Min artikkel «Totalitære utopier«, publisert den 17. februar har avstedkommet to nye innlegg: «Totalitarismekritikk fra venstre» av Oscar Dybedahl og «…Men hvordan skal det se ut?» av Andreas Hardhaug Olsen.
Dybedahl er positivt innstilt, men mener at det ene Marx-sitatet jeg inkluderte nok var ment mer spøkefullt en jeg kanskje ga inntrykk av. Så omtalte jeg det også som et av hans «mer luftige øyeblikk». Dybedahl antyder, ved hjelp av et skille mellom liberal og konservativ politisk framgangsmåte, hvori Marx, kanskje noe overraskende, blir presentert som tilhørende den konservative framgangsmåten, at Marx kan være relevant for en sosialistisk totalitarismediskusjon, og at dette vil gi en viss støtte til «den sosialistiske politikkens mer visjonære side».
Les Ola Innsets første innlegg «Totalitære utopier» her.
Vi trenger ikke færre visjoner
Det kan godt hende, og som jeg også passet på å klargjøre, hevder jeg ikke at vi trenger færre visjoner og mindre politisk fantasifullhet fra dagens venstreside. Snarere skrev jeg om historiske erfaringer, og da mener jeg å kunne påvise en viss sammenheng mellom noe av det som har blitt omtalt som totalitarisme og mellomkrigstidas freudianske oppfatninger om menneskenaturens plastisitet. Som antydet i artikkelens ene fotnote er spørsmål om menneskets natur alt annet enn ukompliserte, allikevel ser jeg for meg at parolen «Vi klarer oss med de menneskene vi har!» kan fungere som en samlende, klargjørende og ikke-totalitær parole for et moderne sosialistisk prosjekt.
Andreas Hardhaug Olsen er på sin side fornærmet på vegne av en annen død, hvit mann, nemlig Friedrich Hayek. Hayek er i ferd med å bli høyresidas Marx, blant annet ved at han kan tas til inntekt for opptil flere innbyrdes motstridende syn, og at levende hvite menn kan slå hverandre i hodet i årelange debatter med ulike sitater de mener støtter deres tolkning av Skriften.
Jeg trakk fram Hayek for å illustrere hvordan totalitarismebegrepet har medført en demonisering av sosialisme og økonomisk demokrati.
Olsen mener min framstilling av at Hayek hevdet enhver statlig innblanding i økonomien ledet ut på the slippery slope to totalitarianism ikke er riktig. Han trekker fram et sitat fra en bok fra 1973, og jeg kunne for så vidt gitt ham flere fra andre bøker til å støtte opp under samme oppfatning. Det pågår (selvfølgelig) en debatt om hvorvidt Hayek egentlig mente dette eller om han har blitt misforstått av sine motstandere (og de fleste av sine tilhengere). Hayeks biograf Bruce Caldwell har hevdet at tesen om the slippery slope forholdt seg til såkalt hot socialism, ikke til velferdsstater, og at Hayeks senere kritikk av velferdsstaten (som Olsen gir inntrykk av at han er tilhenger av) er en annen kritikk, som ikke går på totalitarisme, men andre former for ufrihet.
Uansett er den indre logikken (eller mangelen på sådan) i døde hvite menns argumenter hakkende likegyldig for artikkelen min og den politiske virkeligheten den prøver å adressere. Jeg trakk fram Hayek for å illustrere hvordan totalitarismebegrepet har medført en demonisering av sosialisme og økonomisk demokrati. At den meget aktive anti-sosialisten Hayek brukes som et eksempel på dette får hans tilhengere bare tåle, til tross for at det ganske drøye slippery slope-argumentet neppe var det Hayek selv var mest stolt av fra et rent intellektuelt synspunkt.
Sammensurium av Comte og Saint Simon
Resten av Olsens artikkel er et anti-sosialistisk sammensurium Hayek verdig. Comte og Saint Simon beviser visstnok hvordan sosialismen alltid har hatt et negativt menneskesyn, og den store politiske filosof Øystein Stray Spetalen omtales som «interessant». Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, men foruten å påpeke at jeg altså hevdet det var de som finansierte Hayeks Mont Pelerin Society som hadde økonomisk egeninteresse i en demonisering av økonomisk demokrati, ikke de brave «isolerte liberale økonomer» som Olsen ser sånn opp til, (dette kunne du ha skjønt ved å lese alle ordene i setningen du kritiserte), synes jeg det er på sin plass å gi Olsen litt ros.
Å overkomme totalitarismespøkelset mener jeg er første skritt for å utforme et program for økonomisk demokrati i dag.
Tittelen på Olsens innlegg «… men hvordan skal det se ut?» er en strålende tittel! Eller ville ha vært det dersom artikkelen forsøkte å besvare tittelens spørsmål, og ikke bare var en kritikk av meg for ikke å ha svart på et spørsmål jeg ikke forsøkte å stille. Men Olsen har rett i at det er altfor lett for sosialistiske synsere som meg selv å påpeke problemer ved dagens kapitalistiske samfunnsorden (absurde eksempler mangler det jo ikke akkurat på), for så å si at «jammen må vi klare å få til noe bedre enn dette her, dere!».
Allikevel må jeg få påpeke at teksten min ikke handlet om hvordan jeg mener et sosialistisk samfunn bør se ut. Den handlet om at totalitarismebegrepet, en av de store sperrene for å i det hele tatt begynne en tankeprosess rundt hvordan sosialisme og økonomisk demokrati kan se ut i vår tid, ikke trenger å være dét. Å overkomme totalitarismespøkelset mener jeg er første skritt for å utforme et program for økonomisk demokrati i dag.
Debatten ikke ferdig på 30-tallet
Olsen refererer til Ludwig von Mises og Oskar Lange, økonomer som diskuterte den praktiske gjennomførbarheten av sosialisme i mellomkrigsårene, og kritiserer meg for å ikke bidra med noe nytt til den debatten. Den kritikken er jeg villig til å ta inn over meg, men utgangspunktet for min artikkel var altså en oppfatning at vi kanskje ikke er helt der i 2014 at en sånn debatt virker særlig naturlig for de aller fleste. Det handler ikke om å overbevise Olsen og resten av Hayeks fanklubb om at økonomisk demokrati ikke trenger å være totalitært, men om å overbevise oss selv. Vi må skape en felles forståelse av dette blant alle de som har en konstruktiv interesse av et bedre og mer rettferdig samfunn basert på noen enkle kollektivistiske prinsipper.
Bevæpnet med den selvtilliten en slik forståelse gir, kan vi gå i gang med en moderne og oppdatert versjon av det som i sin tid ble kalt «The Socialist Accounting Debates». Olsen hevder at «[d]et ville vært svært interessant å se en teoretisk skisse av en ikke-totalitær sosialisme i praksis», men antyder langt på vei at Oskar Lange tapte den debatten en gang på 30-tallet. Sånn er det selvfølgelig ikke. Hvem som hadde de beste argumentene den gangen er på alle måter et tolkningsspørsmål, og dessuten var det minst tre forskjellige sosialistiske posisjoner ulike økonomer på venstresida inntok. Grunnen til at sosialisme og økonomisk demokrati aldri har blitt noen realitet er uansett ikke at noen økonomer hadde bedre argumenter enn andre. Som idehistoriker kan jeg bidra med å vise hvordan verdier og oppfatninger vi tar for gitt i dag, er resultat av komplekse prosesser i fortiden med flere mulige utfall.
Ingen ferdig oppskrift
Det er uansett ikke sånn at økonomer skal diskutere seg fram til en perfekt modell og så innføre den. Sånn fungerer ikke verden, og i praksis har sosialismen kommet mye lenger enn tegnebordet. Norge er like lite en gjennomliberalisert økonomi som den siste sovjetstat. Konstruktiv sosialisme i dag handler om å forsvare og utvide graden av kollektivt eierskap og demokratisk styring av økonomien. I praksis går det ut på å kjempe imot for eksempel å gi bort landets fiskeriressurser til private kapitaleiere og konkurranseutsetting av offentlige velferdstjenester, samtidig som man bygger støtte for konkrete forslag om for eksempel nye måter å organisere boligsektoren på og en mer sosial skattepolitikk. Vi er i en ganske unik situasjon i Skandinavia hvor vi har mange seire vi kan bygge videre på, men mye må også forandres på en ganske grunnleggende måte.
Norge er like lite en gjennomliberalisert økonomi som den siste sovjetstat.
Detaljene i dette håper jeg vi alle kan utarbeide i fellesskap, det er uansett ganske mye å be om av en skarve idehistoriker. For selv om Oscar Dybedahl mener jeg er lite visjonær og jeg jo hevdet at vårt prosjekt «kommer … til uttrykk i en relativ sober økonomisk politikk», er det også snakk om et sivilisasjonsframskritt av dimensjoner. Jeg har ikke oppskriften i skrivebordsskuffen akkurat nå, men i diskusjon og handling kan venstresida ta oss et langt stykke på vei.