I Jobs bok er det to monstre som hjemsøker verden; Leviatan, et enormt havmonster, og Behemot, et beist som kan tømme elven Jordan i én slurk. Bibelen bruker monstrene for å illustrere Guds allmakt og hvor nytteløst det er for mennesket å kjempe mot slike ukontrollerbare kaoskrefter. Tusenvis av år senere brukte Thomas Hobbes Behemot for å symbolisere farene ved ukontrollert og ubalansert politisk makt, og Leviatan som den ideelle formen for statlig makt, styrt av en eneveldig monark som forhindret at samfunnet kollapset i anarki og kaos.
I begynnelsen av 2020-årene, når katastrofale klimaendringer endelig ser ut til å ha entret folks forestillingsverden, mens skogbranner herjer Australia selv om den sørlige sommeren knapt har startet, og skaper verdens første klimaflyktninger fra I-land, og mens millioner av unge mennesker over hele verden med rette protesterer mot at fremtiden deres blir stjålet, er de to monstrene i gang igjen.
Hvordan reagerer de politiske systemene våre i en tid der vi ikke bare står overfor en katastrofe, men når selve sivilisasjonsgrunnlaget er truet?
I sin viktige bok Climate Leviathan (Verso Books) lanserer geografene Joel Wainwright og Geoff Mann en politisk teori for det de kaller «oppvarmingssituasjonen». De tar utgangspunkt i at menneskeskapte klimaendringer er et etablert faktum og vurderer hvordan de mulige politiske svarene på denne enestående situasjonen ser ut. Hvordan reagerer de politiske systemene våre i en tid der vi ikke bare står overfor en katastrofe, men når selve sivilisasjonsgrunnlaget er truet av de ukontrollerbare naturkreftene som vi selv, etter å ha fjernet Gud fra regnestykket, har sluppet løs på jorda?
Wainwright og Mann beskriver fire mulige svar på krisa, fordelt langs to akser – kapitalistisk eller antikapitalistisk, og suveren eller anti-suveren. Det første svaret er det som dominerer verden i dag og som har gitt navn til boka – Climate Leviathan – en politisk orden som opprettholder både det kapitalistiske produksjonssystemet og den stadig mer institusjonaliserte globale maktordenen.
Leviatans svar på klimakrisen er det som dominerer møtene i FN-regi og de mektigste nasjonalstatene i det globale nord: Krisa vil bli løst ved å bruke kreftene i det globaliserte markedet sammen med en sterkere institusjonalisering av den globale politiske makten. Dette svaret er det som skjuler seg under begreper som «grønn vekst», «økologisk modernisering» og «det grønne skiftet».
Ifølge denne økomoderne varianten av nyliberalismen vil markedet komme med teknologiske nyvinninger som gjør at de politiske økonomiene kan fortsette i det uendelig med å samle mer kapital mens de på en eller annen måte samtidig reparerer de økologiske skadene forårsaket av et samfunn som drives av fossil energi.
Masseforbruk, globaliserte produksjonskjeder og uhindret mobilitet for de velstående – alt sammen skal bli «grønt» og fortsette fritt. Innovasjoner og startup-selskaper vil finne måter å gjøre klimaendringer om til smarte og lønnsomme produkter og tjenester på – kort sagt vil klimaendringene bli til en vare. Men Leviatan handler ikke bare om å forankre den nyliberale versjonen av kapitalismen – det handler også om å håndheve de industrialiserte nasjonenes absolutte suverenitet over resten av verden, gjennom institusjoner som FNs klimakonvensjon.
Masseforbruk, globaliserte produksjonskjeder og uhindret mobilitet for de velstående – alt sammen skal bli «grønt» og fortsette fritt.
Det andre svaret som Wainwright og Mann beskriver, er Climate Behemoth. Igjen er uendelig kapitalakkumulering grunnlaget, men man forsøker å bryte med de globale maktinstitusjonene ved å fokusere det politiske arbeidet på nasjonalstaten. Det mest åpenbare eksemplet på dette svaret er Trump-regjeringens, som har trukket seg fra Paris-avtalen – som er et godt eksempel på Leviatans institusjonaliserte globale suverenitet.
I en krisetid er det, for Behemot, hver stat for seg selv. Hvis det finnes olje, vil den bli solgt, uansett hva FNs klimapanel sier. Behemot er til dels preget av fornektelse av klimaendringer, både i mer eksplisitt forstand – uttrykt av toppolitikere som sår tvil om vitenskapelige fakta – og mer indirekte: Påstanden om at man ikke kan begrense nasjonens rett til å hente opp og selge fossil energi – selv om kreftene som slippes løs når klimaet endrer seg, ikke anerkjenner politiske grenser.
I min forskning på det jeg har kalt «det norske fossilhegemoniet», har jeg undersøkt hvordan politikere og vanlige nordmenn har reagert på fakta om menneskeskapte klimaendringer. Det unike med Norge er et selvbilde som en leder innen miljøspørsmål og en nasjonal identitet nært knyttet til kjærlighet til naturen – samtidig som det har blitt det rikeste landet i verden ved å utvinne, foredle og selge olje og gass. Dette bidrar ti ganger så mye til klimaendringene som utslippene innenfor landets grenser. Norge er på 120-plass i verden målt etter befolkning, men den sjuende største bidragsyteren til klimaendringer gjennom sin eksport av olje og gass.
Norge er på 120-plass i verden målt etter befolkning, men den sjuende største bidragsyteren til klimaendringer gjennom sin eksport av olje og gass.
Hvordan er det mulig å opprettholde disse to identitetene – verdensledende innen miljøvern og verdensledende innen produksjon av olje og gass – samtidig? Mange andre forfattere har stilt seg dette spørsmålet, og et vanlig svar har vært å referere til kognitiv dissonans – der å holde to motstridende oppfatninger i hodet samtidig.
Selv om dette stemmer for mange av dem jeg har intervjuet i forbindelse med forskningen min, gjelder det ikke de historiene som fortelles av norske politikere. Vanlige nordmenn uttrykker ofte konflikten klart: De er stolte av oljeeventyret og rikdommen det har skapt, men de er likevel opptatt av klimaendringer og liker at Norge er aktive på den fronten.
Regjeringen uttrykker ingen slik intern konflikt. Derfor er en mer passende beskrivelse en slags orwellsk dobbelttenkning, altså å akseptere to motstridende tanker samtidig – eller i dette tilfellet to motstridende politiske svar på klimaendringene.
Lederne i landet vårt uttrykker et urokkelig engasjement for Climate Leviathan. Norge er forpliktet til FN-prosessen, og har som mål å redusere sine utslipp med 40 prosent innen 2030 (selv om fristen merkelig nok fortsetter å gli videre inn i framtida). Mens Climate Action Tracker vurderer dagens ambisjoner som for lave, og det ser ut til at utslippene ikke vil falle med mer enn 7 prosent i 2030, er det ingen tvil om at både dagens regjering og tidligere regjeringer har vært og fremdeles er forpliktet til Climate Leviathan – med elektriske biler og karbonfangst som de mest åpenbare eksemplene på et forsøk på å gjøre klimaendringer til en vare.
Hvordan er det mulig å opprettholde disse to identitetene – verdensledende innen miljøvern og verdensledende innen produksjon av olje og gass – samtidig?
Samtidig er regjeringen krystallklar om sin forpliktelse til å fortsette oljeeventyret så lenge som mulig og ikke la noen andre blande seg opp i dette – Climate Behemoth stikker dermed hodet frem. Det skal bores i Arktis, og det skal hentes opp olje og gass også etter 2070 – tjue år etter at norske utslipp skal være null. Vi har en ny olje- og energiminister som er usikker på hvordan man skal håndtere oljeleting i sårbare områder som Lofoten.
Mens Australia brenner på grunn av ekstremvær forårsaket av klimaendringer, planlegger den norske staten å bore etter olje i Australbukta i nettopp Australia. Statsministeren har sagt at ingen av ressursene på norsk kontinentalsokkel skal bli liggende. En urokkelig forpliktelse til et markedsstyrt «grønt skifte» og til Paris-avtalen kombineres med aggressivt vern av retten til å utvinne og selge hver siste dråpe av norsk olje og gass.
Mens mesteparten av verden, inkludert noen store miljøorganisasjoner, er i kamp mellom den «gode» økomoderne Leviatan som kommer til uttrykk i FN-møtene, og en «fæl» fossildrevet Behemot representert av Trump og Bolsonaro, klarer Norge å ha ett bein i hver leir.
En urokkelig forpliktelse til et markedsstyrt «grønt skifte» og til Paris-avtalen kombineres med aggressivt vern av retten til å utvinne og selge hver siste dråpe av norsk olje og gass.
Problemet med denne tohodede dragen, denne Leviatan-Behemot-hybriden, er ikke bare selve utslippene eller at de politiske elitene svikter rent etisk sett. Et ytterligere problem er at denne hybriden – av fossil nasjonalisme og nyliberal økologisk modernisering – skygger for andre politiske svar på det bokstavelig talt brennende problemet.
Men Leviatan og Behemot er ikke de eneste alternativene. Wainwright og Mann ser ytterligere to politiske svar. Det tredje er Climate Mao, symbolisert av den suverene og på overflaten antikapitalistiske politikken i Kina, der en sterk stat kan bestemme seg for å håndheve utslippskutt innenfor sitt territorium, helt uavhengig av hva innbyggerne mener. Kinas ledere kan også tvinge igjennom enorme prosjekter – treplanting, infrastruktur og lignende – og de kan begrense mulighetene til folk flest.
Dette autoritære svaret er langt mindre synlig enn Leviatan og Behemot, men det fjerde alternativet er nærmest usynlig i en verden der stater og selskaper er de eneste tenkelige maktutøverne, og der kapitalens logikk hersker over både mennesker og natur.
Denne hybriden – av fossil nasjonalisme og nyliberal økologisk modernisering – skygger for andre politiske svar på det bokstavelig talt brennende problemet.
Det fjerde alternativet, Climate X, er det vi vet minst om – men det er det vi nå må gjøre alt for å utvikle og fremme i bevisstheten, selv når alt virker håpløst. Det er en verden der verken den endeløse akkumulasjonen til kapitalismen eller undertrykkelsen under autoritære regimer styrer tolkningen av og interaksjoner med verden. Det er en verden der vår reaksjon på de kaotiske kreftene som menneskeskapte klimaendringer har sluppet løs, inspirerer oss til å søke fornyet styrke i hverandre når vår individuelle kraft virker tapt.
Kan vi forestille oss en verden der demokratiet styrkes, der den globale eliten mister sin politiske og økonomiske makt, og vi jobber sammen for å få slutt på avhengigheten av uendelig akkumulasjon og utvinning, av endeløst forbruk og økt mobilitet? Kan vi forestille oss en verden der nøkternhet, ikke effektivitet, er det idealet vi streber etter, sammen, der likhet og økologisk stabilitet er viktigere enn individualisme og økonomisk vekst?
Nå ser dette svaret, dette «Climate X», ut til å anta to ulike former. Deler av den tradisjonelle venstresiden ser ut til å håpe på det som med et provoserende uttrykk har blitt kalt «helautomatisk luksuskommunisme» – beskrevet av blant andre Aaron Bastani. Tanken er at hvis vi nasjonaliserer produksjonsmidlene og investerer massivt i «grønn teknologi», kan vi fortsette å øke vår materielle velferd og energibruk og garantere et liv i overflod til alle på planeten.
Verden er på vei mot en storm av knapt tenkelige proporsjoner, og våre selvutnevnte kapteiner styrer oss rett mot den, blindet av de gamle monstrene.
Det er kanskje enklere å få støtte for slike visjoner, men mye av det Bastani skriver, virker som luftslott fra Silicon Valley. Det er svært usannsynlig at ti milliarder mennesker kan ha den livsstilen uten at økosystemene på jorda bryter sammen. På den annen side finnes det andre som mener det ikke er nødvendig med stadig økonomisk vekst. De mener at menneskeheten kan vende seg bort fra materiell overflod og voksende økonomier og velge mindre, mer robuste sosial-økologiske samfunn, der byrden med å leve på mindre blir delt på en rettferdig måte, der man finner mening i mindre materialistiske aspekter av livet.
Jeg tror det er lite produktivt for venstresiden å krangle for mye om hvilke av disse to visjonene for «Climate X» som er den rette. Enhver økososialistisk fremtid må vokse i et dialektisk samspill mellom menneskehetens unike evner til å organisere materielle ressurser på den ene siden, og en stadig dypere innsikt i begrensningene som resten av biosfæren legger – kombinert med respekt for økologiske systemer og andre organismer som vi ikke kan kontrollere og ikke har noen rett til å dominere. Jeg mener at en slik fremtid er mulig, og at vi må sette alt inn på å realisere den sammen med vår kollektive visdom og all den innsikten historie og vitenskap har gitt oss.
Verden er på vei mot en storm av knapt tenkelige proporsjoner, og våre selvutnevnte kapteiner styrer oss rett mot den, blindet av de gamle monstrene. Det vi må gjøre, er å ta roret, reve seilene og styre mot en fremtid der vi unngår det verste av stormen og kanskje finner en grønnere kyst på den andre siden.
Frøene til dette verdensmytteriet er sådd – hundretusenvis av unge mennesker som streiker for klimahandling, tusenvis av aktivister som stenger kullgruver, folk som krever at institusjoner skal slutte å investere i fossil energi – men frøene må pleies aktivt hvis de skal overleve og blomstre. En vesentlig del av den kampen er å avsløre de hegemoniske fortellingene om Leviatan og Behemot – og kollektivt styrke vår besluttsomhet når det gjelder en rask og rettferdig forvandling av vår verden, selv når alt håp ser ut til å være ute.
Teksten er oversatt fra svensk av Lars Nygaard.