Elitenes triumf

«Spørsmålet om hvem som virkelig styrer, og hva de holder på med, betyr mer enn noensinne. I hjertet av vårt demokrati lurer et allmektig nettverk. De blir verken utfordret eller holdt til regnskap for sine gjerninger. De gjør seg stadig rikere på vår bekostning. De er Eliten».[1]

Ved første øyekast kan anslaget til forfatter og Guardian-spaltist Owen Jones nye bok leses som en konspirasjonsteori. Men «The Establishment» er alt annet enn konspiratorisk. I stedet for halvkvedede viser og spuriøse årsakssammenhenger oppsøker Jones elitene på deres egen banehalvdel. Han intervjuer finansmenn og folkevalgte, politisjefer og ideologiske krigere, lobbyister og mediebaroner.

Resultatet er det viktigste stykket venstreradikal sakprosa denne anmelderen har lest de siste ti årene. Jones viser hvordan en felles elitementalitet – det han kaller L’Oreal-tenkingen («Fordi vi fortjener det!») – gjør seg gjeldende i nær sagt alle deler av makten. Elitene har gått på samme skoler, abonnerer på noenlunde samme ideologiske grunnsyn og har felles og til dels overlappende interesser. «The Establishment» er derfor det motsatte av en konspirasjonsteori. Det er et nøkternt og empirisk forsøk på avdekke hvordan de som har mest makt i vårt samfunn tenker.

Jones viser hvordan eliten har beholdt frykten for folkestyret fra tida før stemmeretten ble innført, og hvordan de målrettet arbeider for å øke sin egen innflytelse på bekostning av flertallets.

Det finnes ingen mesterhjerne i den moderne kapitalismen, bedyrer Jones. I stedet har vi å gjøre med et mangehodet troll, som slett ikke alltid blir enig med seg selv (det fremste, britiske eksempelet er EU-spørsmålet), men som stadig oftere tenker i samme baner. Jones viser hvordan eliten har beholdt frykten for folkestyret fra tida før stemmeretten ble innført, og hvordan de målrettet arbeider for å øke sin egen innflytelse på bekostning av flertallets.

Det største paradokset i elitenes L’Oreal-tenking er synet på staten. Mens store deler av eliten har en uttalt ideologisk motstand mot staten, går ikke elitene av veien for å benytte seg rått av statens ordninger. Jones viser hvordan den private kapitalismen snylter på staten gjennom alt fra infrastruktur, utdanning og patenter til kunstig lave lønninger som blir kompensert gjennom statlige støtteordninger, samtidig som kapitalistene gjør sitt beste for å unngå å betale skatt. Den voldsomme innsatsen for å redde bankene etter finanskrisen er det mest groteske eksempelet på denne typen «sosialisme for de rike».

Det er utvilsomt et retorisk høydepunkt i boka når Jones sammenstiller det voldsomme hysteriet rundt trygdesnyltere med tausheten som råder rundt snyltingen på toppen.

Langt fra London til Løvebakken
Jones bok er skrevet med utgangspunkt i engelske forhold. En norsk leser vil reagere med sjokk og vantro på en del av forholdene han avdekker. Avstanden til Norge, der venstresiden og fagbevegelsen fortsatt har betydelig innflytelse, er enorm. Det er vanskelig å se for seg en forhenværende norsk statsminister ta på seg lukrative private konsulentoppdrag for diktaturer som Kazakhstan og De forente arabiske emirater, slik Tony Blair har gjort.

I likhet med Storbritannia har vi et stadig økende problem med svingdør mellom medier, lobbyistbransjen, finansnæringen og politikken.

Enda vanskeligere er det å se for seg en mediebaron med samme strupehold over norsk politikk som det Rupert Murdoch har hatt på de britiske øyer. Det er direkte skremmende å lese hvordan private medieeiere uten noen form for gjennomsiktighet har direkte adgang til britiske politikere. Særlig på dette punktet er faren stor for å henfalle til konspirasjonsteorier. Men Jones motstår fristelsen. Han bedyrer at medieinteressene aldri har kunnet diktere politikerne, men fastholder at frykten for dårlig behandling i de store avisene likevel har innvirkning på hvordan politikerne tenker. Ikke minst gjelder det i spørsmål om mediepolitikken, der mediebaronene effektivt har stukket kjepper i hjulene for en reform som ville spredd medieeierskapet. Det er fristende å dra en parallell til debatten om First House hjemme. Det er ingen grunn til å tro at kommunikasjonsbransjen kan diktere norske politikere. Men det er fullstendig naivt å tro at en bransje som selger påvirkning ikke har noen påvirkning overhodet.

Det området der den norske leser vil ha vanskeligst for å kjenne seg igjen, er utvilsomt Jones kapittel om politiet. Jones viser hvordan britisk politi har blitt brukt systematisk av høyresiden for å knuse fagforeninger. Mens Thatcher-regjeringene kuttet over hele fjøla i offentlig sektor, fikk politiet en lønnsøkning på 45 prosent. Slik ble vanlige politifolk mobilisert til kamp blant annet mot streikende gruvearbeidere. Resultatet var en mentalitet i politiet der vanlige arbeiderklassemennesker ble sett på som fienden, noe som ikke minst ble tydelig i Hillsborough-tragedien, der 96 fotballsupportere fra Liverpool ble trampet i hjel fordi politiet holdt dem innesperret i frykt for at de skulle lage opptøyer. I Norge har politiet først og fremst konsentrert seg om å verne vanlige folks liv og eiendom, og bare i svært liten grad blitt brukt som ideologisk redskap for eliten[2].

På vei mot britiske tilstander
Likevel er det mer enn nok i Jones bok som vi dessverre kjenner igjen fra Norge. I likhet med Storbritannia har vi et stadig økende problem med svingdør mellom medier, lobbyistbransjen, finansnæringen og politikken. Mine egne erfaringer som daytrader fra arbeidet med boka «Slik blir du superrik» stemmer også godt overens med den uansvarlige hybrisen Jones beskriver fra Londons City. Enda mer skremmende, er det at pilene peker i gal retning også hos oss.

Sagt mindre diplomatisk: Eliten mener at folk er for kortsiktige og dumme til å styre sine egne liv.

Maktutredningen fra 2003 er blant dem som har pekt på dette: «Den mest sentrale endringen av maktforhold i Norge er at demokratiet i grunnbetydningen folkestyre – et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvalg og folkevalgte organer – er i tilbakegang. Stemmeseddelens politiske kjøpekraft er redusert». Utredningen pekte videre på en forakt for folkestyret i de norske elitene, lik den Jones mener å spore i Storbritannia. Den kritikken blir som regel kamuflert som kritikk av kortsiktig populisme, skriver maktutrederne: «Den ustabile folkemeningen var kjernen i den aristokratiske kritikken av massedemokratiet før stemmerettutvidelsen og partisystemet og den er gjenoppstått som populismekritikk etter at partienes grep på massene er forbi». Sagt mindre diplomatisk: Eliten mener at folk er for kortsiktige og dumme til å styre sine egne liv. Økende ulikheter og voksende avstand mellom elitene og folket vil forsterke disse tendensene i Norge. Kombinert med forvitring av folkestyret gjennom at makt flyttes fra folkevalgte organer til byråkrati og rettsorganer, vil det styrke elitenes makt betydelig på vanlige folks bekostning.

Grunn til optimisme
Paradoksalt nok ligger kimen til optimisme for venstresida i historien om elitenes triumf. Etter krigen var sosialdemokratisk tankegods så dominerende at selv høyrepartier over hele verden støttet opp om en sterk stat. I motsetning til i dag var ideologiske frimarkedskapitalister nærmest betraktet som politiske kuriositeter. Skal vi tro Jones gir elitenes triumf et visst håp om at også radikal venstretenking kan komme tilbake på moten.

Det forutsetter imidlertid et grundig ideologisk arbeid av samme type som høyresiden iverksatte for snart sytti år siden, mener forfatteren. Første steg her hjemme må være å kopiere Jones metode og gå de norske elitene nærmere etter i sømmene.

 

[1] Min oversettelse.

[2] Det finnes naturligvis unntak her, blant annet den massive ulovlige overvåkingen av kommunister under kalde krigen, og de harde sammenstøtene mellom Blitzere og politifolk i Oslo under Willy Hauglis tid som politimester.

 

Omtalt bok:

The Establishment: And how they get away with it

Owen Jones

Penguin, 2014 

9781846147197H