Bak en unnselig kontordør på Høyres Hus i Oslo sitter Eirik Moen. Han er en sentral høyrepolitiker gjennom mange år, med erfaring både som byråd i Oslo og som statssekretær i Bondeviks regjering. I mange år var han en blå eminense som generalsekretær i Høyre. Men siden 2005 har han hatt posisjonen som generalsekretær i høyresidens internasjonale samarbeidsorganisasjon International Democrat Union. En organisasjon som er ukjent for de fleste. Enda færre har fått med seg at hovedkontoret faktisk ligger i vår egen hovedstad. Organisasjonen ble opprettet i 1983, og samler 88 konservative partier fra hele verden, som har «similar beliefs» og kan samarbeide for å oppnå det de kaller «one strong voice» for høyresidens felles verdier. Fra Norge er både Høyre og Kristelig Folkeparti medlemmer.
Men man har funnet plass til store portretter av «champions of democracy» – blant dem organisasjonens stiftere Margaret Thatcher og George Bush senior og den korrupsjonsdømte tidligere franske presidenten Jaques Chirac.
Champions of democracy
På IDUs hjemmesider møtes man av portrettet til foreningens nåværende leder – Australias tidligere statsminister John Howard. Han er mest kjent for sin beinharde linje i flyktningespørsmål. Kanskje særlig berømt i Norge som statsministeren som sendte kommandosoldater om bord i det norske skipet Tampa Bay i 2001, for å hindre skipet fra å gå til havn i Australia med båtflyktninger om bord. Nettsidene bærer preg av en nøktern og moderat tilnærming til behovet for oppdateringer og moderne design. Men man har funnet plass til store portretter av «champions of democracy» – blant dem organisasjonens stiftere Margaret Thatcher og George Bush senior og den korrupsjonsdømte tidligere franske presidenten Jaques Chirac. Det framgår ikke hvilke heltedåder i demokratiets navn disse står bak.
Det er mange som sier de er skuffet og overrasket over Høyre for tiden. Særlig er man fortørnet over at Høyre har gitt innrømmelser som svekker kvinners rett til helsetjenester, gir kristendommen mer rom på fellesarenaer som skolen og har åpnet regjeringen for statsråder som er kritiske til homofiles rettigheter. Ulike samfunnsdebattanter hadde ikke forstilt seg at Høyre skulle gi slike konsesjoner. De har derfor beskyldt Høyre for å ha ført velgere bak lyset. Men ser man på medlemmene i IDU finner man fort ut at det norske Høyre føyer seg inn i et mønster blant sine søsterpartier verden over. Det er vanlig at kvinners reproduktive rettigheter blir et forhandlingskort fra høyresiden for å sikre støtte hos ytterpartier og deler av befolkningen. I flere land i Europa og ikke minst i USA ser kvinner at rettigheter de trodde var sikret, forhandles bort eller innsnevres bit for bit. Det norske Høyres og KrFs søsterpartier i International Democratic Union og European Peoples Party er gjerne pådrivere og ivrige deltakere.
Ingen kvinnekamp i Høyres sjel
De siste årene har Høyre her i landet tilsynelatende framstått som et parti med moderne holdninger. Men verken kvinnekamp eller religionsnøytral stat er Høyres sjel. I bunn og grunn er Høyre et interesseparti for bestemte økonomiske grupper, og har som sin viktigste oppgave å ivareta deres langsiktige interesser. Det handler rett og slett om å omfordele makt og økonomi. Da er de liberale verdiene man ellers forfekter – og sikkert egentlig står for som enkeltpersoner – noe man er villig til å bytte bort for å få mulighet til å gjennomføre en slik omfordeling. Dette illustreres godt når Høyre nå dunker enkeltrepresentantene på plass i Stortinget.
Da er de liberale verdiene man ellers forfekter – og sikkert egentlig står for som enkeltpersoner – noe man er villig til å bytte bort for å få mulighet til å gjennomføre en slik omfordeling.
Det er tre partier i Norge som først og fremst er interessepartier – Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet. De er opprettet og har som hovedmotivasjon å ta vare på interessene til bestemte grupper i samfunnet. Arbeiderpartiet er et parti som først og fremst ivaretar vanlige lønnsmottakere, Senterpartiet de agrare og periferiinteressene, mens Høyre er partiet for interessene til den økonomiske overklasse. De andre partiene i den norske partifloraen er mer det man kan kalle idé-partier, der ideologi eller samfunnssyn er det bærende for partienes eksistens – primært kristendommen for KrF, sosialisme/marxisme for SV, personlig ansvar og frihet for Fremskrittspartiet.
Høyres søsterparti republikanerne
Et slikt mønster er ikke unikt for Norge. I de fleste andre land finner man tilsvarende mønster. Der valgsystemet gir grobunn for representasjon for mindre partier gir dette gjerne et mønster med to store partier, og en variabel flora av småpartier. I land der det er ressursmessige eller tekniske skranker for representasjon ender man opp med to store interessepartier, med de mer idérevne inkorporert som fraksjoner av disse.
Denne obligatoriske undersøkelsen skal måtte gjennomføres med «vaginal probing». Sånn beholdes den formelle retten, mens det lages så mange vanskeligheter som mulig.
Ser man for eksempel til USA finner vi at de bemidledes interesseparti – Høyres søsterparti republikanerne – også inneholder en stor del idédrevne sosialt og kulturelt konservative aktivister i Tea Party-bevegelsen. Denne fraksjonen i det republikanske partiet har hatt omfattende kontakt med Fremskrittspartiet. I USA har denne symbiosen gjort at det republikanske partiet har tatt en rekke illiberale standpunkt – for eksempel kamp mot kvinners rett til å bestemme over egen kropp og sterk motstand mot homofiles rett til å gifte seg. Man kombinerer en politikk mot fagforeninger, for frimarkedsløsninger og skattekutt for de rikeste i økonomisk politikk, med en idebasert konservativ verdipolitikk på andre områder. I USA har kvinner formelt sett rett til abort. Men republikanske delstater ønsker å innføre stadig nye praktiske hindringer. Flere behandler nå lovforslag som gjør det obligatorisk med ultralyd for alle kvinner som ønsker å avbryte svangerskapet – slik at de skal måtte høre fosterets hjertelyd og se det på en skjerm først. Denne obligatoriske undersøkelsen skal måtte gjennomføres med «vaginal probing». Sånn beholdes den formelle retten, mens det lages så mange vanskeligheter som mulig. I Italia er abort formelt lovlig, men rundt 70 prosent av gynekologene, litt avhengig av hvor i landet man er, reserverer seg av samvittighetsgrunner mot å utføre inngrepet. 90 prosent av gynekologene i hovedstadsregionen Lazio nekter å utføre abort.
I Spania ser vi at en hardt presset regjering forsøker å fjerne fokus fra arbeidsledigheten og økonomien, gjennom å mobilisere konservative katolikker for å i praksis gjøre abort forbudt. I spissen også her finner man Høyres samarbeidpartnere i Partido Popular. I Paris marsjerer de konservative kledd i de spanske fargene gult og rødt, for at Frankrike skal følge etter. Senest 24. januar i år stemte Høyres søsterparti UMP for kraftige restriksjoner i abortretten. I Polen er dette også en av de største sakene for tiden, der Høyres søsterparti Platforma Obywatelska er splittet mellom en del som vil beholde dagen svært restriktive abortlov, og en del som arbeider for et reglelrett forbud.
I Sverige har de sosialkonservative i Kristeligdemokratene preget den borgerlige politikken i alliansen. I Danmark fikk Dansk Folkeparti styre innvandringspolitikken og hadde tung innflytelse i blant annet kulturpolitikken da de borgerlige styrte der. Over Nordsjøen ser vi hvordan David Cameron og Toryene spiller på nasjonalkonservative strenger og innfører lett bisarre ordninger som skattelette for de som gifter seg. Dessverre er det grunn til å frykte flere tiltak i samme retning fra den blåblå-regjeringen. Dermed blir for eksempel kvinners helse og yrkesdeltakelse byttet mot politisk støtte. Slik vil de i ro og fred holde på med sitt egentlige prosjekt. Imidlertid viser reaksjonene på de første skrittene langs denne linjen fra Solberg-regjeringen at man kan hende har forregnet seg noe, når det gjelder akkurat dette med «ro og fred».
En kortere versjon av innlegget har stått på trykk i VG.