De herskendes tanker

VG kårer i dag Norges 100 viktigste nordmenn gjennom siste 200 år. Slike kåringer vil alltid møte kritikk, og det meste av den er urettferdig. Naturligvis er det gøy å lage lister, og naturligvis er det umulig å imøtekomme alle hensyn.

Imidlertid er VGs liste over siste to århundrers viktigste nordmenn i drøyeste laget. Her ser vi en borgerlighet som knapt er utvist før i noen form i nyere norsk historieskriving. Høyre-høvdingen Carl J. Hambro plasseres for eksempel på 5. plass, foran samtlige politikere fra Arbeiderpartiet. Einar Gerhardsen kommer ni plasser ned. Jeg har ikke et vondt ord å si om Hambro. Men det er vanskelig å se forrige århundre som Hambros århundre. Med mindre man lever i VGs borgerlige fantasiverden, der Høyre oppfant velferdsstaten, fagbevegelsen og kurerte kreft. Heldigvis har leserne en annen oppfatning enn juryen. De fire mest populære på deres liste er i skrivende stund to Ap-politikere, «den ukjente krigsseileren» og en konge som gjorde et stort poeng av å også være kommunistenes konge. Så følger lavkirkelige Hans Nielsen Hauge. Borgerskapet er derimot mindre populært.

Det systemskiftet finner VG ingen grunn til å feire. Trygve Bratteli eller Johan Nygaardsvold er det heller ikke funnet plass til, selv om de styrte landet i mange år.

Lyng, men ikke Hornsrud
På ekspertenes liste har man funnet plass til statsminister John Lyng fra Høyre (46. plass), som styrte landet i 28 dager. Tanken bak å velge Lyng er at han markerte et systemskifte i norsk politikk. Og jeg forstår at VG vil sprette champagnen for Lyng. For første gang på nesten tretti år får jo Høyre i 1963 styre landet igjen, riktignok bare i et par uker. Det må vel VG feire! Men skal man først markere systemskifter, hvor blir det av Christopher Hornsrud? I 1928 var han i likhet med Lyng statsminister i bare noen uker. I likhet med Lyng markerte han et systemskifte i norsk politikk, trolig viktigere enn det Lyng sto for. Hva er forskjellen? Hornsrud markerte inngangen til Aps storhetstid. Det systemskiftet finner VG ingen grunn til å feire. Trygve Bratteli eller Johan Nygaardsvold er det heller ikke funnet plass til, selv om de styrte landet i mange år.

Politisk redatør Hanne Skartveits kommentar om hvordan lista ble til, sier det meste. Her braker en historieprofessor og Kåre Willoch (han sitter i juryen, til tross for at han selv er på lista. Ifølge Skarveit ba han om å bli strøket, men VG insisterte på at han «selvfølgelig hører med». I motsetning til for eksempel Trygve Bratteli) sammen i debatt om hvem som skal høyest opp av Høyres C.J. Hambro og Ap-høvdingen Martin Tranmæl. Juryen er delt på midten, men VGs politiske redaktør bruker sin dobbelstemme for å sikre Hambro. I Skartveits kommentar får vi også fortalt den store fortellingen: «Vi er den nasjonen vi er fordi enkeltmennesker på ulike tidspunkter i vår historie har foretatt handlinger eller utrettet ting som har preget Norge». Men er det ikke først og fremst fellesskapene, ikke enkeltmenneskene, som gjør Norge til Norge?

Kompromissvillige arbeiderledere
Alt er ikke bekblått. Her er det funnet plass til LO-leder Ole O. Lian (26. plass, altså 21 plasser bak Hambro). Hvor det ble av Konrad Nordahl, Tor Aspengren og de andre sterke LO-lederne (eller for den saks skyld LOs 870.000 medlemmer, men det blir en annen sak) skal i denne omgang få ligge. Jeg skal heller ikke spørre hvorfor Shabana Rehman er tilgodesett med like mange plasser på lista som LO. Men når VG først skal hylle LO-grunnlegger Ole O. Lian velger de altså å rose hans «kompromiss- og balansekunst i samarbeidet med regjering og storting, med bedriftsledere og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF)». Selv når arbeiderbevegelsens tidlige ledere skal hylles, er det altså deres kompromissvilje man markerer. Kampviljen, og de helt grunnleggende resultatene som er oppnådd av denne, går derimot i glemmeboka.

 For nordmenn flest er det ingen som betyr mer for den jevne nordmann enn nettopp den jevne nordmann.

VGs liste er skeiv på mange måter. Det mangler motkulturer, kvinner, miljøvernere og en rekke andre progressive bevegelser. Men det virkelige problemet er at man usynliggjør den viktigste bevegelsen i det 20. århundre. VG må gjerne gråte sine tapre tårer over klassesamfunnet som Hambro drømte om. Men for nordmenn flest er det ingen som betyr mer for den jevne nordmann enn nettopp den jevne nordmann. Han som streiket, hun som stemte Arbeiderpartiet, de som sammen bygget den norske modellen. Og selv når man skal framheve enkeltpersoner er representantene for disse gruppene påfallende fraværende.

VGs liste over de viktigste nordmenn siste to hundre år sier dessverre bare én ting om nyere norsk historie: De herskendes tanker blir de herskende tanker.