Vi lever i gründernes tid, der det meste kan bli bedre ved hjelp av litt entreprenørskap. Nye ideer, risikovilje og det å tro på seg selv og drømmen sin skal løse samfunnets utfordringer.
I skolene har Ungt Entreprenørskap feid inn og blitt det prosjekt- og gruppearbeid var for oss som vokste opp på 1990-tallet. Der en underfinansiert offentlig velferdssektor ikke strekker til, skal sosialt entreprenørskap redde dagen.
Og i diskusjonen om oljekrise og omstilling er det ingen grenser for hva vi kan få til dersom bare flere starter sin egen bedrift.
Ingen skam «å gå ‘gründerstien’»
Innovasjon Norge kaster penger etter gründerne, men det er likevel ikke nok. Nå varsler næringsminister Monica Mæland et nytt program for offentlig støtte til gründerne, en såkalt «pre-såkornordning», som altså skal komme før de nystartede bedriftene kan søke om såkalte såkornmidler.
Men det hjelper ikke bare med penger. Kulturen må også endres for å legge til rette for gründere og entreprenørskap. «Vi trenger sårt å skape en kultur hvor det er helt greit at unge mennesker vil skape noe og gå ’gründerstien’,» sa Anita Krohn Traaseth til Teknisk Ukeblad da hun tiltrådte i stillingen som administrerende direktør i Innovasjon Norge. Som om «gründerstien» skulle være like skambelagt og uglesett som det å komme ut av skapet som homofil på 1960-tallet.
Tvert imot har vi allerede en kultur der gründeren framheves som en superhelt, og entreprenørskap som det som bringer samfunnet framover.
Nå inntar de skolene
Gründer-mytologien kommer blant annet til uttrykk gjennom organisasjonen Ungt Entreprenørskap, som for alvor har inntatt skolene. Blant samarbeidspartnerne er Visma, Shell, Manpower og Nordea. I Norge tilbyr Ungt Entreprenørskap kursopplegg for elever helt ned i første klasse på barneskolen. På fjerde og femte trinn skal elevene «bevisstgjøres på lokalt arbeids- og næringsliv sin betydning for innbyggernes velferd og trivsel». Programmet fokuserer også på «betydningen av enkeltindividets ansvar». På femte til sjuende trinn tilbys programmet «SikkSakk Europa», hvor elevene «gjennom ulike aktiviteter erfarer at land i Europa er avhengige av hverandre, ikke minst innen økonomi og næringsliv».
Ungt Entreprenørskap er en del av den verdensomspennende organisasjonen Junior Achievement, en opprinnelig amerikansk organisasjon, med «forpliktelse til markedsøkonomiens prinsipper» som en av sine kjerneverdier. Organisasjonen etablerte seg i tidligere østblokkland etter Berlinmurens fall. Arabiske land sto for tur etter 11. September 2001.[1]
Bort med sosialdemokratiet
Ungt Entreprenørskaps mest profilerte programmer handler om å leke gründere gjennom å starte elevbedrift, eller å delta på «gründercamp». Det underliggende budskapet er at gründere er samfunnets viktigste drivkrefter, og at alle bør bli gründere. Programmene legger vekt på det å starte og lede en bedrift, noe som er spesielt når de aller fleste som går gjennom norsk skole, kommer til å livnære seg av å være en vanlig ansatt arbeidstaker. Organisasjonen tilbyr imidlertid kurs i utdannings- og karrierevalg, med opplæring i CV- og søknadsskriving og jobbintervjuer, men verken rettigheter eller regler i arbeidslivet, eller fagorganisering nevnes med ett ord i kursbeskrivelsen, på tross av at dette er en svært viktig del av det norske arbeidslivet.
Insisteringen på at alle skal bli gründere og starte sin egen bedrift, som altså er tydelig til stede allerede i barneskolen, er med på å befeste et nyliberalt verdensbilde der vi som enkeltindivider drevet av vår rene egeninteresse, og i konkurranse med andre, bidrar til samfunnets beste. Dette bildet er på mange måter i ferd med å erstatte det tidligere dominerende sosialdemokratiske verdensbildet, der arbeidstakere i fellesskap og gjennom å ha vanlige jobber var en viktig kraft som drev samfunnet framover.
Frie fugler og skalérbar bemanning
«Forsvinner de faste jobbene?» spurte Aftenposten nylig, og portretterte et arbeidsliv i endring, der stadig flere frilanser. I reportasjen framstilles tilværelsen som selvstendig næringsdrivende som svært glamorøs. Oppdragene står i kø, og frilanserne jobber mer kreativt, fleksibelt og selvstendig enn i de kjedelige faste jobbene de hadde før. «Dagens studenter er frie fugler med entreprenørånd,» forteller en av initiativtakerne bak et kontorfellesskap for frilansere, og fortsetter: «Behovet for ’fleksibel arbeidskraft’ kommer som en kule nå. Kontorfellesskap som dette vil kunne redusere risikoen til store virksomheter i opp- og nedgangstider ved at de får en skalérbar bemanning.»[2]
For hvorfor skal bedrifter ta seg bryet med å ansette folk fast når man kan hyre dem inn fra oppdrag til oppdrag? Da slipper man jo samtidig bryet med sykmeldinger, pensjon og annet kjedelig arbeidsgiveransvar.
Ronald Reagan så på gründere som en «egen rase».
Det er først og fremst dette som skjer når bedrifter sier opp fast ansatte for å leie dem inn igjen som frilansere, og arbeidstaker-arbeidsgiver-forholdet erstattes med en gründer-kunde-relasjon. Dette merkes godt i mediebransjen. Der vurderer for eksempel Egmont, Norges største utgiver av blader og magasiner, å kvitte seg med redaksjonelle journalister. Journalistene vil enten bli tilbudt å arbeide som, eller erstattes av, frilansere. Her er det åpenbart penger å spare. Honorarene til frilanserne er lave og vanskelige å forhandle om, siden frilanserne ikke har kollektiv forhandlingsrett. Sier de nei til et lavt honorar, står det ofte mange andre i kø som gjerne tar oppdraget.
Nyliberale nøkkelord
I boka «Language and Neoliberalism» viser Marnie Holborow hvordan begrepene «gründer» (på engelsk entrepreneur) og «entreprenørskap» er nyliberale nøkkelord. Den omfattende bruken av begrepene innprenter et verdensbilde der individene står i sentrum, der profittsøkende individer er rollemodellene, og der samfunnets framgang avhenger av framgangen til de sterke individene.[3]
«Entreprenørskap» har vært et sentralt begrep siden nyliberalismens tidlige dager, påpeker Holborow. Margaret Thatcher ble ofte kalt «gründernes statsminister». Ronald Reagan så på gründere som en «egen rase», som de virkelige lederne av det amerikanske samfunnet. Tredje vei-sosialdemokratiet holdt også entreprenørskapet og belønning for individuell innsats høyt. På 2000-tallet ble «gründer» og «entreprenørskap» moteord for regjeringer av alle farger. Bruken av disse var en viktig del av retorikken rundt privatisering. Gründere og entreprenørskap skulle effektivisere offentlig sektor, og bidra til mer kundefokus og innovasjon.
Bare halvparten av gründerne som startet opp for ti år siden, er fremdeles aktive.
Entreprenørskap ble en høyt skattet sosial egenskap, som motoren for alt som var kreativt og innovativt, og den gnisten som trengtes for at den økonomiske veksten skulle ta av. Bak den omfattende bruken av begrepene «gründer» og «entreprenørskap» lå den fundamentale troen på at individene, sterke og alene, var de viktigste bevegerne av samfunnet.
I samme båt som konsernsjefen
Holborow viser hvordan begrepene i dag har trådt inn på de fleste arenaer av samfunnet, og også brukes om måten vi tar individuelle livsvalg på. Den radikale individualismen visker tilsynelatende ut skillelinjer basert på økonomi, og erstatter dem med et direkte bånd mellom vanlige folk, som tenker på en innovativ måte om hvordan de skal forbedre livsvilkårene sine, og den rike administrerende direktøren, sjefen for et oppkjøpsfond, kapitaleieren, milliardæren.
Når alle blir gründere, havner frilansjournalisten i samme båt som konsernsjefen, på tross av at frilansjournalisten er lavtlønnet, uten sosiale rettigheter, og at hun sliter med å få endene til å møtes mellom oppdrag. De som tidligere ble kalt «industrimagnater», «finansspekulanter», «kapitalister» og «sjefer», kalles i dag «gründere». De blir sett på som gode krefter som gjør samfunnet bedre, som forbilder som vi alle bør strekke oss etter. Gründere er lette å like. Begrepet rommer implisitt en forestilling av at man har startet med to tomme hender.
Frp-ernes favorittbok
Et av de tydeligste uttrykkene for entreprenørskapsideologien finner vi i Ayn Rands Atlas Shrugged, som mange Frp-politikere oppgir som sin favorittbok. Boka skildrer et USA der en stadig mer sosialistisk politikk legger bånd på gründernes virksomheter, og får flere av dem til å trekke seg ut av samfunnet og gå til streik, noe som fører til at samfunnet går i stå. Moralen i romanen er tydelig: Gründerne, de sterke individene som kun drives av sin rene egeninteresse, er samfunnets drivkraft. Uten dem stopper alt opp. Karakterene i boka som drives av noe annet, for eksempel av ønsket om å hjelpe andre, eller de som er avhengige av andre, framstilles som komplette idioter.
Alt dette hadde kanskje ikke vært så farlig om det virkelig var de sterke enkeltindividene, som med pågangsmot og en drøm om å få til noe, var selve kilden til all nyskaping, vekst og nye arbeidsplasser. Problemet er bare at bildet ikke stemmer med virkeligheten. Ifølge DNB, som «har satset stort på de minste bedriftene det siste året», og fått laget en rapport om hva som skal til for å lykkes som gründer, er bare halvparten av gründerne som startet opp for ti år siden, fremdeles aktive.
Kun en av ti lykkes godt og skaper stor verdi for seg selv og samfunnet rundt, ifølge rapporten.
Er det gründerne som skaper jobber?
Funn som dette fører til krav om at myndighetene må gjøre mer for gründerne. Regelverket må forenkles, skattene må kuttes og de offentlige tilskuddene må bli større. Men kan det være at det slett ikke er rammevilkårene det er noe galt med, men selve forestillingen om gründerne som drivere av all innovasjon?
Kjell G. Salvanes, professor ved Norges Handelshøyskole, er blant dem som mener det. «Det høres ut som om nye arbeidsplasser i Norge blir skapt av folk som sitter på hvert sitt nes og finner opp nye ting. Slik er det ikke!» sa han til Aftenposten i august. Ifølge Salvanes viser forskningen at 85-90 prosent av de nye arbeidsplassene blir skapt i eksisterende bedrifter. Professoren trekker fram storbedrifter som Hydro, Kongsberggruppen og Statoil som de virkelige innovatørene i Norge. Han mener vi har større potensial for å være flinke til å importere teknologi fra andre land framfor å selv utvikle nye produkter og teknologi.
Likevel reagerer de borgerlige partiene når store eksisterende bedrifter mottar støtte fra Innovasjon Norge. Stortingsrepresentant Borghild Tenden fra partiet Venstre kritiserte i 2013 Innovasjon Norge for å gi støtte til flere selskaper i Aker-konsernet, fordi disse selskapene ikke var «nye gründerorienterte selskaper». Innovasjon Norge svarte at «[d]et hadde vært ille om det var de som taper penger, vi skulle støtte», og påpekte at de går inn i prosjekter for å bidra til å skape mer der det allerede er verdiskapning. Innovasjon Norge er altså klar over at det ikke er de små, nyoppstartede bedriftene som er de virkelige innovatørene, selv om det ikke alltid kommer så tydelig fram i deres hyllest av gründere.
Produktivitetsøkning skjer «på gølvet»
Hver dag skjer det innovasjon i allerede eksisterende norske bedrifter. Årsaken er som regel ikke at en eller annen genial gründer sitter på toppen og finner på noe lurt. Takket være et organisert arbeidsliv med høy grad av medbestemmelse, små sosiale forskjeller, arbeidstakere med høy kompetanse og kort vei mellom ansatte og ledelse, skjer det mye produktivitetsøkning «på gølvet» i norske virksomheter, drevet av arbeidstakerne selv.
Men det er ikke bare de store modne bedriftene og arbeidstakerne som glemmes når all oppmerksomheten rettes mot gründerne. Offentlig sektor, som holder liv i gründerne med rause tilskuddsordninger, settes selv i skyggen når det gjelder anerkjennelse for å bidra til innovasjon, vekst og sysselsetting. Det har satt seg et bilde av offentlig sektor som ineffektiv, tungrodd, traust og gammeldags, altså den rake motsetningen til dynamiske gründere. Og ikke bare er det en motsetning, mange ser også på det offentlige som en bremsekloss for innovasjon gjennom skatter, reguleringer og lang saksbehandling.
I virkeligheten er det helt annerledes, påpeker professor i innovasjonsøkonomi Mariana Mazzucato i boka The Entrepreneurial State.[4] Hun viser hvordan store innovative og svært profitable selskaper ville hatt lite å tilby oss dersom det ikke hadde vært for offentlige myndigheters enorme risikovilje og satsning på utvikling av ny teknologi. Mazzucato trekker fram Apple som eksempel. Hun viser hvordan selskapets suksess er bygd på teknologi utviklet i offentlig sektor. Iphonens touch-skjerm er utviklet av forskere ved et britisk forsvarsrelatert institutt, forskningsinstituttet CERN, som eies og finansieres av 20 europeiske stater, og offentlig eide forskningslaboratorier og universiteter i USA. Internettet, som Apples smarttelefoner ville vært ganske kjedelige uten, er oppfunnet av det amerikanske forsvaret, og videreutviklet gjennom HTML, URL og HTTP, som er resultater av forskning ved CERN. GPS og teknologien bak iPhones virtuelle assistent SIRI er også resultater av forskning utført av det amerikanske forsvaret.
Det er ikke de sterke individene som driver samfunnet framover. Det er de sterke fellesskapene.
Det offentlige tar risikoen, de private stikker av med pengene
Genistreken til Steve Jobs og hans kreative kolleger i Apple er å putte all denne avanserte teknologien inn i et pent og funksjonelt design. Mens forskningen som resulterte i internett, GPS og annen avansert teknologi, innebærer høy risiko og massive investeringer, uten visshet om framtidig inntjening, er utviklingen av Apple-produktene forbundet med relativt liten risiko. Likevel er det Apple som håver inn hundrevis av milliarder i profitt, mens selskapet knapt betaler skatt i de landene det opererer i, gjennom møysommelig selskapsstrukturering og kreativ pengeflytting til skatteparadiser verden over.
Slik det fungerer i dag, tar det offentlige mye av risikoen, mens private stikker av med mesteparten av profitten. Dette gjøres politisk spiselig av den sterke forestillingen om gründere som drivkreftene i økonomien. Forherligelsen av privat sektor og nedsnakkingen av offentlig sektors rolle i økonomien har ført til massive skattekutt over hele verden i løpet av de siste tiårene, under påskudd om at det skulle bidra til økt vekst. Vi kjenner igjen retorikken fra den hjemlige debatten om formuesskatten. Det framstilles som om eierne av bedriftene som må betale formuesskatt, ville ha brukt akkurat de pengene på nye investeringer og arbeidsplasser. En rekke studier har vist at dette ikke stemmer. I stedet får det store konsekvenser for framtidig innovasjon når næringslivet ikke bidrar til fellesskapet gjennom å betale skatt. Hvem skal finansiere forskningen som resulterer i den neste teknologiske revolusjonen på nivå med internett, når det kuttes i utdanningsbudsjettene verden over på grunn av sviktende offentlige inntekter? Offentlig sektor bidrar ikke bare direkte til innovasjonsprosessen, men legger også grunnlaget for næringslivet gjennom velferdsordninger og infrastruktur. Barnehager, gode veier og gratis utdanning er alle viktige faktorer i en produktiv og sunn økonomi. Derfor er skatt ikke et hinder, men en forutsetning for et velfungerende næringsliv.
Ap-nestlederen later til å glemme Oslo Arbeiderpartis valgløfter om å opprette 500 nye stillinger i eldreomsorgen.
Også Arbeiderpartiet kjøper myten
Offentlig sektor har historisk spilt en svært viktig rolle for at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder sysselsetting. Likevel overlater regjeringen oppgaven med å løse problemet med økende arbeidsløshet i stor grad til gründerne. Det er imidlertid mye mer effektivt å opprette stillinger i offentlig sektor, eller sette i gang offentlige byggeprosjekter, enn det er å gi tilskudd til gründere. Likevel kjøper til og med arbeiderpartipolitikere som Hadia Tajik denne myten. Tajik innleder en kronikk om omstilling i Aftenposten med ordene «[p]olitikere skaper ikke arbeidsplasser. Folk og bedrifter gjør det».
Men Ap-nestlederen later til å glemme Oslo Arbeiderpartis valgløfter om å opprette 500 nye stillinger i eldreomsorgen, finansiert av eiendomsskatten. Er ikke det å skape arbeidsplasser? Disse stillingene skaper også verdier. Vi får grunnleggende behov i samfunnet dekket gjennom jobben som utføres. Pårørende kan være i jobb framfor å måtte gå ut i permisjon eller ned i stilling for å ta seg av foreldrene sine. Dessuten kommer de som blir ansatt i disse stillingene, til å bidra til fellesskapet både ved å betale skatt, og ved å bruke lønna si på varer og tjenester som igjen bidrar til sysselsetting og vekst i andre næringer.
Den sterke myten om gründere og entreprenørskap som samfunnets viktigste drivkrefter er altså ikke bare skadelig for folks arbeidsvilkår, eller for hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Den er også skadelig for samfunnet. Vi kan ikke løse problemet med økende arbeidsløshet ved at flere starter sin egen bedrift, og ved at de som starter den, slipper å betale skatt. Helt andre virkemidler må til. For det er ikke de sterke individene som driver samfunnet framover. Det er de sterke fellesskapene. Og de må styrkes, ikke svekkes, for å skape innovasjon, vekst og sysselsetting i framtida.
[1] Mayssoun Sukarieh og Stuart Tannock (2015): Youth Rising? The Politics of Youth in the Global Economy, Routledge.
[2] «Forsvinner de faste jobbene?», Aftenposten 20.09.2015.
[3] Marnie Holborow (2015): Language and Neoliberalism, Routledge.
[4] Mazzucato, Mariana (2013): The Entrepreneurial State. Debunking Public vs. Private Sector Myths, Anthem Press: s. 8198.
Artikkelen sto også på trykk i siste nummer av Tidsskriftet Røyst (4/2015).
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.