Et oppgjør med venstresidas teknologipessimister

Det på tide med et tredje og grønt industrieventyr. I denne brytingstiden må venstresidas ambisjon være å ta føringen i kampen, ikke å sitte og kjefte på tribunen, skriver samfunnsøkonom i Manifest, Jonas Algers.

Teknologien i seg selv vil ikke redde oss. Men å si nei til klimateknologien er å undervurdere klimakrisa.

På venstresida pågår en intens debatt om venstresidas forhold til klimateknologi. I USA har konfliktene mest handlet om synet på litiumbatterier, i Sverige om høyhastighetstog og i Norge om vindkraft. Men de to skyttergravene er stort sett de samme, og de er unødvendig dype.

Den høye lønnsomheten i produksjon og bruk av fossil energi har styrt den teknologiske utviklingen inn på et spor der vi blitt mer og mer avhengige av den fossile energien. For å stoppe en katastrofal oppvarming av klimaet må vi raskt bryte med denne kursen og vri teknologiutviklingen mot fossilfrihet, særlig i Norge. Å styre den økonomiske og teknologiske utviklingen på en slik måte er helt på linje med sosialisters ambisjon om at økonomiske ressurser skal tjene sosiale mål – ikke profittmaksimering.

Når man følger klimadebatten på venstresida, framstår det noen ganger som at den «systemkritiske» posisjonen er å gå inn for reduksjon i energiforbruk, mens det å støtte fornybar energi – som sol- og vindkraft – per definisjon er en «systemvennlig» posisjon. Siden fornybar teknologi nå produseres av kommersielle bedrifter, er satsing på fornybar energi bare å fylle disse interessenes lommer. Dette er å blande kortene. Marx kritiserte produksjonsforholdene under kapitalismen – hvem som bestemmer over produksjonen – ikke produksjonsmidlene. Problemet var ikke industrien som sådan, men hvordan den beriket noen få på bekostning av så mange.

Som Ingrid Fiskaa skrev i en Fokus-kronikk i Klassekampen 10. august, finnes det noen som tror at «det er nok å erstatte fossil energi med fornybar, og elles halda fram som før». Dessverre finnes det også noen som tror at klimakrisa kan løses kun med redusert energiforbruk.

Sannheten er at fornybar energi ikke er en tilstrekkelig forutsetning for å avverge klimakatastrofen, er det likevel en nødvendig forutsetning. Konsum av fossil energi må ned i netto-null for å unngå en klimakatastrofe. Uten en massiv utbygging av fornybar energi med eksisterende teknologi, og en satsing på videre teknologiutvikling, vil vi ikke kunne begrense den globale oppvarmingen nok.

En slik utbygging må selvsagt kombineres med reduksjoner i energiforbruket. Men redusert energiforbruk er ikke nødvendigvis en systemkritisk silver bullet som tvinger kapitalismen på fall. En elbil er mer energieffektiv enn en bensinbil og reduserer dermed energiforbruket. Men som Tesla har vist, vil nok «systemet» kunne lage privat profitt også ut av energieffektivisering.

Privat profitt er heller ikke den drivkraften som best utvikler fornybar energi. Utbyggingen av vindkraft i Danmark på 1980- og 1990-tallet ble først og fremst gjennomført av kooperativer og statlige investeringer i teknologiutvikling. Og det dramatiske fall i prisen på solceller grunnes fremst av at Kina i den 12. femårsplanen dirigerte sine statlige bedrifter til å satse på solteknologi. Det finnes ingen naturlov som krever at fornybar energi skal skape privat profitt.

Nå skal Norges svar på klimakrisa verken skrives på dansk eller kinesisk. Men kanskje bør den grønne venstresiden fokusere på hvordan Norge kan bidra til å redusere verdens utslipp snarere enn falske dikotomier? Kanskje kan Norge både effektivisere bruk og produksjon av energi gjennom investeringer i effektivere vannkraftproduksjon, boliger, kollektiv transport, elektrifisering og høyere skatter på de som konsumerer mest (de med størst inntekt) og investere i produksjon av lavutslippsteknologi som solceller, flytende vindkraft, karbonfangst, batteriteknologi og materialresirkulering? Kanskje kan den typen av investeringer gjøres på en måte som styrker lokalt eierskap og verdiskaping, reduserer kostnadene for arbeiderklassen og folk på landsbygden og skaper arbeidsplasser i Konkurransekraftig industri som produserer den grønne teknologi som verden trenger?

Utbyggingen av vindkraft på land i Norge har beriket tyske kapitalister på bekostning av lokalsamfunn og det finnes flere gode grunner til at vindkraft på land møter motstand. Men det betyr ikke at vindkraft per definisjon er «grønn kapitalisme» som bør motarbeides til enhver pris. Hvis venstresida automatisk og uten utredning skal være mot all vindkraft, også langt til havs, slik enkelte i Rødt lokalt tar til orde for, fordi noen vindkraftprosjekter på land med god grunn har møtt folkelige protester, har vi lite mer å tilby samfunnsdebatten enn en negativ refleks.

Vindkraft trengs fordi transport og industriprosesser elektrifiseres. Dette kan bli en industriell vekstnæring for Norge. Venstresida bør ha en mening om hvordan. Hvis vi lar vårt syn på selve teknologien bestemmes av de rådende eiendomsforholdene, blir det en nærliggende konklusjon at vi bør spole tilbake historiens utvikling, og det er verken mulig eller ønskelig.

Hvis vi skal si nei til enhver klimaindustriell utvikling som berører naturverdier i Norge, er det også grunn til å spørre hvor det ble av den internasjonale solidariteten. I jakten på kostnadskutt har industri og råvareproduksjon ofte blitt plassert der demokrati og rettigheter står svakt. Litium er et materiale som trengs for å produsere batteriene til elektrifisering av transport. Nå utvinnes litium i stor utstrekning under uholdbare forhold i det globale sør. Kuppet mot regjeringen i Bolivia ser ut å ha vært relatert til tilgangen på litium. Dette er et argument mot å la profittmaksimering avgjøre hvor litium utvinnes, ikke mot litium som sådan. Det finnes demokratiske land med litiumreserver, som Portugal, Irland og Finland. Slik Sverige utvinner jern i Kiruna, kan litium utvinnes i disse landene. Det ville selvfølgelig være en lite effektiv måte å utnytte de litiumreservene som finnes til å erstatte alle bensindrevne biler 1:1 med elbiler og derfor må bilismen reduseres. Men også i postpetroleum-æraen vil det være bilisme på landsbygda og en kollektivtrafikk som bruker busser.

En vanlig kritikk av høyhastighetstog er at det krever store mengder stål og sement, som fører til betydelig utslipp. Men det pågår allerede en teknologiutvikling som fjerner utslippene fra produksjonen av både stål og sement. De svenske statlige bedriftene Vattenfall, LKAB og SSAB er, sammen med svenske myndigheter, på god vei å produsere fossilfritt stål via prosjektet Hybrit. Med CCS-teknologi kan sement kan produseres uten utslipp av karbondioksid til atmosfæren. Venstresiden bør ikke si nei til lavutslippstransport basert på de tekniske begrensningene fra den fossile tidsalderen.

Til tross for at den kapitalistiske økonomien er et system som tar lite hensyn til økologiens grenser, har vi ikke tid til å innføre sosialisme før vi begynner å redusere utslippene.

Forbruket av energi må reduseres gjennom bedre isolasjon, mer bærekraftig forbruk og kollektivtransport, og forbedrede og elektrifiserte produksjonsprosesser. Redusert energiforbruk må være en del av løsningen. Men det kan ikke være hele klimastrategien til venstresida hvis vi skal ned til nullutslipp av klimagasser.

Klimakrisa utfordrer alle, også de blant oss som kaller seg for sosialister. Til tross for at den kapitalistiske økonomien er et system som tar lite hensyn til økologiens grenser, har vi ikke tid til å innføre sosialisme før vi begynner å redusere utslippene. I sin nye bok Corona, Climate, Chronic Emergency skriver Andreas Malm at det å vente på den framtidige, sosialistiske arbeiderstaten er «både illusorisk og kriminelt – alt vi har å jobbe med er den dystre borgerlige staten.»

Her kan vi hente to poenger. Dels at det haster å møte klimakrisa. Men også at de med demokratisk kontroll over produksjonsmidlene som strategisk mål, ikke bør stå ved sidelinja og vente mens de kommersielle interessene definerer industriutviklingen. I stedet bør vi formulere en grønn industripolitikk som utvikler industrien via demokratisk, statlig lederskap, nasjonalt eierskap og lokal kontroll.

Å rette industri og teknologiutviklingen mot samfunnsutfordringer har vi gjort før. Det kan vi gjøre igjen.

Alle områder må mobiliseres for å nå klimaomstillingen, også innovasjonen. Maktesløsheten som store deler av venstresida kjenner i møte med de kommersielle interessenes evne til å utvikle stadig mer profittmaksimerende teknologi, må ikke innebære at vi mister troen på vår egen evne til å forme framtida. Å rette industri og teknologiutviklingen mot samfunnsutfordringer har vi gjort før. Det kan vi gjøre igjen.

Med statlige investeringer, krav til demokratisk kontroll og felles eiendom av naturens ressurser vred Norge teknologiutviklingen mot sosiale mål.

Omstillingen i Norge kan hente inspirasjon fra de to tidligere norske energibaserte industrieventyrene: utbyggingen av vasskraft og utbyggingen av petroleum. Med statlige investeringer, krav til demokratisk kontroll og felles eiendom av naturens ressurser vred Norge teknologiutviklingen mot sosiale mål. Den globale klimatrusselen tvinger oss til å være djervere enn noen gang før.

Det på tide med et tredje og grønt industrieventyr. I denne brytingstiden må venstresidas ambisjon være å ta føringen i kampen, ikke å sitte og kjefte på tribunen.