…men hvordan skal det se ut?

hardhaugolsen

Ola Innset skriver i kronikken Totalitære utopier at «’nyliberalismens far’, Friedrich Hayek, gikk i spissen for å hevde at enhver statlig innblanding i økonomien ledet ut på the slippery slope to totalitarianism».

La oss begynne her, da det å forstå Hayek er nødvendig for å forstå viktige strømninger i konservatismen og liberalismen. Selv om Innsets fremstilling er kosher blant folk som aldri har lest den østerrikske tenkeren, er den ikke riktig. Ikke engang de siste ordene tilhører Hayek, til tross for at de er på engelsk og satt i kursiv (for å innbille leseren om at det er direkte sitat?).

Hayek mente ikke at all økonomisk intervensjon leder galt av sted: han var tilhenger av en garantert minimumsinntekt, og så at staten kan spille en legitim rolle der markedet ikke klarer å levere optimalt. Som han selv understreker i Law, Legislation and Liberty (1973):

What I meant to argue … was certainly not that whenever we depart, however slightly, from what I regard as the principles of a free society, we shall ineluctably be driven to go the whole way to a totalitarian system. It was rather what in more homely language is expressed when we say: ‘If you do not mend your principles you will go to the devil.’

Et av hovedbudskapene i Hayeks politisk-filosofiske skrifter er at samfunnets uunngåelig spredte og fragmenterte kunnskap mest effektivt kan samles og utnyttes i åpne prosesser der alle slipper til (og ikke der økonomisk aktivitet dirigeres av et sentralisert omnipotent råd).

Hayek hadde ikke et «ekstremt frihetsbegrep», slik det påstås. Et fritt samfunn er ikke fritt for tvang, men et der tvang er redusert så mye som mulig.

Hayek hadde videre ikke et «ekstremt frihetsbegrep», slik det også påstås. Et fritt samfunn er ikke fritt for tvang, men et der tvang er redusert så mye som mulig. Og med tvang mener Hayek «such control of the environment or circumstances of a person by another that, in order to avoid greater evil, he is forced to act not according to a coherent plan of his own, but to serve the ends of another». I The Constitution of Liberty (1960) eksemplifiserer han med en lege som nekter å behandle syke under en epidemi. [1]

Forresten har ingen innflytelsesrike liberalister, heller ikke Hayek, omtalt seg som «nyliberal» (for hva innebærer egentlig prefikset «ny» her?). At en arvtaker av liberalismen til Smith og Hume skal være en far for denne stråmannsdoktrinen er i beste fall tendensiøst.

Økonomisk egeninteresse?
Innset påstår at det finnes en «åpenbar økonomiske egeninteresse» for Hayek, Mont Pelerin Society og Øystein Stray Spetalen i å sette likhetstegn mellom «frihet» og «frimarkedskapitalisme».

Jeg skulle likt å vite hvilken økonomisk egeninteresse akademikerne ved Mont Pelerin Society har hatt i å «propagandere» frimarkedskapitalisme. Ved opprettelsen av samfunnet i 1947 var tanken å samle isolerte liberale økonomer. Slike frimarkedstenkere utgjorde en relativt marginal gruppe på 40-, 50- og 60-tallet, og Hayek selv stengte seg fullstendig ute fra det gode selskap med The Road to Serfdom i 1944.

Var det en kamp det for økonomer ikke lå en monetær eller karrieremessig gevinst i, så var det kampen for frie markeder i en tid moteordene «sentralstyrt planøkonomi» lå på alle kollegers lepper.

Hva angår kapitalister er ikke disse tradisjonelt sett særlig glad i kapitalisme.

Hva angår kapitalister er ikke disse tradisjonelt sett særlig glad i kapitalisme. Frie markeder innebærer fri konkurranse, noe kapitalister vil skjermes fra (gjerne bak tollmurer og gjennom subsidier og andre statlige privilegier). Spetalen er slik sett interessant. Hans innvending til dagens system er at det ligger for langt unna den «rene» kapitalismen, en kapitalisme der staten ikke plukker vinnere og tapere i markedet, der banker og finansinstitusjoner ikke reddes på skattebetalernes regning.

Autoritære røtter
Artikkelforfatteren klandrer «oppfatninger av at menneskenaturen var plastisk og kunne forandres» for totalitarismen, og mener den «utopiske troen på vidunderlige nye verdener og ‘det nye mennesket’» ble «en integrert del av sosialistisk ideologi».

At naiv rasjonalisme og intellektuell hybris kan bane vei for totalitære samfunnsordener er det liten tvil om. Men det er ikke slik at rasjonalismen etter hvert ble en del av sosialistisk ideologi, faktisk så var den integrert fra begynnelsen av.

Sosialismen var i sin barndom en intellektuell konstruksjon, ikke et folkekrav, og det tok lang tid før arbeiderklassen omfavnet den.

Sosialismen var i sin barndom en intellektuell konstruksjon, ikke et folkekrav, og det tok lang tid før arbeiderklassen omfavnet den. Innset sminker historien for å få det til å se ut som rasjonalismen kom inn etter et sags kupp utført av folk som vil designe Det Nye Mennesket.

Leser man skriftene til Henri de Saint-Simon og Auguste Comte, som det er naturlig å spore sosialismen tilbake til, finner vi et eksplisitt negativt syn på enkeltmennesket. Her skal samfunnet, på anbefalingene til en strengt utformet elite (Conseil de Newton), styres ut fra naturvitenskapelige prinsipper, og individuell frihet og frie tanker skal ikke få stå i veien. I motsetning til dagens sosialister var ideologiens forfedre aldri i tvil om at systemet deres trengte en diktatorisk stat for å tvinges gjennom.

Nytenkning
Litt selvransakelse får vi idet Innset skriver at venstreorienterte tenkere har «vært mest opptatt av å tilbakevise enhver likhet mellom kommunisme og fascisme», noe som er «synd» siden venstresiden bør studere sine egne feilgrep.

Sosialister bør evne å se «likheten mellom de russiske bolsjevikenes sovjetunion, Mussolinis Italia og det tyske tredje riket». Jeg er selvfølgelig enig. Men med så mye blod dryppende fra hammeren og sigden er det knapt andre enn håpløse dogmatikerne som er blinde for fellestrekkene.

Om den røde ideologi skal ha en intellektuell fremtid, holder det ikke med yte-etter-evne-og-få-betalt-etter-behov-svermeriet, den må også ha en plan og denne planen hører man ingenting om.

Så hvor går veien videre? Det er nytteløst å innrømme millioner av dødsfall i kommunismens navn, spredt over tid og sted, og si «huff, ja, se der, der satt vi feil menn ved roret» for så å regne med å ha tatt lærdom til neste gang anledningen byr seg. Om den røde ideologi skal ha en intellektuell fremtid, holder det ikke med yte-etter-evne-og-få-betalt-etter-behov-svermeriet, den må også ha en plan og denne planen hører man ingenting om.

Hos Karl Marx vil man lete forgjeves etter økonomiske prinsipper kommunismen skal hvile på. Forsøk på å beskrive hvordan et sosialistisk økonomisk system teoretisk sett kan fungere finnes imidlertid hos Oskar Lange.[2] Den sosialistiske økonomen klarte imidlertid ikke å gjøre rede for hvordan et sosialistisk samfunn, selv et som kopierer markedets prinsipper, kan allokere knappe ressurser mer effektivt enn et fritt marked. Men like viktig: Sosialistiske tenkere ble tvunget til å tenke nytt, og debatten var ærlig, økonomisk-teoretisk og fri for tåredryppende arbeiderklasseforsvar.

Problemet ligger der ennå. Skal sosialismen henge på greip, er den nødt til å være forankret i en konsistent økonomisk teori.

Hvordan skal det henge sammen?
Godt er det at forestillingen om det plastiske mennesket og den kommunistiske utopi har smuldret opp. Men hva står igjen? Er de grandiose planene om overtakelse av samfunnets produksjonsmidler redusert til en idé om radikal omfordeling, eller sosialdemokratisk pragmatikk á «noe privat, noe offentlig»?

Det ser ikke sånn ut. For Innset vil trekke det lenger ut på flanken, og tror at dersom demokratiet har «styringa … over økonomien» så vil vi få «kortere arbeidsdag, gratis svømmehaller (…) et samfunn hvor det er mulig å både ta vare på de eldre, utdanne de unge, bygge boliger, hjelpe de syke, løse klimakrisa og mye, mye mer uten at kapitalister skal måtte tjene penger på det».

At alle knappe goder kommer med en prislapp er visst ikke så interessant. Men det er altså ingen som tryller disse frem, og det er ingen dødelige som besitter de nødvendige nostradamiske evnene for å se hvor ressurser i et hyperkomplekst samfunn til enhver tid gjør best nytte for seg. Der markedstilhengere vil la Adam Smiths usynlige hånd – mekanismene i prissystemet – veilede samfunnets entreprenører og la disse dekke behov, konservere knappe ressurser, konkurrere og innovere, ønsker sosialistene å se arbeidet til en synlig hånd. Det paradoksale er at få eller ingen virker opptatt med å beskrive utseendet på denne.

Det ville vært svært interessant å se en teoretisk skisse av en ikke-totalitær sosialisme i praksis. En sosialisme der individet ikke lever på flertallets nåde, en sosialisme som bytter ut markedets prissignaler med et like tilfredsstillende alternativ.

En debatt om hva en «kollektivt organisert økonomi» er og hvordan den skal se ut og gjennomføres, ønskes velkommen. Det ville vært svært interessant å se en teoretisk skisse av en ikke-totalitær sosialisme i praksis. En sosialisme der individet ikke lever på flertallets nåde, en sosialisme som bytter ut markedets prissignaler med et like tilfredsstillende alternativ.

Så i stedet for at Innset beklager seg over at «deler av totalitarismeforskningen, både eksplisitt og implisitt, hevdet at økonomisk kollektivisme var ikke bare et kjennetegn på totalitære diktaturer, men også årsaken til dem», bør han samle sine ideologiske frender og pønske ut et troverdig alternativ til dagens system. Har man ikke historien på sin side, bør man i hvert fall forsøke å kompensere med en gjennomarbeidet og sammenhengende teori.

 


Noter:

[1] Dette til forskjell fra libertarianeres enklere definisjon der tvang er fysisk vold (eller trussel om det). For eksempel var Murray N. Rothbard svært kritisk til hvordan Hayek brukte begrepet tvang.

[2] Lange ønsket å reise en statue av liberalisten Ludwig von Mises for å ha reist spørsmålet om hvordan beregninger kan utføres i et sosialistisk samfunn, som videre stimulerte til sosialistisk nytenkning.