Amerikansk agenda

Den nye boka «Det trengs en landsby» til Sigrun Aasland, fagsjef i Agenda, usynliggjør fagbevegelsens betydning og kamp, skriver Magnus Marsdal. Foto: Kaja Bruskeland og Elen S. Klouman

Innlegget stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 3. september 2019.

Få lesere av Klassekampen vil protestere på ambisjonen for boka «Det trengs en landsby» av Agendas fagsjef Sigrun Aasland: Å skape et Norge med mer «like muligheter» der de fattiges barn kan «lykkes».

Hvis du likevel synes «Like muligheter til å lykkes» høres ut som noe Unge Høyre har sagt, kan du være inne på noe. Til å komme fra ei tankesmie med bånd til fagbevegelsen, har nemlig denne boka en heller individualistisk tilnærming.

Premisset er at vi kan måle økonomisk rettferdighet ved å undersøke individenes «mobilitet» mellom inntektsgrupper: Hvor sannsynlig er det at en av dagens 40-åringer befinner seg i en annen inntektsgruppe enn foreldrene tilhørte da vedkommende var tenåring?

Jo mer mobilitet, jo mer rettferdig, er tanken. Når individet ikke arver foreldrenes plassering, tyder det på at muligheten til å «klatre» ikke bestemmes av familiebakgrunn, men av den enkeltes evner og innsats. Denne tilnærmingen er ikke sosialdemokratisk, men meritokratisk. Meritokrati er ambisjonen om at de beste skal stige til topps gjennom rettferdig konkurranse (egne meritter), i stedet for at privilegier går i arv.

Det ligger flere problemer her. Der arbeiderbevegelsens kamp handler om å sikre verdighet og trygghet i alle yrker, også de med lav status, er denne boka mer opptatt av den statistiske sjansen for at renholderens sønn kan bli jurist. Men noen må, som kjent, uansett vaske det gulvet.

Boka er mer opptatt av den statistiske sjansen for at renholderens sønn kan bli jurist. Men noen må, som kjent, uansett vaske det gulvet.

Ideen om å måle økonomisk rettferdighet rent individuelt skurrer mot sosialdemokratisk tradisjon. Fagbevegelsens fokus er de ulike klassenes kollektive strid om det økonomiske produktet, ikke den enkeltes skjebne. I stedet for å oppdage den fallende lønnsandelen, altså at eierne i arbeidslivet har klart å kare til seg en betraktelig større del av kaka, går Aaslands spekulasjoner om årsaker til økende ulikhet etter 1980 i retning alskens faktorer i skolen og nabolaget og hvordan de stimulerer (eller ikke stimulerer) det enkelte barnet til å «lykkes».

Det individualistiske perspektivet fører til en systematisk usynliggjøring av arbeiderbevegelsens betydning. Hva var det som «virkelig endret fordelingen» mellom høy og lav på 1900-tallet? Verken arbeidernes stemmerett eller fagorganisasjonens styrke, skal vi tro Aaslands historiefortelling, men «de to store verdenskrigene». Da krigen hadde bombet de rikes formuer, kom «høyere skatter og voksende velferdsstater» rekende og «sørget for langt jevnere fordeling» i tiårene etter 1945. Hvem kjempet fram den politikken? Ordet «fagbevegelse» er faktisk ikke nevnt i denne boka.

Mens Martin Tranmæl insisterte på at arbeidsfolket «selv må føre kampen», setter Sigrun Aasland sin lit til staten. Hun foreslår at staten nå skal tvinge alle arbeiderklassens ungdommer til å gjennomføre obligatorisk videregående skole, til deres eget beste. Jeg lover: Den tilnærminga der gir framgang for Frp.

Jeg lover: Den tilnærminga der gir framgang for Frp.

I stedet for å studere arbeidernes egen bevegelse som drivkraft for mobilitet, leder Aasland oss tilbake mot et sosialliberalt engasjement for «de fattige». Det er i lavinntektsfamiliene hun finner stress, skrint vokabular, utilfredsstillende matstell og andre faktorer som gir dårlige «vilkår for hjernens utvikling» og gir de fattiges barn et handicap i livets konkurranseløp. Tiltakene boka fremmer handler om å fjerne slike hindre for meritokratisk mobilitet. Å innføre gratis skolefritidsordning vil hjelpe de fattiges barn til å få mer nettverk og «sosial kapital», for eksempel.

Jeg vil tro forfatteren har mottatt dette «Equal opportunities»-evangeliet under økonomistudiene i Washington D.C. Der det skandinaviske sosialdemokratiets prosjekt var en kamp mot at individenes status skal bestemmes av et kapitalistisk konkurransemarked, er Agendas prosjekt å gjøre alle barn – også fattige – godt nok rustet til å delta i konkurransen.

I seg selv, greit nok. Men Agenda plasserer seg ganske langt til høyre for sosialdemokratiet når Aasland uttaler at spørsmålet om mobilitet er «enda viktigere» enn spørsmålet om ulikheten mellom gruppene – til og med viktigere enn «fattigdom».

Problemet er ikke Aaslands gode intensjoner, men at arbeiderbevegelsens kamp for økonomisk rettferdighet passer dårlig inn i en amerikanisk idé om «like muligheter til å lykkes». Videre er problemet at man vanskelig kan skape en motvekt til Civita uten et alternativ til Civitas verdensbilde.

 


Manifest er folkefinansiert

Vi trenger ditt støtte!
Trykk for å lese mer om hvordan du kan gi et bidrag til Manifest