Totalitære utopier

Sosialisme handler om demokrati og økonomisk kollektivisme, ikke reformering av menneskenaturen. Øystein Stray Spetalen har overhodet ingen gode poenger, men hvis det er noe venstresida kan lære av totalitarismeforskningen er det å holde seg unna grandiose visjoner om vidunderlige nye verdener, og holde fokus på økonomiske reformer.

Les også Ola Innsets anmeldelse av «Venstreekstremisme – ideer og bevegelser»!

Investor Øystein Stray Spetalen meldte nylig at han er i gang med planleggingen av et «antisosialistisk museum» på Bygdøy med voksfigurer av blant andre Josef Stalin, Adolf Hitler og tidligere SV-politier Finn Gustavsen. Denne absurde og krenkende sammenligningen bygger på begrepet totalitarisme som jeg har hatt gleden av å studere nærmere de siste årene. I denne artikkelen vil jeg forsøke å vise hvorfor Øystein Stray Spetalen er fullstendig på bærtur, samtidig som venstresida faktisk kan lære et og annet av totalitarismeforskningen.

De aller første til å bruke ordet totalitarisme var kritikere av de italienske fascistene på 20-tallet. Mussolini forsøkte raskt å gjøre betegnelsen til et honnørord, men det ble den imidlertid aldri.

De aller første til å bruke ordet totalitarisme var kritikere av de italienske fascistene på 20-tallet. Mussolini forsøkte raskt å gjøre betegnelsen til et honnørord, men det ble den imidlertid aldri. Den generelle fordømmelsen av fascistisk ideologi gikk kraftig opp etter andre verdenskrig, men selv om mange var nysgjerrige på og positive til fascisme i mellomkrigsårene var motstanden også sterk. Før andre verdenskrig var det i hovedsak sosialister som kjempet mot, og samtidig prøvde å forstå seg på fenomenet fascisme. Disse var også de første til å benytte totalitarismebegrepet slik som vi er kjent med det i dag: Som en betegnelse på en ny form for moderne diktatur innført av regimer med både fascistisk/nazistisk og kommunistisk ideologi. For det tok ikke tok lang tid før sosialistene som studerte den framvoksende fascismen forstod at hvis det var en diktator som kunne måle seg med Mussolini og Hitler i terror, brutalitet og propaganda, så var det Josef Stalin i Sovjetunionen.

Desillusjonerte sosialister
Flere av de venstreorienterte totalitarismepionerene flyktet til USA og mange arbeidet for amerikansk etterretning under den andre verdenskrig. Da krigen var over og den kalde krigen stod for døren passet deres teorier om at den nye fienden, kommunistene, stod for det samme som den gamle fienden, nazistene, perfekt inn i amerikansk utenrikspolitikk. Flere av totalitarismepionerene var dessuten blitt desillusjonerte og hadde forlatt både kommunismen og venstresida. Dermed mistet totalitarismebegrepet mange av sine opprinnelige nyanser. Istedenfor å være del av en intern debatt på venstresida om de russiske bolsjevikene, ble det et propagandaverktøy mot enhver form for sosialisme. Totalitarismebegrepet ble en av bærebjelkene i amerikansk utenrikspolitikk i den kalde krigen. For konservative over hele vesten var det også et nyttig innenrikspolitisk verktøy, og «nyliberalismens far», Friedrich Hayek, gikk i spissen for å  hevde at enhver statlig innblanding i økonomien ledet ut på the slippery slope to totalitarianism. Det er basert på Hayeks ekstreme frihetsbegrep, hvor frihet utelukkende forstås negativt, som enkeltmenneskets frihet fra offentlig innblanding, og ikke positivt, som enkeltmenneskets frihet til å ikke ha sin frihetsutøvelse begrenset av maktstrukturer som favoriserer noen enkeltmennesker foran andre, at Øystein Stray Spetalen kan hevde at demokratisk styring av økonomien og skattelegging av sånne som ham er en form for totalitarisme som fortjener å bli sammenlignet med nazisme.

Fascisme og kommunisme i det 20. århundre hadde en del felles trekk, både i ideologi og praksis. Dette er både forstyrrende og interessant for de av oss som tilhører venstresida.

Men til tross for at totalitarismebegrepet ble et unyansert propagandaverktøy for USA og høyresida må man være ganske ignorant for å ikke innrømme at det, til tross for alle forskjellene, også finnes skummelt mange likheter mellom både ideologi og praksis i Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Totalitarismebegrepet er enormt problematisk både på grunn av den politiske slagsiden, fordi det antyder en form for total kontroll over et samfunn som stemmer dårlig med det vi vet om kultur og samfunn i Nazi-Tyskland og Sovjetunionen, og fordi de ulike forskerne, teoretikerne og politikerne som har brukt begrepet har brukt det på så vidt forskjellige måter med så vidt forskjellige innfalsvinkler og om så vidt forskjellige fenomener at det praktisk talt har mistet all mening det en gang måtte ha hatt. Enhver seriøs artikkel som benytter totalitarismebegrepet må dermed begynne med en alt for lang innledning, sånn som denne, i et fåfengt forsøk på å gjøre det klart og tydelig for leseren hva man selv mener med ordet og hvordan det forholder seg til hva alle andre mener og har ment med det.

Allikevel finnes det en kime av sannhet i den mest grunnleggende påstanden implisitt i totalitarismebegrepet: Fascisme og kommunisme i det 20. århundre hadde en del felles trekk, både i ideologi og praksis. Dette er både forstyrrende og interessant for de av oss som tilhører venstresida. Venstreorienterte tenkere i tradisjonen etter de første totalitarismepionerene har imidlertid vært mest opptatt av å tilbakevise enhver likhet mellom kommunisme og fascisme, og har avvist totalitarismebegrepet fullstendig. Det er synd, for hvis det er noen som burde studere venstresidas feilgrep er det jo venstresida selv. Bare slik kan man unngå å gjøre dem igjen. Et sted å begynne er hos sosialister som tidlig evnet å se likheten mellom de russiske bolsjevikenes sovjetunion, Mussolinis Italia og det tyske tredje riket. I studiet av totalitarismepionerene finner man noen av de nyansene som for lengst har forsvunnet, og det blir lettere å skille analyse fra propaganda og ikke minst: utopi fra økonomi.

Religion og økonomi
En av disse pionerene var østerrikeren Franz Borkenau (1900–1957), som i 1940 skrev boka The Totalitarian Enemy. Borkenau var tidligere medlem av det tyske kommunistpartiet KPD (Kommunistische Partei Deutschlands) og ble blant annet godt kjent med George Orwell etter at de begge hadde skrevet bøker om den spanske borgerkrigen. The Totalitarian Enemy er en av de aller første bøkene med totalitarisme som sitt bærende analytisk begrep, og i denne delte Borkenau opp totalitarisme i pseudoreligiøse og økonomiske aspekter. De pseudoreligiøse aspektene, et begrep som åpenbart er en forløper til det nå mye brukte begrepet politisk religion, var mye av det vi i dag oppfatter som totalitært: Personkultene, massemønstringene, hyllingen av irrasjonalitet  tankepolitiet, propagandaen og terroren. Det er disse aspektene ved Sovjetunionen som i dag oppfattes som totalitære, og det er lett for enhver sosialist å ta avstand fra alt dette, siden det ikke har noe som helst med det sosialistiske utgangspunktet å gjøre.

I følge Hannah Arendt var de nazistiske konsentrasjonsleirene og de sovjetiske arbeidsleirene i Gulag-systemet laboratorier hvor de totalitære regimene verifiserte sin mest grunnleggende påstand: At alt var mulig.

Faktisk har historikere som studerer Sovjetunionens historie nå begynt å legge vel så mye på Sigmund Freud som på Karl Marx når idehistorisk skyld skal fordeles. Utopier og dystopier om både samfunn og enkeltindivider florerte i mellomkrigsårene og radikale psykoanalytikere ville fri menneskene fra sin dyriske og voldelige natur. Flere historikere har hevdet at de enorme ødeleggelsene under den første verdenskrig representerer et brudd i den menneskelige erfaringshorisont. Ting man før hadde ansett som umulige, eller knapt mulige å i det hele tatt forestille seg hadde faktisk skjedd, og dermed var det som om alt ble mulig. I følge Hannah Arendt var de nazistiske konsentrasjonsleirene og de sovjetiske arbeidsleirene i Gulag-systemet laboratorier hvor de totalitære regimene verifiserte sin mest grunnleggende påstand: At alt var mulig. Ustabilitet, og sjokkartede erfaringer førte til spesifikt modernistiske oppfatninger av at menneskenaturen var plastisk og kunne forandres. Kimen til det som har blitt kalt totalitarisme ligger vel så mye her som i sosialistiske oppfatninger om likhet, rettferdighet og demokrati.

Jakten på det nye mennesket
Men den utopiske troen på vindunderlige nye verdener og «det nye mennesket» ble dessverre også en integrert del av sosialistisk ideologi og praksis i mange bevegelser og stater. Utopiske forestillinger kan ha en positiv effekt på det som har blitt kalt the political imagination, og i vår tid kunne vi definitivt ha behøvd litt mer fantasifullhet med tanke på hvordan samfunnet kan, bør og skal organiseres. Men i mellomkrigstiden er det liten tvil om at utopismen gikk for langt, og at utopismen inneholdt denne troen på at menneskets natur var plastisk og kunne forandres alt etter hva som passet seg best. Proletariatets diktatur var ifølge Lenin overgangsfasen til kommunismen, hvori menneskene skulle forandres og bli kapable til å leve i et virkelig demokrati. I 1920-tallets Wien gikk eksperimentene med kommunal sosialisme seg bort i forsøk på å transformere arbeiderklassens kultur, og så sent som i 1956 hevdet Che Guevara at man måtte bygge nye menn og kvinner for å bygge kommunismen. Selv i dag hevder for eksempel toneangivende teoretikere på den radikale venstresida som Michael Hardt og Antonio Negri at menneskenaturen må forandres for å bygge et ”virkelig” demokrati. I deres tilfelle skjer dette imidlertid på en mer forsiktig måte, dag for dag i hverdagslivet, og ikke gjennom verken tvang eller diktatur. Men den problematiske kjernen består: Menneskenaturen[1] må forandres for å bygge en vidunderlig ny verden. Lenin hevdet at de russiske bolsjevikenes ideologi var basert på analyse av konkrete situasjoner, men deres politiske suksess skyldtes først og fremst Lenin og Trotskys evne til å koble konkrete situasjoner med utopiske målsetninger om et klasseløst paradis på jord. Dette var et mål som kunne hellige alle midler, og slik totalitær politisk tenking fantes det en del av i de ustabile mellomkrigsårene, både på politikkenes høyre og venstre side.

Borkenau så på alle slike ting som utrykk for de pseudoreligiøse aspektene ved totalitarisme, og disse mente han måtte knuses. De økonomiske aspektene var i følge ham en kollektivt organisert økonomi. Til tross for mange forskjeller og nyanser hadde Sovjetunionen og Nazi-Tyskland også dette til felles. Det samme gjaldt til en viss grad for Franklin D. Roosevelts New Deal i USA, og ikke minst skulle det senere gjelde for blant annet skandinaviske velferdsstater i etterkrigsårene. Borkenau mente at økonomisk kollektivisme var en nødvendighet, og noe som måtte beholdes i en post-totalitær tid, nettopp for å unngå de pseudoreligiøse aspektene. Etter det økonomiske kollapset i mellomkrigsårene var frimarkedskapitalismen nærmest fullstendig diskreditert, og både Borkenau og mange med ham mente at den eneste logiske og rettferdige måten og organisere en moderne verden på, var gjennom økonomisk kollektivisme. Den tiden hvor økonomisk aktivitet var noe som ble gjennomført for personlig risiko og personlig vinning var over. Man hadde sett hvor utrolig galt det gikk, hvilken ulikhet, fattigdom, nød og ustabilitet som fulgte av utøylet frimarkedskapitalisme. Svaret var en kollektivt organisert økonomi, et sosialistisk demokrati for å oppnå frihet og likhet i en moderne verden.

Dessverre har deler av totalitarismeforskningen, både eksplisitt og implisitt, hevdet at økonomisk kollektivisme var ikke bare et kjennetegn på totalitære diktaturer, men også årsaken til dem. Det har også vært en åpenbar økonomiske egeninteresse i å propagandere en slik forståelse av at frihet for enkeltmennesker henger direkte sammen med frimarkedskapitalisme hos bla. kapitalistene som finansierte Friedrich Hayek og Milton Friedmans Mont Pelerin Society, det norske Civita eller for den saks skyld hos Øystein Stray Spetalen personlig. Dette er samfunnets aller mektigste med enorme ressurser til sin disposisjon. De har sørget for at sosialisme og økonomisk demokrati har blitt stående som noe totalitært.

Høyresida hevder at historien har vist at sosialisme ikke bare er dysfunksjonelt, men også totalitært. Dette er basert på en meget enkel, ideologisert og beint ut feilaktig framstilling av det tjuende århundres historie.

Evig gyldige poenger
I lys av verdens enorme fattigdomsproblematikk og den pågående økonomiske krisa i den vestlige verden, er det allikevel liten tvil om at Borkenaus poenger om nødvendigheten av økonomisk kollektivisme fortsatt har gyldighet. Den økonomiske ulikheten er nå av så vanvittige proporsjoner at 85 enkeltindivider eier like mye som halve verdens befolkning – 3,5 milliarder mennesker. I løpet av Sovjetunionens levetid ble imidlertid ordet sosialisme uløselig knyttet til fenomenet totalitarisme. Kanskje er svaret for venstresida å forlate begrepet sosialisme, og heller knytte vår samfunnsvisjon til en idé om økonomisk demokrati. Kanskje hadde det også da blitt lettere for oss selv å forstå at sosialisme ikke handler om å heie på det røde laget og at vi alltid må forsvare de som spiller under samme navn, men i steden hva det er vi faktisk jobber for: Et folkestyre som ikke stopper ved økonomien, hvor beslutninger virkelig har noe å si for verden og menneskene som bor i den. Sosialisme handler om demokrati, også i økonomien, eller kollektivisering av produksjonsmidlene som Marx kanskje ville ha sagt. Dette har blitt knyttet opp mot diktatur og totalitarisme, uten at det har kommet noen gode beviser på at dette nødvendigvis vil være et sannsynlig utfall av utvidet demokrati. Høyresida hevder at historien har vist at sosialisme ikke bare er dysfunksjonelt, men også totalitært. Dette er basert på en meget enkel, ideologisert og beint ut feilaktig framstilling av det tjuende århundres historie.

Ikke-totalitær venstreside
Dagens venstreside er ikke under noen omstendigheter totalitær. Det er svært få av oss som sysler med planer om å innføre totalitære diktaturer. Sjansene for at vi, som følge av ideologisk blindhet og totalitær utopisme, ville innført det helt uten å mene det dersom vi plutselig fikk makten er også relativt små. Det vi imidlertid kan lære av totalitarismeforskningen er at sosialisme handler om nettopp økonomi og demokrati, og ikke om idealisme i seg selv, alle mulige gode formål, enkeltsaker og verdipolitikk. Komikeren Russell Brand har rett når han sier at sosialisme til syvende og sist handler om å være gode mot hverandre, men økonomisk demokrati og kollektivt eierskap er den konkrete politiske formen et slikt moralsk prosjekt får. Noen sosialister tror ikke på moral, og mener at sosialisme kun handler om arbeiderklassens kamp for høyere materiell levestandard og kontroll over produksjonsmidlene. Et slikt utgangspunkt er selvfølgelig håpløst for sosialister i verdens rikeste land i 2014, og en streng materialisme er også uakseptabel for de som tror at mennesker faktisk kan være aktivt handlende subjekter som påvirker verden. Sosialisme har både et materialistisk og et moralsk utgangspunkt, men dette kommer altså til utrykk i en relativ sober økonomisk politikk. Det er ikke dermed sagt at sosialisme er et rent politikerprosjekt som kan gjennomføres i sin helhet av for eksempel et Storting. Siden sosialisme handler om nettopp demokrati er det også meningen at et sosialistisk samfunn skal ha en helt annen form for deltakelse i demokratiske prosesser både før, under og etter valg, både i sivilsamfunnet og på arbeidsplassen. Men det er helt vanlige, normale mennesker som skal være disse deltakerne. Hvis man mener at sosialisme fordrer en umennesklig altruisme og at «menneskene ikke er gode nok» for sosialisme, får man heller finne seg en mer åndelig plattform, og det er det jo også mange skuffede 68-ere som nå har gjort.

Kun de færreste vil kunne «fiske om morgenen, jakte om ettermiddagen, gjete kyr om kvelden og kritisere etter middag», slik Marx antydet i et av sine mer luftige øyeblikk.

Vi klarer oss med dagens mennesker!
Sosialismen klarer seg helt fint med de menneskene vi har. Det er en idé og et prosjekt unnfanget av helt vanlige mennesker for å gjennomføres av helt vanlige mennesker. Hvis det er noe vi kan lære av Sovjetunionen og andre totalitære eksperimenter med sosialismen som uttalt forbilde, er det å ikke gå seg vill i utopier og moralisme. Økonomisk demokrati er ikke noe uoppnåelig idealsamfunn hvor alle problemer er borte. Det vil ikke «løfte gjennomsnittsmennesket opp på nivå med Goethe, Aristoteles og Marx», slik Trotsky fantaserte om. Kun de færreste vil kunne «fiske om morgenen, jakte om ettermiddagen, gjete kyr om kvelden og kritisere etter middag», slik Marx antydet i et av sine mer luftige øyeblikk.

Det vil antakeligvis ikke en gang bli like gøy og jobbe som å danse. Det vil fortsatt være problemer, men vi kan for eksempel ha kortere arbeidsdag, gratis svømmehaller og velfungerende kollektivtransport uten reklame. Det kan være et samfunn hvor det er mulig å både ta vare på de eldre, utdanne de unge, bygge boliger, hjelpe de syke, løse klimakrisa og mye, mye mer uten at kapitalister skal måtte tjene penger på det. Profittmotivet, som i enkelte korte tidsperioder også har jobbet til det beste for folk flest, gjør ikke det lenger. Tvert i mot står det i veien for å løse mange av de viktigste oppgavene vi står overfor. Derfor må demokratiet ha styringa, også over økonomien. Dette istedenfor at vi, i et fromt håp om at det skal dryppe en og annen skulpturpark på oss andre i ny og ne, lar kapitalistene ta alle samfunnets viktigste beslutninger. Demokratiet skal ikke stoppe ved økonomien, det er dette vi må jobbe for, og det er ingenting totalitært med det


Noter:

[1] Jfr. vår egen Hjernevask-debatt kan man selvfølgelig diskutere hva som er medfødt og hva som er lært, hva som egentlig menes med «menneskenaturen», og om ikke å forandre den er en naturlig del av det å være menneske, noe for eksempel Hardt og Negri antakelig vil hevde, men det er ikke en del av denne artikkelen.

  • Steinar Høiback

    En meget lesbar artikkel.
    Spetalens nyeste påfunn registreres med vantro, etter hvert går denne tilstanden over til undring over hvor han og hans like egentlig befinner seg. Ikke i min verden.

    Ola Innsets økonomiske vurderinger der vi går fra dagens destruktive økonomiske situasjon, hvor i underkant av 90 individer eier mer enn halve klodens mennesker gjør, er også i mitt hodet, veien videre.
    Vi må slutte med stigmatiserende ordbruk som sosialister eller kapitalister men endre ordbruken til noe annet som folk flest kan assosiere oss med uten at vi av den grunn får påsydd horn av våre motdebatanter.

    Den økonomi som Ola Innset argumenterer for er vel en økonomisk ordning som har bærekraftighetsprinsippene som et prinsipp slik jeg leser han.
    Økonomien skal anvendes slik at kommende slekters muligheter ikke forringes. Den skal ta hensyn til samfunnet og særlig lokalsamfunnet. Den skal ikke anvendes slik at miljø og klima tar skade av det.

    På en slik måte bør vi også bygge inn fornuftige regulatorer inn i vår selskaps og aksjelovgivning slik at selskapene styres etter disse retningslinjer samt at styrets leder og styremedlemmer gjøres personelig ansvarlig for at selskapet drives etter slike prinsipper.

    Da får vi en annen økonomi, en økonomi som ikke er destruktiv og en økonomi der aktørene kan operere og konkurrere innenfor, kun innenfor slike grenser.

    Det sier seg selv at Spetalen og hans like antatt er lite interresert i en slik overgang, det er synd for de kunne lved bedre med sin formue innenfor et slik system enn det de gjør i dag etter mitt syn.

  • Simen

    Hva besto så «den venstreradikale utopismen» i? Idehistorisk ligger det nok en latent
    fare for å legitimere en politisk utarting av det slaget
    «totalitarismetenkerne» er opptatt av, i den radikale tradisjonens,
    ofte ikke-eksplisitte, håp om å kunne oppheve politikken i det post-kapitalistiske
    samfunnet, gjøre forholdene enkle og gjennomsiktige – statens politiske side
    vil gradvis visne hen, som Engels sa, slik at «enhver kokk kan skjøte
    statens affærer». (Lenin).

    Riktignok fantes det alltid alternative
    maktorganer på grasrota i alle store revolusjoner, som arbeider- og
    soldatrådene under den russiske revolusjon, Lenin innså betydningen av å holde
    statsapparatet i sjakk, men dise autonome maktorganene ble ikke gitt noen
    institusjonell sikring (i lovverket) eller utstyrt med selvstendige, egne ressurser
    til å kunne bli en permanent pluralistisk garanti i det etter-revolusjonære
    samfunnet, som er det vi snakker om her. Marx var nok en for kompleks tenker
    til ensidig å mene dette.

    Sovjetiske teoretikere (som Pasjukanis) legitimerte partiets vilkårlige makt med å si at lovene var i ferd med å dø bort etterhvert som sosialismen ble bygget opp. Faktisk skjønte Mao noe av dette problemet, da han skjelnet mellom «antagonistiske» (klassekamp i samfunn basert på utbytting) og ikke-antagonistiske motsetninger (politiske konflikter etter revolusjonen). En annen ting er selvsagt at hans egen praksis
    sto i grell kontrast til denne innsikten, som ble formulert i kjølvannet av
    oppgjøret med Stalin i Sovjet.

    Dagens venstreside derimot bør ta dette et
    skritt lenger enn Mao og eller de klassske rådskommunisteneinstitusjonelle
    former for å garantere makt-spredning i post-kapitalistiske samfunn, til
    diskusjoner om organer som kan balansere en stat som lett kan bli overmektig vis a vis
    et samfunn der den private eiendomsretten (til «produksjonsmidler»), som jo er en reell motmakt til staten, blir sterkt begrenset.

    • Even

      Simen: I Venezuela har det siste du skriver om her, dette med at en trenger en motmakt til staten som ikke utgjøres av de private kapitalinteresser, visstnok vært gjenstand for en ganske stor diskusjon. Forstår det slik at «consejos comunales» (kommuneråd) fungerer som en slags parallellstruktur til statens -politiske organer- og blant annet er tenkt å skulle balansere dens makt. Jeg var på et stort debattmøte på Cuba i høst hvor en ledende og temmelig open minded akademiker betegnet dette som intet mindre enn «Hugo Chavez’ store bidrag til sosialistisk teori». Jeg vet så lite om disse kommunerådene og den teoretiske diskusjonen som muligens ligger bak at jeg ikke kan ta stilling til påstanden, men en så kraftig uttalelse gjorde meg interessert i å undersøke nærmere, det skal jeg gjøre. Når det gjelder eierskap til produksjonsmidlene: Jeg husker å ha lest for noen år siden at det i Venezuela var et mål å gjøre 30% av eiendommen til kooperativ (dvs. ikke statlig), noe en dog ikke har klart så langt. Når det gjelder medieeierskap: I Ecuador, som hevder å bygge en «sosialisme for det 21. århundret» har en visstnok innført en medielov som sier at 1/3 av alle medier skal være statlige, 1/3 «fellesskapsmedier» (community media) og 1/3 private (og private trenger vel ikke bety privat-kapitalistiske-). Men i dag har en jo internett og den slags, så jeg tviler egentlig på om det gir så mye mening å frykte at det skal dukke opp nye «hermetisk lukkede» samfunn hvor staten styrer all massekommunikasjon. Det finnes også mange andre grunner til å tvile på at noe slik kan komme tilbake, i allefall i vår del av verden.
      Det finnes andre trusler mot demokratiet i dag, kanskje kan en tenke seg en slags form for global totalitarisme, men jeg er ikke tilhenger av å bruke slike begreper på alt en ikke liker, for det er snakk om vidt forskjellige fenomener med bare noen veldig diffuse likhetspunkter.

      Ellers: Selv om Sovjetunionen var et diktatur, tror jeg at det er nyttig å male med litt finere pensel enn det som gjøres av artikkelforfatteren gjør her. Det er betydelig forskjell på stalinismen, som kanskje kan sees på som et historisk unntak eller i allefall en særvariant av «statssosialismen» / «statskapitalismen» i Øst-Europa/Sovjet) og den perioden som kom etterpå, med Khrutsjovs deloppgjør med Stalin-epoken, for ikke å snakke om Gorbatsjovs demokratisk-sosialistiske eksperimenter med mer ytringsfrihet og flytting av makt nedover, selv om dette prosjektet kom for sent, kanskje var dødfødt i utgangspunktet, og i alle tilfelle aldri ble gjennomført i sin helhet.

    • Simen

      Et poeng til, som mer er en advarsel og et velment tips til artikkelforfatteren i egenskap av doktorgradsstudent: Det ble sagt at hverken troende, vestlige kommunister eller ditto eks-kommunister med sitt intellektuelt-religiøse utgangspunkt, – dette gjelder ikke Hannah Arendt, men Borkenau – noengang hadde mulighet til å skjønne noe av det empiriske Sovjet, eller andre kommuniststyrte stater. Her hadde de nok et poeng? Det utelukker jo ikke at det kan være idehistorisk interessant å skrive en doktoravhandling om deres synspunkter, forutsatt at de plasseres i sin rette kontekst.

  • Don

    Veldig bra å bruke Russel Brand som referanse. Med en formue på ca 100 millioner kroner er han et godt eksempel på den moderne venstresiden.

  • Ante_Bergan

    Så hvordan blir økonomisk demokrati seende ut? Hvem fastsetter prisene, er det tillatt med konkurranse, kan bedrifter gå konkurs?

    • Even

      Litt utenfor mitt ekspertiseområde, men et mulig svar på de fire spørsmålene du stiller i andre setning, kan vel være: Det spørs.

      Jeg tenker at politikken knyttet til prissetting/konkurranse/mulighet for konkurser/privat eierskap til produksjonsmidler kan og må variere fra sektor til sektor, fra sted til sted, fra situasjon til situasjon (i visse etapper kan det f.eks. være ønskelig å benytte markedsmekanismer i en større grad enn på andre tidspunkt).

      • Ante_Bergan

        En gang i tiden het det utopisk sosialisme, så ble det avløst av vitenskaplig sosialisme, men nå ser det ut til vi er tilbake ved start.

        • Simen

          Her er det antagelig berettiget å komme med et Marx-sitat:

          «Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden».

          • Ante_Bergan

            Og dermed er den utopiske sosialismen friskmeldt.

          • Simen

            I den grad de utopiske sosialister også inkluderer de anarkistiske teoretikerne, som har tenk mye over makt og maktkorrupsjonens farer, bør vi ta med dem også i diskusjoner om organiseringen av det post-kapitalistiske samfunnet. Verdigrunnlaget er jo det samme.

          • Even

            Enig i dette, Simen. Og dette med overdreven maktkonsentrasjon er noe vi bør diskutere og ta på alvor. Men frykten blant enkelte på høyresiden for at et sosialistisk flertall ville føre til et eller annet autoritært styre eller kvasidiktatur i Norge er veldig irrasjonell. Forutsetningene er rett og slett så forskjellige fra landene som erklærte seg som sosialistiske i det forrige århundret. Stikkord: Venstresiden sitter på en masse historiske erfaringer som gjør at den går frem mer varsomt og på andre måter, den generelle befolkningen har et svært høyt utdanningsnivå, Norge har en sterk demokratisk tradisjon, en helt annen teknologisk utvikling enn de land som søkte å bryte med kapitalismen i andre tider, etc.

            Idag finnes derimot en voldsom maktkonsentrasjon i de private profittdrevne medier, i de private storselskapene, etc. Og Norge har sagt fra seg mye beslutningsmyndighet til overnasjonale organer. De nasjonale, folkevalgte organer synes å ha en noe begrenset makt. I så måte bør en også diskutere hvordan disse institusjonene kan fornyes og styrkes. I Norge er ikke medieproblematikken så akutt som i enkelte andre land hvor en har hatt forsøk med sosialistisk orienterte regjeringer, og som har blitt utsatt for kampanjer fra den lokale og internasjonale økonomiske eliten fra dag én og blitt forsøkt lammet av dette. Men jeg tror at denne problematikken er tilstede også her, i mindre grad.

            Økonomisk demokrati eller sosialisme om en vil forutsetter også en viss kontinuitet, slik jeg forstår det, et element av plan uten at det betyr «planøkonomi» i tradisjonell forstand. Kan en modell med noe lengre valgperioder, men med mulighet for tilbakekallingsvalg underveis, være en del av løsningen? Jeg bare tenker høyt.

          • Simen

            Jeg er enig i at forutsetningene for å realisere sosialismens utopiske potensial: «frihetes rike begynner utenfor den materielle nødvendighetens sfære», «all økonomi er reduserbar til tidsøkonomi» – som jo faktisk var utgangspunktet for diskusjonen her – nærmest er for hånden i Norge i dag. Realiseringen blir et organisasjonsspørsmål, ikke et spørsmål om først å bygge opp en materiell basis for den i et u-land (Sovjet, Kina etc, etc).

            Den sosialistiske staten som en stat av en ny type: Jeg tror nøkkelen her går på samspillet mellom det politiske og det sivile samfunn, mellom representative organer – fortrinnsvis med tilbakekallingsrett, som jo er et klassisk sosialistisk prinsipp
            – og nye institusjoner og maktsentra som må skapes og opprettholdes i det sivile samfunn. På den ene side utgjør de nødvendige sosiale alliansene i det sivile samfunn aleine bare potensiell makt; politisk makt må, og kan bare,realiseres i det politiske samfunn. Men politisk makt forutsetter samtidig at
            de politiske organene i tilstrekkelig grad klarer å knytte seg til andre, ikke-statlige sentra og representerer et
            overgripende hegemonisk prosjekt som først er formulert og har fortsatt støtte der, i det sivile samfunn.

        • Even

          Det er viktig å være konkret, men jeg synes spørsmålene dine blir for upresise.

          Prissetting på helsetjenester, rullekebab, skoreperasjoner, studentboliger eller industriheiser? Det spørs vel blant annet på hvem som produserer dem, behovene som er knyttet til varene, og om det er ønskelig og praktisk mulig med prisreguleringer på denne bestemte varen. Konkurranse mellom hvem, to kooperativt eide, lokale osteprodusenter? To statlige stålprodusenter? Fem små, private filmproduksjonsselskap? Konkurser, vel, blant hvilke av disse?

          Det finnes ingen universalløsning, ikke noe enkeltredskap som løser alle problemer. For eksempel kan en tenke seg at det i enkelte sektorer lett å få folk uten å arbeide uten materielle stimuli eller provisjon, mens det i andre sektorer er nesten umulig. Noen virksomheter styres ypperlig av stat eller kommune, mens andre slett ikke kan eller bør drives av disse.

          Marked trenger ikke å bety kapitalisme. Det finnes før-kapitalistiske og ikke-kapitalistiske markeder. Ja, selv det at det finnes elementer av kapitalisme i et samfunn, trenger ikke å bety at dette i sin helhet er kapitalistisk.

          • Ante_Bergan

            Jeg foretrekker de vitenskaplige sosialistene (med visse forbehold). De ny-utopiske er like utydelige og svevende som de gammel-utopiske.

            De vil noe annet, men hva?

            Fortsettelse følger.

          • Even

            Ante, flere av spørsmålene dine minner meg om de man alt for ofte ser stilt av programlederne i tv-debatter: «Kan du svare ja eller nei?» Det er ikke alt som lar seg besvare med ja eller nei-svar, som f.eks. «er det riktig å bruke fengselsstraff mot kriminelle». Jeg tror vi kan være enige om at det spørs på hvilken kriminell handling som ligger bak og andre omstendigher.

            På samme måte: Det at en har priskontroll på studentboliger betyr ikke nødvendigvis at en skal ha det på hamburgerne det lokale gatekjøkkenet selger. At en har priskontroll på visse varer i en krisesituasjon, betyr ikke at dette trenger å være normalen.

            Et viktig kriterie for at et samfunn kan kalles sosialistisk må vel være at fellesskapet har kontroll over strategisk viktige virksomheter, ikke kapitalister. Men det betyr ikke at det ikke kan finnes elementer av marked (som ikke er det samme som kapitalisme). Det finnes mange måter å organisere bedriftene på, ikke bare statlige og kooperative.

            En av grunnene bak det forrige århundrets sosialisme sin kollaps tror jeg nettopp var «samme verktøy fungerer på alt»-problematikken, at en trodde at en hadde en ferdig oppskrift.

            Her er en balanse mellom å være for abstrakt og å forsøke å «komponere fremtidens musikk» – noe som åpenbart er umulig.

            Jeg kan være enig med deg i at dagens venstreside godt kunne være flinkere til å komme med forslag på hvordan ting kan organiseres i en annen økonomi (selv om det finnes folk som har kommet med konkrete fremlegg). Men du kan ikke forvente at noen skal spesifisere mange stoler som skal produseres i år 2076, hvor i landet fabrikkene kommer til å ligge eller nøyaktig hvor store privateide bedrifter som skal tillates.

            Det finnes mange sosialismemodeller, som riktignok har noen grunnleggende fellestrekk, og sosialistisk teori og praksis er i stadig bevegelse. Ingenting er statisk.

            -Utopisten

          • Ante_Bergan

            Det er nettopp derfor jeg kaller dere utopiske sosialister – for de vitenskaplige sosialistene kunne nettopp svare konkret på hvordan – i detalj – de ville organisere økonomien: ut med markedet. Basta. Itt no knussel.
            Mens de utopiske sier tja, jo, kanskje, vi får se..
            Men vi kan jo se på det som at dere har nådd et høyere nivå, litt mer pragmatisk, så pragmatisk at anything may happen.

    • Ivan Olsen

      På den andre siden er det jo en utbredt oppfatning på den globale høyresiden at Norge langt på vei er et sosialistisk samfunn. Da handler det ofte om offentlig helsevesen og høye skatter som brukes til å rane de rike og fø late fattige.

      Dette handler jo mye om økonomisk demokrati, at vi prøver å holde økonomien under noen grad av folkevalgt kontroll. Og det er jo sant at dette er praktisering av ideer som vesentlig stammer fra sosialismen.

      Dette handler vel igjen om at kapitalismen uten demokratisk statlig inngripen er dysfunksjonell? Jeg vil hevde at velferdsstaten er et sosialistisk prosjekt, selv når den sameksisterer med kapitalismen.

      • Silje

        Vær så snill, kjære venner, slutt med de grove, feilaktige forenklingene.

        Det kan ofte være nyttig å forenkle. Ulempen er at man blir mindre presis. Det er ikke riktig at Norge er et sosialistisk samfunn, selv om enkelte amerikanere tror det. Det er ikke feil heller. Elementer av det norske samfunn er preget av kollektivisme, men vi er også f.eks sosialt liberale. Vi har en kapitalistisk tilnærming til økonomisk styring av våre økonomiske verdier. Sammen er vi et sammensurium av ideer med ulik ideologisk bakgrunn.

        Det blir også feil når fremstiller kontroll over økonomien som en sosialistisk tanke. Både konservative og liberale tenkere ønsker kollektive goder. Kapitalister er også klar over at statlig kontroll f.eks er nødvendig for å sikre vilkårene for fri konkurranse. Spørsmålet er ikke kontroll versus frislipp, spørsmålet er hvordan og hva vi skal kontrollere.

        Velferdsstaten er ikke et sosialistisk prosjekt, men er et politisk felleseie. Når man nedgraderer kapitalismens verdi i velferdsstaten til kun å handle om sameksistens med det sosialistiske prosjektet har man misforstått. Venstresiden i Norge har en tendens til å ta til inntekt for seg selv alle de aspekter ved det norske samfunn som vi alle er stolte av. Det er stor enighet i Norge om gratis helsevesen f. eks. Man er kanskje uenig om private eller offentlige skal tilby disse tjenestene, men man er jo enig om at vi skal stå sammen for å hjelpe dem som er syke.

        Jeg skjønner ikke hvorfor venstresiden har reagert så kraftig på Spetalen sine utspill. Venstresiden må tåle en debatt om sosialismens overgrep. Norske barn kjenner godt til de høyre ekstreme sine overgrep. De kjenner ikke så godt til de overgrep begått av den sovjetiske sosialismen, det burde de gjøre. Jeg tror også kronikk forfatteren har et poeng når han sier at man ikke trenger å legge seg i skyttergraven som sosialdemokrat når man løfter frem en samfunnsdebatt om de grusomme overgrep begått av Lenin eller Stalin. Det er to forskjellige ting.

        Dersom man som SVer føler seg støtt av at Spetalen henger ut en av deres tidliere medlemmer, hadde det vært mer nyttig at man diskuterte hva SV er idag og på hvilke måter SV skiller seg fra den totalitære sosialisme anført av Stalin. Det er fint å se av venstresiden ikke oppfatter seg selv som totalitære.
        Det tror ikke jeg heller de er, men en debatt om negative konsekvenser
        som følger av deler av sosialistisk tenkning bør dere ikke bare tåle,
        men ønske velkommen.

        La dette heller være en mulighet til å diskutere på hvilken måte den norske sosialisme skiller seg fra den totalitære. Klargjøre hva som ligger i økonomisk sosialisme (et begrep som foreløpig kun er teoretisk). Forklar for oss på hvilken måte norske sosialister skiller seg fra sosialdemokrater.

        Få av oss på høyresiden har dannet oss et fiendebilde av norsk venstreside. Vi er interessert i hva dere mener idag og ikke hva enkelte av dere mente for 50 år siden.

        • Ivan Olsen

          Man bruker ordet «sosialistisk» med vekslende meningsinnhold, bå både høyre- og venstresiden.

          Det ene øyeblikket er man enige om at Norge ikke er sosialistisk fordi vi har en kapitaølistisk økonomi. I neste øyeblikk er man enige om at Jens Stoltenbergs regjering var en sosialistisk regjering, eller i det minste at Arbeiderpartiet er et sosialistisk parti.

          Jeg synes det er nærmest rørende når ulike aktører på høyresiden påberoper seg eierskap til velferdsstaten og den norske modellen. Vår nåværende finansministers favorittbok er av Ayn Rand. Snart skal hun inn i det korporative samarbeidet som det norske lønnsoppgjøret er.

          Vi er naturligvis interessert i hva hun egentlig mener og tror på, men først og fremst i hva hun gjør.

      • Ante_Bergan

        Si det til Innset, han vil ikke ha en kombinasjon av kapitalisme og stat.

        • Ivan Olsen

          Det var du som spurte om hvordan et økonomisk demokrati blir seende ut. Sosialdemokratiet er ikke bare en del av sosialismen, men antagelig den dominerende retning innenfor sosialismen.

          • Ante_Bergan

            Innset snakker om et fremtidig samfunn uten kapitalisme som økonomisk demokrati. Hvis du mener sosialismen allerede er her, får du ta det opp med Innset.

          • Ivan Olsen

            Sosialismen er i høyeste grad her, som ideologi og som praktisk politikk. Jeg ønsker offentlig helse og omsorg, jeg ønsker å beholde fellesskolen, og jeg ønsker at tariffavtaler og trepartssamarbeid skal sikre produktivitetsutvikling og inntektsfordeling. Dette er politkk som kan begrunnes pragmatisk, men også som virkeliggjøring av sosialistiske ideer. Og jeg går ut fra at det er noe av begrunnelsen for at høyresiden i noe varierende grad ønsker å undergrave disse institusjonene.
            Jeg vil tro at enhver som snakker om økonomisk demokrati vil være enig i at det fins grader av økonomisk demokrati.

          • Ante_Bergan

            Nå venter vi spent på Innsets, Even og Simens svar til deg.

          • Simen

            Alle de nevnte er nok enige i at reformer må vurderes ut fra den politiske retningen de angir for samfunnsutviklingen. Det betyr at mange reformer i etterkrigstiden må vurderes som klart «sosialistiske» i sin innretning og riktige skritt på veien. Hvor langt man skal gå på den sosialistiske veien, både i dybde – dvs. rokke ved maktforhold som springer ut av eiendomsulikhet, vil det da f. eks. måtte komme til et «revolusjonært brudd»? – og omfanget av reformene – hvilke samfunnssektorer bør omfattes, vil nok mer moderate og radikale på venstresiden kunne diskutere og være uenige om. Det er også mulig å snakke om mot-reformer som utgjør tilbakeslag og reverser samfunnsutviklingen, for eksempel konkurranseutsetting og New Public Management, mange frykter en opptrapping av disse nå. Da blir det riktig å være mot, kjempe defensivt, reformer for venstreorienterte, uavhengig av om de er moderate eller radikale.

            Det blir sikkert muligheter til å ta slike diskusjonene seinere. Men det er også en fordel å forsøke å føre ryddige diskusjoner, dvs. begrense oss til den tematikken artikkelen fra Manifest Tidsskrift» tar opp (i dette tilfellet «Totalitære utopier»), og ikke gli ut ut og diskutere veldig mange andre temaer på en gang i den samme tråden?

          • Even

            Trepartssamarbeidet vil vel miste mye av sin mening dersom arbeiderne i et fremtidig samfunn selv eier sine virksomheter i større grad enn i dag. Men Ivans poeng om at det finnes grader av økonomisk demokrati, og at sosialismen finnes her både som ideologi og som praktisk politikk, er jeg helt enig i.

  • Even

    Bra artikkel, og hovedpoenget, det at fremtidssamfunnet klarer seg med de menneskene vi har, er viktig. Men selv om det kan være på sin plass å markere avstandstaken til ideer om en sosialisme som forutsetter en bestemt type «nytt menneske» som vi ikke vet om vil bli virkelighet noen gang, tror jeg også en skal passe seg for å undervurdere menneskets evne til endring. Nordmannen anno 2014 er ganske ulik nordmannen anno 1974, for eksempel, med det mener jeg ikke at den ene er bedre enn den andre. En kineser bak en treplog tenker antakeligvis ganske annerledes enn en kinesisk dataprogrammør. Dette er kanskje å sparke inn åpne dører. Men altså, selv om «det nye mennesket» ikke klinger særlig bra i mine øyne, er det vel liten tvil om at samfunnets innretning påvirker hvordan vi ter oss overfor hverandre? En annen ting er det at samfunnsmodellen ikke kan -basere seg på- at alle vil det beste, til en hver tid. I etterkrigstiden i Norge hadde man visst nok en stor grad av fellesskapsfølelse, og det samme i Sovjetunionen etter krigen. Men ingen av delene forble slik over tid. Sterke institusjoner, en velfungerende rettsstat, ulike sosialistiske eierskapsformer som balanserer hverandre, kan kanskje være noen stikkord … for at fremtidssamfunnet skal fungere også utover disse «heroiske» øyeblikkene preget av mobilisering, fellesskapsfølelse, etc. Gidder ikke renskrive dette, det blir litt «bevissthetsstrøm», men håper dere forstår hvor jeg vil hen.

  • Lab Roy

    Man kan feks begynne med å tenke igjennom hvordan dagens (offentlige) helsevesen og skolevesen bør organiseres og styres. Det kan vel være et bra startpunkt for nytenkning?

  • Andreas Lagaard

    Viktig å avgrense totalitære sosialistiske retninger fra sosialdemokratiske. Den polariserte og unyanserte kapitalisme/sosialismedebatten lider under mangelen på dette.

  • Raymond Jensen

    Meget god artikkel, men jeg har en historisk innvending mot denne påstanden:

    «Kanskje er svaret for venstresida å forlate begrepet sosialisme, og heller knytte vår samfunnsvisjon til en idé om økonomisk demokrati»

    Problemet er nok at Sosialisme har blitt ensbetydene med Marx, Lenin, Stalin og Mao. Skal vi ta utgangspunkt i den norske arbeider bevegelsen så startet det norske arbeider parti ikke som et marxistisk parti, det ble først ekstremt marxistisk rundt føste verdenskrig, til den grad Einar Gerhardsen var DNA’s utsending til Lenins Komintern, men partiet brøt da moskva tesene kom da de ble instruert til å konstrurere Leninst liknene elite partier god hjelpet av Martin Tranmel.
    Går vi enda lengre tilbake, til Thrane bevegelsen så var deres krav til staten liberalistiske, inspiriert av tidlige utopiske sosialister, revolusjonsbølgene på midten av 1800-tallet som ga Demokratiske regjeringer i mange av våre nabo land.

    Her er kravene Thrane bevegelsen i petisjonen til kongen og stortinget:
    1.Allmenn stemmerett
    2.Jury system
    3.Forbedret skolevesen
    4.Mer liberal handel= revidering av husmannsvesnet og avskaffning av privilige systemet
    5.Nedsatt korntoll
    6.Og en gjenninføring av «liggedagene» (handel direkte med handelsbåter)

    De observante av oss har fått med oss at dette er noe Embetsmannsaten sterk påvirket av Venstrebevegelsen innførte ett knapt tiår etterpå.

    • Simen

      Kanskje er det minst like viktig å påpekte at den notoriske utviklingslinjen Marx, Engels, Lenin, Stalin (evt.Mao), altså Stalins konstruksjon marxisme-leninismen, historisk kun er en av flere tradisjoner innenfor venstrefløyen. Sidestilling av «sosialisme» med «stalinisme» var en del av den ideologiske opprustingen på begge sider under den kalde krigen.

      Maktelitene både i Øst og Vest hadde interesse av å opprettholde dette bildet, om enn av ulike grunner, som jo har vært en enorm belastning for vestlig arbeiderbevegelse og venstreside. I dag står vi fritt til å vrake denne stereotypien, selv om overvintrede kaldkrigere i Civita og dess like gjør det de kan for å forhindre det? Det fantes mange retninger i sosialismen, det var også en sosialdemokratisk marxisme internasjonalt som besto programmatisk til langt inn på 1950-tallet.

    • PeeWeeMadman

      Det blir helt galt å hevde at krav om allmen stemmerett er liberalistisk. Liberalismen i sin rene form er jo strengt tatt motstander av demokrati, da demokrati anses å være «flertallsdiktatur». Det samme gjelder skolevesenet, ifølge liberalismen skal jo ikke staten drive med noe skolevesen.

      • Raymond Jensen

        Det er mulig du blander moderne Liberatarianisme med Liberalisme her, allmen stemmerett og skolevesen var saker som liberale frontet på 1800-tallet, du fant dog den skepsis mot folkestyret du nevner her i Edmund Burke’s Konservatisme. Et liberalt demokrati forusetter nettopp at ingen adel, laug eller andre stand skal ha privilegier som gir dem enerett til å drive med hånderverk eller sagbruk(som var en betydelig industri i norge på 1800-tallet) og andre industrier, man må etablere «an even playing field» der alle har like forutsettninger på et marked.

        • PeeWeeMadman

          Det at Edmund Burke var konservativ er Unge Høyre propaganda. Burke var nok heller liberal, han var jo enig med Adam Smith på det meste! Når det gjelder de som kjempet for demokrati, var disse ikke liberale men radikale. De radikale var inspirert av Bentham og John Stuart Mill heller enn Adam Smith, John Locke og Edmund Burke.

          • Christian Evensen

            At Burke var enig med Smith på det meste, er også en sannhet med modifikasjoner, en myte spunnet frem av liberalkonservative tankepuslere.

            Se E. Rothschild, «Adam Smith and Conservative Economics», og D. Winch, «The Burke-Smith Problem and Late Eighteenth-Century Political and Economic Thought».