2001 eller 2005?

Lærdommen fra stortingsvalgene i 2001 og 2005 er denne: Jo mer de rødgrønne partiene, og Ap spesielt, trekker mot venstre – jo tydeligere politisk forskjell det er mellom blokkene – desto mer øker entusiasmen og støtten fra deres egne velgergrupper.

Imidlertid virker det som om valgkampstrategene i de rødgrønne partiene har en annen virkelighetsforståelse.

Mens Høyre gjør det godt på meningsmålingene, så kan vi lese i Klassekampen at Ap-ledelsen setter kreftene inn på å fange fluktvelgerne; personer som tjener pluss 500.000 kroner, som er lite opptatt av politikk, som kan stemme både Ap og Høyre og som er skeptiske til innvandrere. Dette er ikke rødgrønne velgergrupper som ønsker tydelig rødgrønn politikk.

Entusiasmen er omtrent like fraværende som i 2001, og skillet mellom Ap og Høyre sin politikk er like utydelig.

Samtidig med at Ap-toppene vil nedtone forskjellen mellom høyre- og venstresida sin politikk, kommer nyheten om at oppslutningen om de rødgrønne partiene blant LO-medlemmer er på under 40 prosent.

Minner om 2001
Det som mobiliserte velgerne, og særlig fagbevegelsen, til å støtte opp om det rødgrønne regjeringsprosjektet i 2005, var ikke at Ap-ledelsen konkurrerte med Høyre om upolitiske fluktvelgere med høy inntekt. Det var polariseringen gjennom markering av politiske forskjeller og interesser, og en vilje til å endre kurs.

At rødgrønne velgere er vesentlig mindre begeistra for den rødgrønne regjeringen nå i 2013 enn i 2005, kan ikke forklares med regjeringsslitasje, eller at rødgrønne velgerne har blitt for markedsløsninger og velferdsforretning. Dette handler også om politikken til den rødgrønne regjeringa.

Opptakten til årets stortingsvalg ligner på situasjonen i 2001: Entusiasmen er omtrent like fraværende, og skillet mellom Ap og Høyre sin politikk er like utydelig. Erfaringene fra 2001 er viktige å ta med seg. I løpet av noen hektiske måneder i 2001 sørget Ap-regjeringen for at Statoil ble solgt, at sjukehusene ble gjort om til forretning, og at markedsstyring på sentrale områder overtok for folkevalgt forvaltning. Ap førte høyresidas politikk og endte med 24,3 prosent opp­slutning.

Politikk og mobilisering handler ikke bare om å tilpasse budskapet til upolitiske fluktvelgere. Politikk er også interessemotsetninger, samfunnsplanlegging og visjoner.

Det mangler ikke på saker og politiske vedtak som vil vekke begeistring blant rødgrønne velgere: Få bort New Public Management-styringen i offentlig sektor, avvikle helseforetakene, satse på norsk matproduksjon og en aktiv næringspolitikk, bekjempe kommersialisering og profitt på velferd, rydde opp miljøpolitikken, utvikle jernbane og omfordele verdier i samfunnet. Problemet er at på saker som er avgjørende for rødgrønne velgere, så er ikke forskjellen mellom de rødgrønne og høyresidas politikk tydelig nok.

Trenger noe å stemme for
For Ap kan kanskje imaget som upolitisk styringsparti, og en velgerbase av lojale tilhengere og fluktvelgere til høyre, gi tilstrekkelig oppslutning. Men med så lav støtte i fagbevegelsen, jordbruket og miljø- og solidaritetsbevegelsen, er den rødgrønne regjeringen historie. SV og Sp, mer enn Ap, er avhengige av at politiske forskjeller synliggjøres for å få nok velgere. Uten tydelig politikk er de begge ute av Stortinget, og den rødgrønne regjeringa er ferdig.

Politikk og mobilisering handler ikke bare om å tilpasse budskapet til upolitiske fluktvelgere, eller om å selge partier i velgermarkedet. Politikk er også interessemotsetninger, samfunnsplanlegging og visjoner. Synkende støtte fra fotfolket i fagbevegelsen, jordbruket og miljø og solidaritetsbevegelsen, møtes i dag med trusler om at «alternativet er verre». Med slike trusler mot egne velgere, overser ledelsen i de rødgrønne partiene at rødgrønne velgere må ha noe å stemme for. Ikke bare imot.

Artikkelen er tidligere publisert i Klassekampen.