Farvel til sosialdemokratiet?

Leder i Manifest Tankesmie kritiserer boka Det trengs en landsby, skrevet av Agendas fagsjef, for å usynliggjøre den viktigste kraften for utjevning i Norge, nemlig fagbevegelsen.

Kan man skrive en hel bok som ønsker å gjøre noe mot de økende «forskjellene i befolkningen» uten å nevne fagbevegelsen, lønnsdannelsen eller interessemotsetningen mellom fattig og rik?

I et land som Norge, arbeiderbevegelsens bastion, lyder dette som en nærmest uoverstigelig oppgave. Fagsjef i tankesmien Agenda, Sigrun Aasland, har gjort et meget hederlig forsøk.

Det fins mye å lære av boka Det trengs en landsby (Res Publica), som lanseres i dag. Den som undrer seg over hvordan den øvre delen av sosialdemokratiet ofte framstår ganske rådløs, retningsløs og kraftløs, i en verden med hurtig økende ulikhet og økonomisk maktkonsentrasjon, kan hente flere svar her.

Den som undrer seg over hvordan den øvre delen av sosialdemokratiet ofte framstår ganske rådløs, retningsløs og kraftløs, i en verden med hurtig økende ulikhet og økonomisk maktkonsentrasjon, kan hente flere svar her.

I boka erstatter Aasland arbeiderbevegelsens visjon med en liberalistisk drøm om rettferdig konkurranse mellom alle barn om å komme seg inn på «lange og mer prestisjetunge utdanninger» som ungdom og «få innpass i øvre middelklasse» som voksne.

Dette står i direkte motsetning til arbeiderbevegelsens ideer om utjevning. De handler, blant annet, om at alle yrker skal gi grunnlag for verdighet og økonomisk trygghet. Men der fagbevegelsen er opptatt av renholderens inntekt og arbeidsvilkår, med tariffoppgjøret, streikevåpenet og den samordnede lønnsdannelsen som viktigste virkemidler, er Aaslands visjon om likhet begrenset til hvordan vi kan øke den statistiske sjansen for at renholderens datter blir jurist.

Denne bokens ambisjon er strengt tatt ikke å redusere ulikheten, men snarere å øke den sosiale mobiliteten. Ikke mindre avstand mellom klassene, først og fremst, men en mindre urettferdig konkurranse om å kare seg opp og fram mot det Aasland synes å anta er alle familiers drøm for sine avkom; å bli noe prestisjefylt à la jurist, kirurg, milliardær, økonom eller fagsjef i en tankesmie.

Dette står i direkte motsetning til arbeiderbevegelsens ideer om utjevning.

At barn av alle slags familier skal ha like vilkår for denne klatringen er intet mindre enn «vår vakreste drøm», ifølge Aaslands tidligere Agenda-kollega Ola Magnussen Rydje, som framsnakker boken hennes i Dagbladet  (⁠Link). Hvem har sagt at dette er «vår» vakreste drøm? Formuleringen kommer fra næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, opplyser Rydje. Nå er Agenda-tenkerne dypt bekymret for at Høyre-statsrådens drøm kan «briste».

Det er selvsagt viktig å jobbe for at alle skal ha like muligheter. Men hvis «Den vakreste drømmen» skal handle om utjevning, sliter den med et uløselig problem: Samme hvor rettferdig vi klarer å gjøre startstreken i barndommen (med gratis SFO og andre tiltak som bidrar til «gode vilkår for hjernens utvikling»), vil det store flertallet av befolkningen være nødt til å fylle de yrkesfunksjonene som ikke faller inn under Aaslands definisjon av å «lykkes». Noen må fortsatt bygge de husene og vaske de gulvene. Agenda-drømmen handler om de få, ikke om de mange.

At barn av alle slags familier skal ha like vilkår for denne klatringen er intet mindre enn «vår vakreste drøm».

Du kan søke på ordet «fagbevegelse» i denne boken, men forgjeves. Den handler om økende ulikhet etter 1980, men nevner ikke den fallende lønnsandelen i norsk arbeidsliv. Altså: Andelen som går til kapitaleiere er økt markant, på bekostning av lønnsarbeiderne, hos oss som i mange andre land.⁠ Link til PDF).

Hvordan er det mulig å ikke forholde seg til dette, når man er fagsjef for en tankesmie finansiert av LOs medlemmer? Det finnes knapt noen viktigere kraft for å gjøre Norge relativt økonomisk egalitært enn den koordinerte lønnsdannelsen, altså fagbevegelsens streikemakt og landsdekkende koordineringsevne på begge sider av klassekonflikten. Alt dette blir ganske usynlig når Agendas fagsjef skriver om tiltak mot økende ulikhet.

Hvorfor? Svaret kan dels ha sammenheng med hvem som fyller tomrommet som etterlates på den historiske og politiske scenen når fagbevegelsen og de økonomiske interessemotsetningene i samfunnet skyves ut i kulissene. I stedet for den seige kampen mellom organiserte interesser, får vi et bilde av politikk redusert til kampen mellom gode og dårlige eksperter med gode og dårlige ekspertforslag til hvordan «vi» skal hindre at de fattiges barn «faller utenfor». Aaslands ambisjon er å være blant de gode ekspertene.

I stedet for den seige kampen mellom organiserte interesser, får vi et bilde av politikk redusert til kampen mellom gode og dårlige eksperter med gode og dårlige ekspertforslag.

Dels handler svaret om verdensbildet som ligger til grunn for alt Aasland skriver om ulikhet og rettferdighet. Det er ikke sosialdemokratisk, men meritokratisk. Den meritokratiske tenkemåten sier at makt, posisjoner, belønning og privilegier er rettferdige så lenge godene tilflyter de som har gjort seg fortjent til dem. Den står dermed i motsetning til det konservative forsvaret for arvede privilegier, men også til en mer egalitært inspirert kritikk av hierarki og dominans som sådan.

Meritokratismen ble gjennom 1990-tallet ideologien til Tony Blair, Bill og Hillary Clinton og så mange velmenende «professionals», som den amerikanske forfatteren Thomas Frank kaller dem, i «den liberale klassen».

Denne klassen består i stor grad av mennesker hvis status er knyttet til høyere utdanning og privilegiene den har gitt tilgang til. De liker å se på disse privilegiene som vel fortjent. Hvis de bekymrer seg for ulikhet, dreier den seg om at kanskje ikke alle, for eksempel ikke barn av en alenemor fra Somalia som er analfabet, har et rettferdig utgangspunkt for å delta i konkurransen om å få stige opp i den forjettede «øvre middelklassen».

Den meritokratiske tenkemåten sier at makt, posisjoner, belønning og privilegier er rettferdige så lenge godene tilflyter de som har gjort seg fortjent til dem.

Når horisonten begrenser seg til denne problemstillingen, faller alt som har med arbeid og kapital og fagbevegelse og folkemakt utenfor. Den liberale klassen er inderlig overbevist, skriver Thomas Frank, om «at det ikke finnes ett eneste sosialt eller politisk problem som ikke kan løses med mer utdanning⁠». (fotnote 3). For den liberale klassen er hvert eneste økonomiske problem av betydning «egentlig et utdanningsproblem, tapernes manglende evne til å lære ferdighetene og skaffe seg utdanningspapirene alle vet at du kommer til å trenge i framtidas samfunn», påpeker Frank.

Er ikke dette den elitistiske delen av sosialdemokratiets sitt intellektuelle problem i et nøtteskall? Den liberale klassens innerste politiske trossetning lyder, med Franks spissformulering: «Hvis de fattige vil slutte å være fattige, må de fattige få seg høyere utdanning».

Når horisonten begrenser seg til denne problemstillingen, faller alt som har med arbeid og kapital og fagbevegelse og folkemakt utenfor.

Erfaring viser at «den vakreste drømmen» til meritokratene er forenlig med ekstreme nivåer av ulikhet. Til og med den amerikanske, vanvittige ulikheten blir akseptert av framtredende aktører innen «venstresidas» sitt parti, Demokratene, påpeker Frank. Dette er fordi man innen det meritokratiske verdensbildet kritiserer man verken det kapitalistiske hierarkiet eller konkurransen, bare at konkurransen eventuelt ikke er rettferdig nok.

Norge er noe annet enn USA. Men med tanke på at Aasland er fagsjef for en tankesmie der mesteparten av finansieringen kommer fra de norske LO-medlemmenes kontingent, er det påfallende hvor sterkt verdensbildet hennes er preget av et litt amerikansk syn på samfunnet og livet som en eneste lang konkurranse. Hennes bekymring handler om at barn av fattige familier står langt bak startstreken, på grunn av dårligere «vilkår for hjernens utvikling», mens hun uten videre aksepterer tanken om at å leve livet sitt kan sammenlignes med å «løpe maraton», som ikke er noe samarbeidsprosjekt, akkurat, men en individuell konkurranse der mye handler om å hevde seg selv vis-a-vis de andre.

Det er også interessant at Aasland nesten utelukkende skriver om «de små» ulikhetene, ikke om de store. Hun skriver om avstanden mellom de fattige og folk flest, eller mellom arbeiderklassen og en øvre middelklasse av privilegerte ledere og mellomledere. Men det er ikke her vi ser kraftig økende ulikhet i Norge. De mest dramatiske endringene har skjedd i forholdet mellom den økonomiske eliten og alle andre. Det er de øverste 10 prosent som drar ifra, og aller mest den øverste prosenten.

Erfaring viser at «den vakreste drømmen» til meritokratene er forenlig med ekstreme nivåer av ulikhet.

Det er her, aller øverst, at formuer og rikdom og makt konsentreres på nivåer vi må veldig langt tilbake i historien for å finne maken til. I forhold til dette samfunnsproblemet fungerer Aaslands bok mest som avledning av oppmerksomheten.

Det er likevel mange relevante poenger i denne boka. Betaling for SFO og høye avgifter i barneidretten kan øke segregering og ulikhet. Det bør vi unngå. Å knipe på hver krone i offentlig støtte til fattige barnefamilier kan bli kostbart på sikt, hvis det gir barn dårligere forutsetninger for å mestre skolen. Mer sosialt sammensatte nabolag kan sikkert gi flere barn av arbeiderklassen forbilder som øker sjansen for at de tar høyere utdanning og kan tre inn i den øvre middelklassen, i tråd med «den vakreste drømmen». Alt dette er fornuftig, sosialliberal politikk som burde fremmes av Venstre.

En politikk for at flere skal lykkes i skolen må ikke ta utgangspunkt i hva som er galt med barna og deres foreldre.

En sosialdemokratisk politikk må ta andre utgangspunkt.

En politikk for redusert ulikhet må handle om økonomiske vilkår og verdighet for de mange, ikke om muligheten til å klatre opp blant de få.

En politikk for at flere skal lykkes i skolen må ikke ta utgangspunkt i hva som er galt med barna og deres foreldre, men om hvordan og hvorfor skolen omfavner, prioriterer og privilegerer en viss type barns atferd og ferdigheter, altså de som passer for «mer prestisjetunge utdanninger», på bekostning av andre barn, det vil si de som skal inn i resten av samfunnets yrker, altså typiske LO-yrker.

Endelig kan ikke en fornyet sosialdemokratisk selvtillit skapes med høyresidens tolkning av velferdsstatens historie. En offensiv for utjevning i vårt århundre kan ikke bygge på en historie som usynliggjør fagbevegelsens betydning i det foregående.

Kilder:

1 https://www.dagbladet.no/kultur/na-brister-var-vakreste-drom/71520743

2 https://static.norges-bank.no/contentassets/e1b1c1b1171b49a7af71c9f43aa5dec1/aktuell_kommentar_9_2017.pdf?v=12/08/2017092830&ft=.pdf

3 Thomas Frank: Listen Liberal. Or, What Ever Happened to the Party of the People (2016).