Totalitarismekritikk fra venstre

dybedahl

Ola Innset forsøker seg på et sosialistisk forsvar av totalitarismebegrepet i innlegget Totalitære utopier. Jeg er sympatisk innstilt til et slikt prosjekt, men det reiser samtidig en del problemer.

Innset hevder det er reelt at politikk basert på grandiose visjoner og produksjon av nye mennesker har ledet til historiens mest grufulle regimer. Lærdommen for den sosialistiske bevegelsen er at dets visjoner må være jordnære, hovedsakelig basert på økonomisk kollektivisme og demokrati. Han kritiserer totalitære tendenser på venstresiden i form av utopiske og menneskeendrende perspektiver. Det kan konstateres at slike tendenser har røtter i Marx og Engels. Og preges ikke også Rødt av dem? Er det ikke nødvendig å si at venstresiden derfor må begynne en antitotalitær renselsesproses for å bli levedyktig?

Jeg tror at Innset vil være enig i at dette blir litt drastisk. Problemet er at denne linjen følger logisk fra hans tilnærming til totalitarismebegrepet. Behovet for en kritisk diskusjon av dette begrepet er derfor høyst reelt.

Et grunnlag for totalitarismekritikken
Vi kan skille mellom to framgangsmåter i politisk tenkning: liberale og konservative. En liberal framgangsmåte forsvarer politiske tiltak med utgangspunkt i visse abstrakte begreper som nytte (utilitet), eiendom, likhet, rettferd, menneskerettigheter, etc. (Collier 2009, s. 95; Collier 1990). Denne tradisjonen har dominert den politiske tenkningen siden Locke. Både John Rawls og hans motpart Robert Nozick inngår her. Mot denne står den konservative framgangsmåten. Den dominerte filosofien før Locke, og representeres eksempelvis av Aristoteles og Spinoza. (Det er viktig å påpeke at liberalisme-konservatisme her ikke først og fremst betegner politiske ståsteder, men ulike metoder eller framgangsmåter til politikkens spørsmål.) Disse forsøker ikke å basere politikk på en definisjon av et abstrakt begrep («rettferd», «frihet»). Det konservative utgangspunktet er ikke idealer, men en problemløsende innstilling til det eksisterende samfunnet.

Fra det konservative perspektivet er det en oppskrift på katastrofe å klekke ut en idé om et rettferdig samfunn som skal realiseres politisk. Den liberale tilnærmingen utvikler politikk ved å abstrahere fra samfunnet, og representerer slik en utopisk tendens.

Fra det konservative perspektivet – som jeg støtter – er det en oppskrift på katastrofe å klekke ut en idé om et rettferdig (eller «egalitært», «fritt» etc.) samfunn som skal realiseres politisk. Den liberale tilnærmingen utvikler politikk ved å abstrahere fra samfunnet, og representerer slik en utopisk tendens. En slik politikk risikerer at den bare kan gjennomføres ved voldelig kamp mot det gamle samfunnet som ikke svarer til idealet.

Slik kan vi gi klarere mening i den totalitære tendensen som representeres av en utopisk politikkforståelse. Men dette innebærer samtidig at totalitarismebegrepet ikke lengre kan forstås som en enkel kritikk av liberalismens politiske fiender (fascisme, kommunisme). Motsatt kan de mest innflytelsesrike liberale trender (libertarianisme, utilitarisme etc.) kritiseres for å legemliggjøre den samme utopiske tendensen. Vi får dermed et totalitarismebegrep som kan kritisere Hayeks rolle i Chile og aggresiv neoliberal politikk i lik monn som sosialistisk millenarisme.

Marxisme og konservatisme
Denne konservative totalitarismekritikken er på ingen måte min oppfinnelse. Dens viktigste representant i filosofien er Karl Marx.

Vi konfronterer ikke verden på en doktrinær måte med et nytt prinsipp: Her er sannheten, knel for den! Vi utvikler nye prinsipper for verden utav verdens egne prinsipper. Vi sier ikke til verden: Oppgi dine tåpelige kamper, vi vil gi deg kampens virkelige slagord! Vi viser bare verden hva den egentlig kjemper for, og bevissthet er noe den må oppnå, selv om den ikke vil. (Marx 1843)

Den doktrinære konfrontasjonen av verden – utopisk politikk – må erstattes med med en framgangsmåte som utvikler nye prinsipper utfra verden. Dette er Marx’ konservative framgangsmåte. Alternativet – den abstrakte og samfunnsløse tilnærmingen som vil realisere et ideal – kan få fatale konsekvenser. «I et øyeblikk av særlig selvfølelse søker det politiske liv å undertrykke sin forutsetning, det sivile samfunn». En slik radikalisme ledet til at staten gikk «så langt som til å avskaffe livet, til å bruke giljotinen». I tillegg klarer det ikke engang gjennomføre noen virkelig forandring. Det «politiske drama ender derfor nødvendigvis med å gjenreise religionen, privateiendommen og alle elementene i det borgerlige samfunn, akkurat som krigen ender med freden.» (Marx 1991, s. 35).

Marx og utopiene
Om dette er en riktig framstilling av Marx, hva med passasjene Innset nevner der Marx på utopisk vis beskriver kommunismen? («Fiske om morgenen».) For det første er akkurat denne passusen mer spøkefull enn de fleste innser. Marx beskriver en situasjon der man fisker om morgenen og «kritiserer om kvelden», uten at man blir «fisker eller kritisk kritiker». Dette i en bok som gikk til rette med en akademisk tendens med navnet «den kritiske kritikk». For det andre må det understrekes at det er en ting å beskrive et mulig etterkapitalistisk samfunn og noe helt annet å si at dette er en modell som skal innføres politisk. Marx sier det første, men aldri det siste.

Marx ønsket et samfunn uten både klasser og privateiendom, men ville ikke under noen omstendighet avskaffe dem. På samme måte regnet han med at menneskene ville bli ganske annerledes, uten at han dermed ville politisk skape «det nye mennesket».

Marx’ mål var ikke å «skape» et samfunn uten arbeidsdeling og nød. Men å skape et samfunn som «i alle sammenhenger» (økonomisk, moralsk, intellektuelt) er «fullt av fødselsmerker fra det [kapitalistiske] samfunnet som har født det» (Marx 1971). Det skulle baseres på noen relativt enkle prinsipper slik som betaling for direkte utført arbeid, felleseie av produksjonsmidler og demokratisering av produksjonen. Dette nye samfunnet ville imidlertid utvikle seg på en bestemt måte. Ulikt kapitalismen som stadig reproduserer økonomiske forskjeller, mente Marx at dette samfunnet vil utvikle seg i retning av mindre arbeidsdeling, mindre forskjeller mellom manuelt og intellektuelt arbeid og mindre stat etc. Marx’ få (men eksisterende) beskrivelser av en «moden» kommunisme, er alltid forstått som resultatet av denne utviklingen, ikke av en politisk viljeshandling. Dette er hele nøkkelen til å forstå Marx’ politiske tenkemåte: Han ønsket et samfunn uten både klasser og privateiendom, men ville ikke under noen omstendighet avskaffe dem. På samme måte regnet han med at menneskene ville bli ganske annerledes, uten at han dermed ville politisk skape «det nye mennesket».

Forhåpentligvis viser dette hvorfor Marx’ framgangsmåte er relevant for en sosialistisk totalitarismediskusjon. For det første gir det en viss støtte til den sosialistiske politikkens mer visjonære side som ikke (à la Innset) er begrenset til utvidelse av demokratiet og økonomisk kollektivisme. For det andre viser det at de som ønsker å bygge politisk på Marx allerede har en rekke begreper til disposisjon for å kritisere totalitære tendenser i sosialistisk (og annen) tenkning.

Litteratur
Collier, Andrew. «Marx and Conservatism» i Karl Marx and Contemporary Philosophy, Palgrave (2009).
Collier, Andrew. Socialist Reasoning – An Inquiry in the Political Philosophy of Scientific Socialism, Pluto Press (1990).
Marx, Karl. «Om jødespørsmålet» i Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag (1991).
Marx, Karl. «Kritikk av Gothaprogrammet» i Verker i utvalg – politiske skrifter, Pax (1971)
Marx, Karl. Letter to Arnold Ruge, marxists.org

  • Erik Ness

    Dette var til å bli klok av.
    Marx skrev i liten grad om framtida, holdt det mest fram som et mål, det klasseløse samfunnet som han kalte kommunismen. Felles-ismen.
    Ola Innset skriver i sin artikkel ganske polemisk – og mener det er viktige likhetstrekk mellom nazisme og kommunisme – fordi begges snakker om mennesket som forandrer seg. I noen sammenhenger brukes begrepet «det nye mennesket».
    Vi vet at mennesket forandrer seg i takt med og mens virkeligheten forandrer seg, og mennesket forandrer virkeligheten. Det er et dialektisk forhold, gjensidig påvirkning/forandring.
    Men den store forskjellen er når hele samfunnet er korporativistisk organisert og monopolene har diktatur, og når flertallet prøver å forandre og ta makta. I det siste tilfellet får folket sjølvtillit , griper dagen og får tro på fellesskapets krefter. I det første blir folk umyndiggjort, og stiller på rekke og rad – naturligvis med motstand – og svekker et sunt samfunn for de mange.
    Michael A. Lebowitz er en av nåtidas politiske tenkere som er opptatt av mennesket og vilkårene for utvikling – og hvordan det forandrer. I neste nummer av Rødt!, 2/14, kommer det en artikkel av han om dette.

  • Christian Evensen

    Jeg er positiv til skillet du vil etablere, og er enig i at det finnes en slik filosofisk forskjell hos tenkere frem til og med Marx (og senere), men samtidig tror jeg spørsmålet om venstresiden og det totalitære i hovedsak handler om hva som skjedde i det 20. århundret, lenge etter Marx lå i graven. Her tenker jeg at venstresiden ikke har fulgt opp «Marx’ konservative framgangsmåte», som du kaller det. Tvert imot har teori og ideer, abstrakte idealer, blitt grunnlaget for politisk handling. Hva er teori? For venstresiden, særlig den marxistiske venstresiden, har svaret vært at teori forteller oss «hva må gjøres». Lenins forestillinger om teori og vitenskap ledet til ideer om revolusjonens fortropp, og uten vitenskapelig kunnskap utlevert av intellektuelle og spesielt dedikerte revolusjonære var arbeiderklassen fremmedegjort og ute av stand til å se sin virkelige situasjon, fordømt i sin falske bevissthet. Det didaktiske synet på teori strekker seg over hele spekteret av marxistiske intellektuelle i det 20. århundre, fra Kautsky til Lenin og Trotskij, til Gramsci og Althusser. Og det er kanskje dét venstresiden ikke må føye under teppet… og samtidig i stedet følge Marx’ eksempel.

  • Anders Solli Sal

    Mulig det er for enkelt å avfeie Marxs tenkning som totalitær. Jeg kan lite om Marx. Jeg kan derimot mer om liberal politisk filosofi, og steget her fra en liberal tilnærming (engelsk ‘radical’), der man vektlegger visse idealer eller styringsprinsipper, til risikoen for å legitimere vold mot et samfunn som ikke samsvarer med disse abstrakte idealene, er veldig svak.

    Hvorfor skulle det at man i analysen «abstraherer vekk samfunnet» legitimere angrep på det samme? Essensen i liberal tenkning, og målet ved (delvis) å abstrahere bort samfunnet, er at man vektlegger individet fremfor kollektiviet – og anerkjennelsen at et kollektiv faktisk er et kollektiv av individer. Og grunnleggende i liberal tenkning er at individer som sådanne har visse ukrenkelige rettigheter og friheter, noe «kollektive hensyn» ikke kan overkjøre. Dette umuliggjør den nevnte slutningen Dybedahl vil gjøre.

    Selvfølgelig har det i historien vært utopister som har kalt seg liberale (tenk den franske revolusjonens aktører). Men i kraft av deres utopisme var de nettopp ikke liberale. De anerkjente ikke det liberale fundamentet: individet.

    Er det en filosofisk retning som står støtt i møtet med totalitarismeanklager, så er det liberalismen.

    • Oscar Dybedahl

      Hva med nyliberalismen? Selv rettighetsfokusert liberal tenkning kan være overkjørende, dersom den fremste retten på abstrakt vis fastslås som eiendomsretten, og frihet som økonomisk frihet. Slik kan samfunn kastes inn i despotiske omstruktureringsprosjekter for å realisere disse idealene, jf. Chile. Merk forøvrig også at jeg bruker ordet «liberal» på en litt spesiell måte.

    • Christian Evensen

      «Essensen i liberal tenkning, og målet ved (delvis) å abstrahere bort samfunnet, er at man vektlegger individet fremfor kollektiviet – og anerkjennelsen at et kollektiv faktisk er et kollektiv av individer. Og grunnleggende i liberal tenkning er at individer som sådanne har visse ukrenkelige rettigheter og friheter, noe «kollektive hensyn» ikke kan overkjøre.»

      Bare for å nevne det, på tross av den vante forestilling, fremstår Marx som liberal i forhold til det du skriver her, ref. hans mening om at den enkeltes frihet er en forutsetning for alles frihet (fritt fra manifestet), implisitt da at «kollektive hensyn» ikke kan gå foran enkeltmennesket.

      Enig i at liberalismen står støtt i møtet med totalitarismeanklager, da det ville vært en utvanning av det totalitære som begrep, men siden dette tildels handler om ideologienes historie, kan det nevnes at liberalismens historie oftest er skrevet av liberalere. Men i de unntakene som er, finner vi at liberalismen hadde nok av svin på skogen, ikke bare i praksis, men også teoretisk, med en rekke apologeter for slaveri, kolonialisme, og undertrykkelse, eller regelrett drap på de som ble definert ut og ikke gitt tilgang til deres flotte rettigheter. F.eks. ved Lockes rettferdiggjøring av tvangsekspropriasjon av «wild indians», disse «wild beasts with whom men can have no society nor security», og «therefore may be destroyed as a lion or a tiger» (Second Treatise). Totalitært? Kanskje ikke, men ekskluderende var det, og de ekskluderte ble mer eller mindre ryddet unna som skadedyr. Fra 1688 til 1820 økte antallet forbrytelser som ga dødstraff i England fra 50 til 200-250, og de fleste var knyttet til forbrytelser i forbindelse med privateiendom. Det ble litt bedre, etter hvert, mye takket være arbeiderbevegelsen fremmarsj fra midten av 1800-tallet og godt opp til vår egen tid. Det var vel noen liberale (radicals) som støttet arbeiderbevegelsen, men det kan vel knapt sies å ha vært et av liberalismens kjernepunkter.

  • Simen

    Jeg syns Dybedahls innlegg er interessant og bør videreutvikles. Jeg skal imidlertid denne gangen ikke bry meg med selve innholdet i tråden, bare komme med ett par saksopplysninger som kan være nyttige for den videre debatten:

    1) en begrepspresisering: Sammenligninger av de forskjellige totalitarismeteoriene som er blitt gjort, koker begrepet ned til bare fire kjennetegn som er felles for alle: (a) kun ett eksisterende parti (en stabil ettpartistat), (b) eneveldig leder, (c) propaganda og (d) opphevelsen av skillet mellom samfunn og stat. Andre kjennetegn settes nfram av noen teorier, men bestrides av andre å inngå i begrepet som sådan. Det er stor uenighet om, for eksempel nødvendigheten av et oppløst samfunn og eksistensen av utbredt terror.

    2) Et viktig analytisk skille: Det kan være nyttig, eller nødvendig, å skille mellom strukturkjennetegn (den totalitære staten som organisasjonsform) og årsaksforklaringer (evt. ulike årsaksmodeller) på hvorfor eller hvordan slike strukturer oppstår. Også når det gjelder årsaksforklaringer er det stor uenighet og finnes ulike «skoler». Poenget her er bare at de to typer modeller bør holdes fra hverandre i diskusjoner for ikke å få for mange skinndebatter.

    • Simen

      En ting til: Det er greit å vite litt mer om totalitarismebegrepets begrepshistorie. De første totalitarismeteoretikerne havnet i krise etter Stalins død: Terror hadde blitt holdt fram som et nødvendig kjennetegn. Var Sovjet da totalitært etter 1953, da det hemmelige politis fullmakter ble vingeklippet og arbeidsleirene (Gulag) åpnet og fangene fikk vende hjem? I dag kan vi på samme måte spørre: Hva skjer hvis ett av kjennetegnene forsvinner, f. eks. hvis det vokser fram nye skiller mellom stat og samfunn som følge av internett? Er indoktrinering nødvendig? Er det noen samfunn som ikke bedriver propaganda og indoktrinering overfor egne borgere? På samme vis mente tidlige totalitarismeteoretikere at voldsmonopol var ett nødvendig kjennetegn. Hvilke stater har ikke voldsmonopol, jamnfør Webers definisjon av en stat? Også dette kjennetegnet måtte følgelig droppes.

      Slike spørsmål har gjort at totalitarismeteoretikere har hatt lav akademisk prestisje og vært kontroversielt. Amerikansk akademisk «sovjetologi» havnet i en permanent krise fra slutten av 1960-tallet, og var delt i to leire – en eldre skole av gamle kaldkrigere og en av yngre folk, som var opptatt av empiriske endringer i samfunnet og i forholdet stat-samfunn, ikke av selve maktapparatet eller den offisielle ideologien. Krisen ble ikke løst før hele «sovjetologien» selv raste sammen sammen med Sovjet selv i 1991 og deretter. Da var det mange tårn som raste samtidig! I dag spør mange russlandshistorikere om det overhodet er mulig å styre et samfunn slik modellen postulerer.

      En annen historie er at begrepet hatt et eget liv i media og offentligheten. Det fikk et oppsving fra slutten av 1970-tallet/begynnelsen av 1980-tallet med «de franske nyfilosofene», som var konverterte franske 1968-maoister, ofte Althusserelever (Althusser var strukturalist, marxist og medlem av det franske kommunistpartiet, viktig for post-strukturalismen). Ny-filosofene bragte totalitarismen inn i offentligheten på en til dels støyende måte. Det bruktes da til å skape seg karrierer som såkalt offentlige, dvs. media-,intellektuelle. Det kom en del populærfilosofiske analyser – med det formål å slå politiske motstandere (gamle meningsfeller) polemisk i hodet, vil mange si. Akademisk var dette, i følge Raymond Aron, som var en av de mest seriøse europeiske teoretikerne, kanskje den mest seriøse, «helt uinteressant». Begrepet ble også omfavnet av forskere i Russland og andre steder etter 1990. Folk som tidligere strengt hadde holdt seg til den offisielle lære, grep da som man kunne forvente, til den motsatte ytterlighet og overtok ikke bare begrepet, men hele «totalitarismeideologien».

      Imidlertid finnes det i dag stadig ingen andre modeller på markedet som beskriver stabile ettpartistater, som var et historisk nytt fenomen som først oppsto i det 20. århundret.