«Uten arbeidsinnvandring stopper Norge opp» slår Dagsavisen opp med store bokstaver i skrivende stund. Det er tilsynelatende blitt umulig å holde liv i industrien og i bransjer som bygg og anlegg eller helse og omsorg uten en ubegrenset tilgang på faglært arbeidskraft fra utlandet. Til tross for stor tilførsel av utenlandske arbeidere de siste årene skriker disse bransjene fortsatt etter arbeidskraft. Medisinen som forslås er naturligvis å importere enda flere utenlandske arbeidere. Det er en oppskrift som ser bort fra helt grunnleggende svakheter ved det norske samfunnet.
LES OGSÅ: «Klasseparadokset i norsk skole»
Et mer naturlig utgangspunkt for en saklig diskusjon om hvorfor det er slik at vi mangler fagarbeidere i Norge ville vært å peke på det faktum at vi utdanner for få fagarbeidere. Problemet bunner i at skolen i for stor grad preges av akademikernes og skolevinnernes verdensbilde der alt annet enn universitetsutdannelse er et nederlag. Dette er et verdensbilde som naturlig nok adopteres av elevene selv og får dramatiske konsekvenser når man etter hvert innser at utdanningsmiddelklassens drømmerier om doktorgrader og forskningsstillinger ikke passer for alle.
Det er noe usivilisert med en nasjon som ikke klarer å ta vare på dem som gjør de tyngste og viktigste jobbene samtidig som den holder seg med en stadig større prateklasse.
Den norske skolen har en tydelig klasseprofil, men det er de med flest bøker i bokhylla, ikke de med penger i banken som dominerer. Det fører til at tankegangen rundt skolen i stor grad handler om at det ikke er bra nok lenger for en vellykket ung gutt eller jente i Norge å utdanne seg til å jobbe innenfor helse og omsorg, bygg og anlegg, som mekaniker eller andre områder som krever fagopplæring. Fremfor å statusheve tradisjonelle arbeideryrker har middelklassens jag etter likhetsskolen ført til en tanke om at alle som ikke klatrer på klassestigen ved hjelp av høyere utdanning har mislyktes. Det er en tankegang som ikke bare skaper skoletapere, men også et samfunn som ikke kan ta vare på seg selv.
Det er noe usivilisert med en nasjon som ikke klarer å ta vare på dem som gjør de tyngste og viktigste jobbene samtidig som den holder seg med en stadig større prateklasse. Dessverre tyder også alt på at jo flere utlendinger vi importerer til å gjøre de jobbene vi ikke lenger prioriterer i Norge, desto mer synker de samme jobbene i status. Når elitenes løsning så er å øke importen, skaper vi en evigvarende spiral som ikke tar tak i det grunnleggende problemet. Om vi ikke evner å prioritere de viktigste jobbene, har vi en lite effektiv bruk av menneskelige ressurser i dette landet. Det vil selvsagt gi oss en rekke potensielle utfordringer i fremtiden, men først og fremst viser det konturene av en selvgod nasjon. En nasjon som lærer ungene sine at de er for fine til å gjøre kroppsarbeid og loser dem inn i kommunikasjons- og eiendomsbransjen, mens den importerer folk til å gjøre jobbene vi selv har blitt for fine til. Det er en nasjon som ikke tar fremtiden på alvor.
Elever som kunne vært særdeles vellykkede innen et yrkesfag ender opp som skoletapere.
Lik rett til utdanning er noe av det beste arbeiderbevegelsen har kjempet frem. Dessverre ser vi at dette idealet i stadig større grad er blitt pervertert av en middelklasse som bruker nettopp utdanning som en brekkstang for å tvinge frem egne verdier og suksesskriterier i alle samfunnslag. Resultatet er at arbeiderbarnas egenskaper og verdier knyttet til praktisk læring og håndverkstradisjoner blir undertrykt og nedgradert av et skolesystem som ikke er bygget etter deres verdensbilde. Det fører til at elever som kunne vært særdeles vellykkede innen et yrkesfag ender opp som skoletapere innenfor allmenne studieretninger fordi de blir fortalt at deres naturlige preferanser ikke er bra nok. En slik tankegang er ikke bare med på å støte arbeiderklassens barn ut av skolen, men også på å rive vekk selve grunnlaget dette landet er bygd på. Nemlig hardt, ærlig arbeid og troen på at det er bra nok.
LES OGSÅ: «En skole for alle?»