Det var mye oppmerksomhet om situasjonen i Sverige i den norske valgkampen, og mange fulgte spent med i høstens valg over kjølen. Hva har så skjedd? Stefan Løfven har lykkes i å samle Sosialdemokratene, Miljøpartiet og Venstrepartiet til en enighet om et budsjett og viktige nye veivalg. Dette på tross av en svært krevende politisk situasjon i Riksdagen, og mens debatten rundt Daniel Suhonens bok om Håkan Juholt preger det indre liv i partiet og det offentlige ordskiftet.
Den konservative skribenten og Timbro- forfatteren Claes Arvidsson har over år stadig forsøkt å overbevise norsk offentlighet om den svenske Reinfeldt-regjeringens fortreffelighet [1]. I NRK- Ytring 11. november er fokuset endret – nå er det rettet mot den nye sosialdemokratiske statsministeren Stefan Løfven, som visstnok allerede er ved randen av sin tålegrense. Primært fordi han på en pressekonferanse ved en anledning slet med å huske og uttale navnene på alle de baltiske utenrikshandelsministrene. Mitt tips er at dette ikke vil vise seg å være utslagsgivende på sikt.
Lånefinasierte skattekutt
Arvidsson prøver å skape et misvisende bilde av opinionsutviklingen i Sverige etter regjeringsskiftet. Sannheten er at forholdet mellom blokkene er svært stabilt, med fortsatt flere som støtter de rødgrønne. Ved valget i Sverige i høst fikk de fire borgerlige partiene i den såkalte «alliansen» samlet sin dårligste oppslutning i moderne tid. Etter å ha mistet flertallet allerede i 2010, ble de fire partiene denne gangen også mindre enn de tre rødgrønne partiene, med regjeringsskifte som konsekvens. Det svenske folket var historisk misfornøyd med retningen og resultatet etter åtte år med høyrestyre, der resepten har vært massiv privatisering, og kutt i tilgangen til og nivået på de sosiale ytelsene. Nylig kunne den svenske Riksrevisjonen konstatere at omleggingen til markedsstyrte helsetjenester har fått store negative konsekvenser. Tilgangen på tjenester har økt for de mest ressurssterke mens de fattigste og sykeste har fått et dårligere tilbud.
Kuttene i velferdsordningene har mer enn fordoblet andelen syke og arbeidsløse som faller under fattigdomsgrensen – faktisk er nesten hver tredje av dem nå å regne som fattige.
Dette har svenskene fått med seg. På spørsmål før valget om utviklingen når det gjelder skole, helse og omsorg har gått i riktig eller feil retning de siste fem årene, fortalte 75 prosent av det svenske folket at det har gått feil vei. Et flertall (56 prosent) angav at de opplevde at regjeringen har kuttet i velferden de siste årene. Kuttene i velferdsordningene har mer enn fordoblet andelen syke og arbeidsløse som faller under fattigdomsgrensen – faktisk er nesten hver tredje av dem nå å regne som fattige. De pengene man har spart på å kutte i trygder har blitt brukt på store skattekutt – det svenske skattenivået er nå 140 milliarder lavere årlig enn det var ved høyrepartienes tiltreden i 2006. Dette skjedde selv om Moderatene før valget forsikret om at man hadde forlatt sitt monomane fokus på skattekutt. Arvidsson kritiserer Løfven-regjeringens økonomiske ansvarlighet, men store deler av skattekuttene fra høyrepartiene er i realiteten lånefinansierte – i følge den daværende regjeringens eget konjunkturinstitutt.
Flertallet i ryggen
Hele 76 prosent av Sveriges befolkning vil satse mer skattepenger på skole, helse og omsorg, også om det vil innebære skatteøkninger. Når Løfven styrker statens inntekter for å satse på gjenoppbyggingen av den svenske velferden er det dermed med et solid folkelig mandat i ryggen. Men det å løfte inntektene til fellesskapet opp igjen vil i beste fall ta tid, folk har tilpasset både lån og forbruk til de midlene de har, og skatteøkninger er uansett en krevende øvelse. Det tar tid å snu en utvikling mot mer sosial rettferdighet, når Sverige under høyrestyre er det landet der forskjellene har økt mest i hele den vestlige verden.
Når Løfven styrker statens inntekter for å satse på gjenoppbyggingen av den svenske velferden er det dermed med et solid folkelig mandat i ryggen.
I sitt første forslag til statsbudsjett har Løfven startet dette arbeidet. Arbeidsløshetstrygden løftes, grunnfradraget for pensjonister heves, bedre studiefinansiering og mer levelige økonomiske vilkår for syke og uføre er alle forslag som tilgodeser de i den nederste delen av inntektsskalaen. Det er interessant å se i lys av de siste tiders debatt her hjemme at de svenske rødgrønne nå hever foreldrepengene, øker normen for forsørgelsestilskudd – tiltak som forbedrer økonomien for barnefamilier med lave inntekter. De som ligger i det øverste inntektsskiktet får omvendt betale litt mer til statskassen. Det handler blant annet om å trappe ned noen av skattekuttene de høytlønte fikk av Reinfeldt.
Tilbake til sosialdemokratiet
Løfven og den rødgrønne regjeringen tar også den notorisk høye arbeidsløsheten på alvor. Der skattekutt og midlertidighet var høyresidens mantra også i Sverige, han man nå fått en regjering som målrettet retter den økonomiske politikken for sysselsetting. Arbeid til alle er nå jobb nr.1. En aktiv næringspolitikk og satsing på offentlig infrastruktur og klimatiltak er gjenkjennbar sosialdemokratisk politikk.
Det samme gjelder tiltakene for ta tilbake den demokratiske kontrollen over velferden. Minst sju av ti svensker – et flertall i alle partier – er motstandere av profitt i fellestjenestene. De rødgrønne partiene i Sverige har derfor blitt enige om å stramme inn på mulighetene til å tjene milliarder på å kutte personale og kvalitet i for eksempel sykehjem. Utfordringen for den nye svenske regjeringen er at privatiseringen har vært så omfattende at store deler av den svenske velferden nå drives av internasjonal storkapital. Halvparten av de videregående skolene er private, flere steder finnes det ikke et offentlig skoletilbud lengre.
En aktiv næringspolitikk og satsing på offentlig infrastruktur og klimatiltak er gjenkjennbar sosialdemokratisk politikk.
Arvidsson godter seg så smått over at Løfven og de rødgrønne ikke demonterer hele høyresverige i sitt første forslag til statsbudsjett. Det skyldes blant annet at det skjer i et meget komplisert politisk landskap i riksdagen. Men også fordi det i løpet av to perioder med høyrepolitikk har skjedd endringer i samfunnet som det er utfordrende å snu. I Norge har Linda Cathrine Hofstad Helleland fra Høyre nylig uttrykt partiets tilsvarende ambisjoner slik: «Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake». Det er klart at åtte år med en slik innstilling preger handlingsrommet for en ny regjering. Men både statsbudsjettet – med sin satsing på skole, jobb, miljø og fordeling – og den rødgrønne regjeringsplattformen, peker fram mot et mer moderne Sverige som samtidig også er det folkhemmet flertallet ønsker seg.
…
[1] http://pluss.vg.no/2014/09/12/1759/1759_23294760
http://www.vg.no/nyheter/meninger/ernas-manglende-gloed/a/10149207/
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Skremmer-med-halvfakta-7153811.html