens av hvordan vår art er. Det betyr ikke så mye om man bryr seg eller ikke, skriver hun, og sidestiller adferden til krypskyttere og tømmerselskaper med den som bekymret leser boka hennes. Mennesker har til alle tider vært et dyr som ønsker å reise lenger, utforske mer og utvikle nye teknologier, og slikt blir det utryddelser av.

Jeg håper og tror at i hvert fall noe av dette er skrevet for å provosere. Selvfølgelig hadde det vært behagelig å hvile et bekymret miljøvernersinn i tanken på at dagens situasjon er akkurat som den må være. Hun har rett i at livets historie ikke kan fortelle oss hva vi skal gjøre nå, men jeg er uenig med henne i hva en slik erkjennelse skal resultere i.

Det er mine barnebarns barn og dagens oppvoksende generasjon i sør som bærer byrden, og da blir det for billig å unnskylde seg med at «sånn er vi».

Hadde miljøødeleggelsene rammet alle mennesker likt, kunne vi kanskje sett på dette som «noe menneskelig», noe «vi» kunne funnet ut av sammen. Men sannheten er at vi ikke treffer den ødelagte framtiden samtidig og utrustet med de samme mulighetene til å slippe unna. Det er mine barnebarns barn og dagens oppvoksende generasjon i sør som bærer byrden, og da blir det for billig å unnskylde seg med at «sånn er vi». Med en slik argumentasjon velger man også å kun lytte til deler at det som gjør oss til mennesker. Vi er ikke bare uendelig kreative og glade i å utforske. Vi skal også gi oss selv retten og plikten til å kjenne på sorgen over den levende, grønne planeten som blir skadet, og at våre etterkommere ikke skal få dele den med like mange fabelaktige skapninger som oss selv. Med livets lange historie i bakhodet og denne følelsen av en urett som må fikses, skal vi møte framtiden.

 

Kilder
Raup, D.M. and Sepkoski, J.J. 1982. Mass Extinctions in the Marine Fossil Record. Science 215 (4539): 1501-1503.

Alvarez, L.W., Alvarez, W., Asaro, F., and Michel, H.V. 1980. Extraterrestrial Cause for the Cretaceous-Tertiary Extinction. Science 208 (4448): 1095-1108.

Ceballos, G., Ehrlich, P.R., Barnosky, A.D., García, A., Pringle, R.M., and Palmer, T.M. 2015. Accelerated modern human–induced species losses: Entering the sixth mass extinction. Science Advances 1 (5).

Barnosky, A.D., Matzke, N., Tomiya, S., Wogan, G.O.U., Swartz, B., Quental, T.B., Marshall, C., McGuire, J.L., Lindsey, E.L., Maguire, K.C., Mersey, B., and Ferrer, E.A. 2011. Has the Earth’s sixth mass extinction already arrived? Nature 471: 51.

Sánchez-Bayo, F. and Wyckhuys, K.A.G. 2019. Worldwide decline of the entomofauna: A review of its drivers. Biological Conservation 232: 8-27.

IPBES Global Assesement, Summary for policymakers bit.ly/IPBESReport.

Kolbert, Elizabeth. 2014. The sixth extinction: an unnatural history. [Finnes også på norsk]

Brannen, Peter. 2017. The ends of the world.

Brannen, Peter. 2017. Earth is not in the midst of a sixh mass extinction. The Atlantic. https://www.theatlantic.com/science/archive/2017/06/the-ends-of-the-world/529545/

Chinsamy-Turan, Anusuya. Fra og med 2017. Extinctions: past and present. MOOC. https://www.futurelearn.com/courses/extinctions-past-present?utm_source=uct&utm_medium=institutions&utm_campaign=EPP_UCTnews_2017