Totalitarismekritikk fra venstre

dybedahl

Ola Innset forsøker seg på et sosialistisk forsvar av totalitarismebegrepet i innlegget Totalitære utopier. Jeg er sympatisk innstilt til et slikt prosjekt, men det reiser samtidig en del problemer.

Innset hevder det er reelt at politikk basert på grandiose visjoner og produksjon av nye mennesker har ledet til historiens mest grufulle regimer. Lærdommen for den sosialistiske bevegelsen er at dets visjoner må være jordnære, hovedsakelig basert på økonomisk kollektivisme og demokrati. Han kritiserer totalitære tendenser på venstresiden i form av utopiske og menneskeendrende perspektiver. Det kan konstateres at slike tendenser har røtter i Marx og Engels. Og preges ikke også Rødt av dem? Er det ikke nødvendig å si at venstresiden derfor må begynne en antitotalitær renselsesproses for å bli levedyktig?

Jeg tror at Innset vil være enig i at dette blir litt drastisk. Problemet er at denne linjen følger logisk fra hans tilnærming til totalitarismebegrepet. Behovet for en kritisk diskusjon av dette begrepet er derfor høyst reelt.

Et grunnlag for totalitarismekritikken
Vi kan skille mellom to framgangsmåter i politisk tenkning: liberale og konservative. En liberal framgangsmåte forsvarer politiske tiltak med utgangspunkt i visse abstrakte begreper som nytte (utilitet), eiendom, likhet, rettferd, menneskerettigheter, etc. (Collier 2009, s. 95; Collier 1990). Denne tradisjonen har dominert den politiske tenkningen siden Locke. Både John Rawls og hans motpart Robert Nozick inngår her. Mot denne står den konservative framgangsmåten. Den dominerte filosofien før Locke, og representeres eksempelvis av Aristoteles og Spinoza. (Det er viktig å påpeke at liberalisme-konservatisme her ikke først og fremst betegner politiske ståsteder, men ulike metoder eller framgangsmåter til politikkens spørsmål.) Disse forsøker ikke å basere politikk på en definisjon av et abstrakt begrep («rettferd», «frihet»). Det konservative utgangspunktet er ikke idealer, men en problemløsende innstilling til det eksisterende samfunnet.

Fra det konservative perspektivet er det en oppskrift på katastrofe å klekke ut en idé om et rettferdig samfunn som skal realiseres politisk. Den liberale tilnærmingen utvikler politikk ved å abstrahere fra samfunnet, og representerer slik en utopisk tendens.

Fra det konservative perspektivet – som jeg støtter – er det en oppskrift på katastrofe å klekke ut en idé om et rettferdig (eller «egalitært», «fritt» etc.) samfunn som skal realiseres politisk. Den liberale tilnærmingen utvikler politikk ved å abstrahere fra samfunnet, og representerer slik en utopisk tendens. En slik politikk risikerer at den bare kan gjennomføres ved voldelig kamp mot det gamle samfunnet som ikke svarer til idealet.

Slik kan vi gi klarere mening i den totalitære tendensen som representeres av en utopisk politikkforståelse. Men dette innebærer samtidig at totalitarismebegrepet ikke lengre kan forstås som en enkel kritikk av liberalismens politiske fiender (fascisme, kommunisme). Motsatt kan de mest innflytelsesrike liberale trender (libertarianisme, utilitarisme etc.) kritiseres for å legemliggjøre den samme utopiske tendensen. Vi får dermed et totalitarismebegrep som kan kritisere Hayeks rolle i Chile og aggresiv neoliberal politikk i lik monn som sosialistisk millenarisme.

Marxisme og konservatisme
Denne konservative totalitarismekritikken er på ingen måte min oppfinnelse. Dens viktigste representant i filosofien er Karl Marx.

Vi konfronterer ikke verden på en doktrinær måte med et nytt prinsipp: Her er sannheten, knel for den! Vi utvikler nye prinsipper for verden utav verdens egne prinsipper. Vi sier ikke til verden: Oppgi dine tåpelige kamper, vi vil gi deg kampens virkelige slagord! Vi viser bare verden hva den egentlig kjemper for, og bevissthet er noe den må oppnå, selv om den ikke vil. (Marx 1843)

Den doktrinære konfrontasjonen av verden – utopisk politikk – må erstattes med med en framgangsmåte som utvikler nye prinsipper utfra verden. Dette er Marx’ konservative framgangsmåte. Alternativet – den abstrakte og samfunnsløse tilnærmingen som vil realisere et ideal – kan få fatale konsekvenser. «I et øyeblikk av særlig selvfølelse søker det politiske liv å undertrykke sin forutsetning, det sivile samfunn». En slik radikalisme ledet til at staten gikk «så langt som til å avskaffe livet, til å bruke giljotinen». I tillegg klarer det ikke engang gjennomføre noen virkelig forandring. Det «politiske drama ender derfor nødvendigvis med å gjenreise religionen, privateiendommen og alle elementene i det borgerlige samfunn, akkurat som krigen ender med freden.» (Marx 1991, s. 35).

Marx og utopiene
Om dette er en riktig framstilling av Marx, hva med passasjene Innset nevner der Marx på utopisk vis beskriver kommunismen? («Fiske om morgenen».) For det første er akkurat denne passusen mer spøkefull enn de fleste innser. Marx beskriver en situasjon der man fisker om morgenen og «kritiserer om kvelden», uten at man blir «fisker eller kritisk kritiker». Dette i en bok som gikk til rette med en akademisk tendens med navnet «den kritiske kritikk». For det andre må det understrekes at det er en ting å beskrive et mulig etterkapitalistisk samfunn og noe helt annet å si at dette er en modell som skal innføres politisk. Marx sier det første, men aldri det siste.

Marx ønsket et samfunn uten både klasser og privateiendom, men ville ikke under noen omstendighet avskaffe dem. På samme måte regnet han med at menneskene ville bli ganske annerledes, uten at han dermed ville politisk skape «det nye mennesket».

Marx’ mål var ikke å «skape» et samfunn uten arbeidsdeling og nød. Men å skape et samfunn som «i alle sammenhenger» (økonomisk, moralsk, intellektuelt) er «fullt av fødselsmerker fra det [kapitalistiske] samfunnet som har født det» (Marx 1971). Det skulle baseres på noen relativt enkle prinsipper slik som betaling for direkte utført arbeid, felleseie av produksjonsmidler og demokratisering av produksjonen. Dette nye samfunnet ville imidlertid utvikle seg på en bestemt måte. Ulikt kapitalismen som stadig reproduserer økonomiske forskjeller, mente Marx at dette samfunnet vil utvikle seg i retning av mindre arbeidsdeling, mindre forskjeller mellom manuelt og intellektuelt arbeid og mindre stat etc. Marx’ få (men eksisterende) beskrivelser av en «moden» kommunisme, er alltid forstått som resultatet av denne utviklingen, ikke av en politisk viljeshandling. Dette er hele nøkkelen til å forstå Marx’ politiske tenkemåte: Han ønsket et samfunn uten både klasser og privateiendom, men ville ikke under noen omstendighet avskaffe dem. På samme måte regnet han med at menneskene ville bli ganske annerledes, uten at han dermed ville politisk skape «det nye mennesket».

Forhåpentligvis viser dette hvorfor Marx’ framgangsmåte er relevant for en sosialistisk totalitarismediskusjon. For det første gir det en viss støtte til den sosialistiske politikkens mer visjonære side som ikke (à la Innset) er begrenset til utvidelse av demokratiet og økonomisk kollektivisme. For det andre viser det at de som ønsker å bygge politisk på Marx allerede har en rekke begreper til disposisjon for å kritisere totalitære tendenser i sosialistisk (og annen) tenkning.

Litteratur
Collier, Andrew. «Marx and Conservatism» i Karl Marx and Contemporary Philosophy, Palgrave (2009).
Collier, Andrew. Socialist Reasoning – An Inquiry in the Political Philosophy of Scientific Socialism, Pluto Press (1990).
Marx, Karl. «Om jødespørsmålet» i Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag (1991).
Marx, Karl. «Kritikk av Gothaprogrammet» i Verker i utvalg – politiske skrifter, Pax (1971)
Marx, Karl. Letter to Arnold Ruge, marxists.org