Norge er sist i rekken av demokratiske land som sier nei til å arrangere vinter-OL i 2022. I en intenst spennede innspurt, der alle trodde Høyres stortingsgruppe kom til å si ja til statsgaranti, skjedde det som vi oftere kjenner fra idretten enn fra politikken: Ja-sida stivnet fullstendig rett før målgang. Skilpadden vant mot haren. David overvant Goliat.
Stemningen i Høyres stortingsgruppe snudde etter medieoppslagene om IOCs krav til cocktailparty med kongen, usikre tall om hvor billig et billig-OL egentlig kunne bli, og ikke minst NRKs meningsmåling som viste at Norges Idrettsforbund ikke hadde det jevne medlem i ryggen. Stortingsgruppa anbefalte å ikke gå videre med en søknad, og med det lå saken død.
IOC må endres
Veien videre blir ikke mindre spennende. Til forskjell fra splittelsen i synet på OL-søknad, har det vært unison enighet i begge leire om at IOC må ta et oppgjør med eget pampevelde og krav som gjør OL-arrangementene svindyre. Sånn sett er ikke OL-saken død. Det er nå det virkelig begynner. Det er nå vi har en historisk sjanse til å hjelpe IOC med å bli den organisasjonen vi ønsker at den skal være, så de kan bli i stand til å arrangere olympiske leker det er mulig å delta i, uten å holde seg for nesa.
IOC må ta et oppgjør med eget pampevelde.
Hvordan gjør vi det? Godt spørsmål. IOC er ikke en demokratisk organisasjon. Det holder ikke å vente til neste valg og regne med at det velges mer fornuftige styremedlemmer. Derfor finnes det ingen quick fix. Likevel har jeg noen forslag.
Pampene må gå
Mitt første forslag er at vi kvitter oss med våre egne idrettspamper. Derfor bør alle som vil rydde opp i IOC kunne samle seg om et krav om at Gerhard Heiberg, Børre Rognlien og Inge Andersen må gå. De har hele veien forsvart, unnskyldt og bortforklart IOC. Å sende denne trioen i front i kampen for å forandre IOC, er meningsløst.
Jeg er selvsagt klar over at ingen av dem har noen plikt til å trekke seg bare fordi det kreves av dem. Aller minst Heiberg, som ikke en gang er valgt av norsk idrettsbevegelse. Men de bør selv forstå at det er liten vits i å klamre seg til verv når de ikke har den nødvendige tilliten som trengs for å sitte der.
Erstatt Heiberg
Mitt andre forslag er at regjeringa henvender seg til IOC og ber om at Heiberg erstattes av en kandidat som er valgt av norsk idrett selv, ved uravstemming om nødvendig. På den måten kan vi kickstarte en demokratiprosess. Den prosessen er uansett helt nødvendig, IOC må kvitte seg med ordninga hvor pampene velger pampene. Så lenge organisasjonen fungerer som en losje, blir det ingen grunnleggende endringer.
Heiberg bør erstattes av en kanidat som er valgt av norsk idrett selv.
Det er vanskelig å se for seg at Norge får gjennomslag for noe slikt uten at det skjer som del av en større prosess. Men det er ikke noe argument for at ikke Norge kan gå i front og være en pådriver. Det er urimelig at norske politikere skal bruke masse penger på å la norske idrettsutøvere delta i OL, uten å kreve noen form for demokratisk påvirkning tilbake.
Under FN?
Det er kanskje vanskelig å se for seg at man kan lykkes med ambisjoner om å forandre IOC, som har vært en elitisktisk gutteklubb i over 100 år. Men IOC har tatt noen små skritt i den retninga jeg skisserer. Det handler mer om å være fødselshjelp for en utvikling som går altfor sakte.
I tillegg til reformer på 2000-tallet, har IOC utviklet et nærmere samarbeid med FN. Siden 2009 har de blant annet hatt observatørstatus siden 2009. Kanskje burde arrangementet på sikt underlegges et FN-organ?
Norge må ta ansvar
Det er ingen tvil om at IOC har store problemer. I pressemeldinga de sendte ut timer etter at Oslos søknad var trukket, illustrerer de selv problemet. Fra hovedkontoret i Lausanne var det lite ydmykhet å spore. De skriver at OL-neiet først og fremst er et problem for Oslo og for norske utøvere, som ikke får sanke medaljer på hjemmebane.
IOC trenger et spark bak, og det bør komme fra Norge.
Reaksjonen er ganske komisk. Nå har Tyskland, Sverige, Sveits og Norge trukket seg som søkerbyer til 2022-lekene. Da er det åpenbart ikke søkerbyenes problem, men IOC sitt problem. At IOC ikke er i stand til å se det selv, er alvorlig. Det understreker at vi ikke kan stole på at IOC selv kommer til å være pådriver for nødvendige forandringer. De trenger et spark bak, og det bør komme fra Norge.
Større endringer må til
Målet med sparket må være å få IOC til å bli en demokratisk organisasjon. De må rives ut av sin bobletilværelse og komme seg ned på jorda. Først da er det mulig å gjøre noe med luksuskrav, arroganse og høye kostnader.
Rett skal være rett: Det har skjedd positive ting med IOC de siste tiårene, selv om det ikke alltid oppleves sånn. Etter korrupsjonsskandalen i forbindelse med Salt Lake City-lekene i 2002 ble det gjennomført en reformprosess. Nå kan ikke lenger nye IOC-medlemmer sitte på livstid, det er innført en øvre grense på hvor mange medlemmer man skal ha, og en aldersgrense på 70 år. Noen av medlemmene velges også av OL-utøverne selv, framfor å håndplukkes av de andre IOC-medlemmene.
Likevel er det åpenbart at reformene ikke har vært nok. Det er fortsatt for mange pamper, for høy sigarføring og for stor avstand fra IOC og ned til den jevne idrettsutøver og -tilskuer.
Nei-sida har hele veien argumentert for at den beste måten å gjøre noe med det på, er å trekke Oslos søknad. Nå er det gjort. Nå gjelder det å gripe muligheten.
IOC får heldigvis ikke mulighet til å sette Oslo på hodet, slik VG fortalte om i går. I stedet er det vi som må sette IOC på hodet.