Hva lærer business-studenter om verden?
Norge ser ut til å bli en nasjon av folk som vil styre over andre. Basert på en spørreundersøkelse, konkluderer «rekrutterings- og bemanningsbyrået Academic Work» med at åtte av ti unge vil bli ledere.[1]
«Jo yngre arbeidstagere, desto flere vil bli ledere», skriver de om funnene, og det er blant de yngste, født etter 1995, at åtte av ti svarer at de vil bli ledere. Resultatene formidles som en del av markedsføringen Academic Work bruker for å framstille seg som eksperter på unge arbeidstakere, og må nok tas med en klype salt. Men tallene tyder på at dagens nyutdannede er på linje med pensumbøkene som først møtte dem om de studerte økonomisk-administrative fag – de er besatt av «ledelse».
Det er blant de yngste, født etter 1995, at åtte av ti svarer at de vil bli ledere.
I 2015 hadde 9300 av de 43700 ferske kandidatene fra høyere utdanning studert økonomisk-administrative fag. Og fagområdet har vokst voldsomt. Det går nå i underkant av 50 000 studenter på slike linjer, og dermed er det også skapt et stort marked for innføringsbøker i studienes sentrale temaer.
Pensumlitteraturen tidlig i studiene skal gi en slags oversikt over de sentrale faglige temaene. I det følgende vil jeg, på bakgrunn av en lesing av noen av de mest brukte pensumbøkene som møter studenter tidlig i et økonomisk-administrativt studieløp, vise hvordan bøkene også presenterer et perspektiv på verden.
De viser hva som er viktig å kunne og verdt strebe etter, hvordan verden skal forstås og hvordan studentene skal forstå seg selv i verden. Noen av disse bøkene kommer i stadig nye utgaver, og setter dermed preg på store kull og mange årganger av kandidater.
Et påfallende trekk ved innføringsbøkene, er at de lar studentene se seg selv på sjefens plass. Framtidige roller for leserne er strateg, beslutningstager og muligens eier. I det minste blir de eierens representant på arbeidsplassen.
Studentene formanes om å bli endringsvillige, profittsøkende, effektivitetssøkende, og det er den strategiutøvende lederjobben som blinker i det fjerne.
Bøkene handler ikke bare om bedrifter, men den profittsøkende virksomheten er det fundamentale forbildet for andre organisasjoner. Mennesker beskrives i første rekke som individer med frie valg. Så korrigeres denne beskrivelsen med lån fra psykologiske teorier om bevisste og ubevisste nivåer av tenkning.
Blant de universelle menneskelige trekkene som vektlegges, er iboende motstand mot forandring. Dermed ligger det i menneskenaturen et potensial til å hindre at organisasjoner lykkes i å endre seg. Mye oppmerksomhet vies «endring» og hvor viktig «endringsledelse» er for organisasjoners suksess.
Blant de universelle menneskelige trekkene som vektlegges, er iboende motstand mot forandring.
Argumentet er at samtiden er preget av generelle endringer som krever at alle organisasjoner endrer seg. Selv om bøkene er opptatt av endring, er de ganske historieløse. Den store og viktige endringen som beskrives er «digitalisering» og «globalisering», og det knyttes til ting som skjer akkurat nå.
Fundamentene i det som er studienes temaområder, for eksempel varer, penger, markeder, bedrifter, lønnsarbeid og privat eiendom, er derimot tilsynelatende naturlige fenomener som vokste seg større i forbindelse med «den industrielle revolusjon». Studentene formanes om å bli endringsvillige, profittsøkende, effektivitetssøkende, og det er den strategiutøvende lederjobben som blinker i det fjerne.
Entusiasme for konkurranse og marked
Den 9. utgaven av boka Markedsføringsledelse gir et av de klareste uttrykkene for et pensum som tar posisjon i politiske spørsmål om samfunnsutviklingen. Lite har forandret seg gjennom de 9 utgavene, og boka kan gi en pekepinn på hva studentene lærer om verden.
Siden første utgave i 1984 har denne boka bidratt til at studentene har lært at det ikke er noe motsetningsforhold mellom «samfunnet og næringslivet». For bedrifter som strever etter å «hevde seg best mulig i konkurransen og oppnå fortjeneste» gir et bidrag til at «samfunnets produktivitet og dermed velferden øker, og den skaper grunnlag for sosiale goder og felles forbruk»(:20).
Det er en politisk undertone som også sier at om samfunnet tilrettelegger for et næringsliv som får jobbe for maksimal profitt med konkurranse i et marked, er det bra for alle områder i samfunnet.
Ved første øyekast kan det siste sitatet virke som meninger som nærmest er uomstridte. Fra ganske ulike politiske posisjoner og med ulike ambisjoner for samfunnet, er det svært utbredt å se at profittsøkende bedrifter i markedskonkurranse bidrar med varer, arbeidsplasser og skatt.
Men det er en politisk undertone som også sier at om samfunnet tilrettelegger for et næringsliv som får jobbe for maksimal profitt med konkurranse i et marked, er det bra for alle områder i samfunnet.
Både denne og de andre bøkene gir oppskrifter for hvordan bedrifter skal være lønnsomme, men i tillegg er det gjennomgående at disse oppskriftene presenteres som riktige også passer for alle andre organisasjoner.
Bedriften som modell
Boka som definerer «organisasjon» for norske studenter, og knesetter bedriften som idealmodellen for en organisasjon, er Jan Thorsvik og Dag Ingvar Jacobsens Hvordan organisasjoner fungerer.
En prisbelønnet lærebok som etter 5.utgaver har solgt mer enn 130 000 eksemplarer i Norge siden 1997.[2] «Utgangspunktet for boken er at organisasjoner betraktes som produksjonssystemer, det vil si enheter som er avhengig av ressurser fra omgivelsene, og som må produsere noe som er ønsket og etterspurt i omgivelsene»(:31).
Tilnærmingen er egnet både for skipsverft og skole, skriver de. Men med begrepet «produksjonssystem», viser de at det er skolen som bør være som et godt organisert skipsverft og da er veien kort til at elever blir produkter.
Gjennomgående påpeker pensumbøkene at det ikke nødvendigvis er profitt som er målet, men kjapt dukker profitt opp som det typiske. Om organisasjoner har andre mål, kan disse likevel byttes ut med profitt i eksemplene, og teorien kan ellers være uendret.
I arbeidet for å knesette at markedet og bedriften er utgangspunktet for det meste, vrir pensumbøkene på temaer og teorier slik at de passer inn i et slikt verdensbilde.
Boka Makedsføring – verdibasert forventningsledelse som spinner ut av markedsføringsmiljøet ved Norges Handelshøyskole gir et godt eksempel på hvordan bedrifter som jobber for profitt viser vei for alle organisasjoner.
Om «strategi» skriver de: «Nå er det selvsagt slik at mange organisasjoner ikke har profitt som endelig mål, men likevel trenger strategi … Logikken er likevel den samme … I resten av kapitlet velger vi å fokusere på profittmaksimerende virksomheter.» (Supphellen m.fl.:357)
I arbeidet for å knesette at markedet og bedriften er utgangspunktet for det meste, vrir pensumbøkene på temaer og teorier slik at de passer inn i et slikt verdensbilde: «tradisjonelt har «strategi» vært et begrep som har vært forbeholdt private organisasjoner som fungerer i et marked», skriver Thorsvik og Jacobsen(:41).
De begrunner det med referanser til litteratur fra 1960-, 70- og 80-tallet som har selskapers strategi som sitt tema. Men når disse bøkene bruker ordsammenstillingen «Corporate strategy», er det jo fordi forfatterne er bevisste at de henter et begrep som har vært knyttet til militære aktiviteter, og at de bryter en tradisjon.
Men om så toneangivende bøker innenfor næringslivsforskning hadde hevdet at «strategi» var et begrep forbeholdt private organisasjoner i et marked, burde Thorsvik og Jacobsen visst bedre.
Et søk i Nasjonalbibliotekets arkiv, ville for eksempel vist dem at den eldste digitaliserte bruken av «strategi» er fra 1825, Jacob G. Mydells «Forsøg til en Lærebygning i Krigskunsten». Eller de kunne sett på standardverket Strategy. A history av professor Lawrence Freedman. Han klarer å skrive seg 400 sider ut i den drøye 600 sider lange boka før det kommer noe som dreier seg om organisasjoner i markedet.
Men det er ikke fag- eller begrepshistorie som er pensumbokas anliggende. De vil åpne nye områder for strategiteorien som er utviklet for bedrifter, og kan fortelle at «I senere år er det også i organisasjoner som ikke opererer i et marked (offentlige og frivillige), blitt vanlig å tenke strategi. Men strategibegrepet får da et litt annet innhold enn opprinnelig.»(:41)
«Strategi» er en del av alle pensumbøkene jeg har sett på, og har også en egen bok. Strategi – en innføring (Roos m.fl. 2014). Der knyttes strategi litt mer til sitt krigerske opphav, men forfatterne går straks inn på bedrifters strategi, som de deler i tre nivåer.
På toppen er det «overordnet strategi», så er det «forretningsstrategi», før bunnivået «funksjonelle strategier». Det siste knytter seg til «den mer funksjonelle delen av organisasjonen», mens de to andre dreier seg om mer omfattende og mindre daglige strategiske spørsmål.
Så selv om denne boka merkelig nok ikke har «ledelse» som en del av tittelen, er den symptomatisk for hvordan pensumbøkene legger opp til at det er som sjefer oppover i hierarkiet studentene skal lære å ta beslutninger: «Ideene vi diskuterer i denne boken, har relevans for alle de tre strategiske nivåene, men gjelder først og fremst strategier som er relevant for den overordnede strategien og forretningsstrategien»(:67).
Endringstid
Endring presenteres i bøkene som nødvendig og positivt, men noen står i veien. «Hvorfor er det så vanskelig å endre på organisasjoner?» spør de i strategiboka (Roos m.fl.:346).
«Mye av det handler om menneskets medfødte motstand mot forandring. Vi frykter det ukjente og mange vil helst beholde ting slik de alltid har vært, selv om man ikke nødvendigvis er så veldig fornøyd». Påstanden er problematisk på mange måter.
I denne boka dreier endringsmotstand seg om at de ansatte ikke vil gjøre endringer som ledelsen har bestemt.
Mye ved menneskers liv viser at mennesker også vil ha forandring. På så mange ulike måter både organisert og individuelt. Politiske bevegelser, fagforeninger, migrasjon og slankekurer er noen eksempler. Men i denne boka dreier endringsmotstand seg om at de ansatte ikke vil gjøre endringer som ledelsen har bestemt.
Pensum gir heldigvis retningslinjer for å overvinne motstand: «Hver enkelt ansatt må overbevises … sist men ikke minst, må de ansatte også forstå hvilke fordeler endringsprogrammet medfører for dem selv»(:348).
I framstillingen av endring og endringens fiender, er ikke endringers kvalitet viktige, men endringen i seg selv. Det er et slikt syn på endring som for eksempel framstiller ansatte som ikke vil flytte fra kontor til åpne landskap til fiender av framtida og til en trussel for arbeidsplassen sin.
Pensum gir ingen verktøy som åpner for å forholde seg kvalitativt til endring og til å stå imot en leder som ikke skjønner hva som er gode betingelser for å få gjort arbeidet. I stedet drøfter bøkene opp og ned hvordan det er mulig å gjøre noen ansatte til «endringsagenter» som skal få de andre med på endringer.
I framstillingen av endring og endringens fiender, er ikke endringers kvalitet viktige, men endringen i seg selv.
De ansatte er de andre
Gjennomgående er «de ansatte» noen andre enn dem boka ser ut til å være skrevet for. For leserne skal «lede». De skal lede de ansatte, og de skal lære å lede merkevarer ved å lese 700 sider om Merkevareledelse (Samuelsen m.fl. 2019). I boka forklarer forfatterne at de i liten grad ser på merkevare fra samfunnsperspektiv «da oppmerksomheten vil være på ledelsesbeslutninger» (:31).
I disse bøkene, der ansatte er objekter mens ledere er subjekter, er samfunnet som helhet tilstede mest som noe som vil tjene på at organisasjoner tar til seg rådene pensum foreskriver. Men om bøkene ikke preges av så mye omsorg for ansatte, er de opptatt av å pleie merkevarer.
Gjennomgående er «de ansatte» noen andre enn dem boka ser ut til å være skrevet for. For leserne skal «lede».
For eksempel tar Merkevareledelse for seg «merkestrekk», altså når et merkenavn, ta Solo, som er knyttet til en vare, appelsinbrus, blir brukt om andre varer. Som Solo brus med appelsin og jordbær eller Solo sjokolade. Slike forsøk går ikke alltid bra: «Det triste som ikke skal skje – mormerket skades ved merkeutvidelser», skriver de(:392). Det objektiverende blikket på arbeidere er ikke like lett å ta med seg over til merkevarer.
Salg og anstendighet
Den aller minst akademisk pregede boka blant dem jeg har sett på, tar for seg salg. Eller Kunsten å selge, som boka også heter (Berg 2018). Den er også boka som i minst grad gir et urealistisk bilde av hva som venter i arbeidslivet og som tydeligst får fram spennet mellom business som praksis og forsøket på å lage akademiske fag.
Boka skal bli «benyttet til å tilegne seg en teoretisk kompetanse som gir studiepoeng», skriver forfatter Petter A Berg. Men han er skeptisk til anvendbarheten av teori om «salg og relasjonsbygging» som ikke gir noen «garanti for å ha suksess i salg».
Han har erfart at folk som holder foredrag om slikt blir svar skyldig når de får spørsmål om hvordan de tar teorien ut i praksis. «Slik sett er dette en bok som skal medvirke og inspirere til økt realkompetanse framfor teoretisk viten» (:19), skriver han.
Som selger og konsulent, inspirert av kinesiske begreper han lærte for mange år siden, setter han alltid «fokus på kompetanse og innovasjon etter Yin og Yang-prinsippene».
Berg hopper rundt mellom teorier og synsing, og er til og med innom urgammel kinesisk filosofi når han under overskriften «kompetanse og innovasjon» forteller at han som selger og konsulent, inspirert av kinesiske begreper han lærte for mange år siden, alltid setter «fokus på kompetanse og innovasjon etter Yin og Yang-prinsippene»(:241), og derfor alltid blir bedre og mer kreativ.
Bergs praktiske ambisjon og teoretiske vilkårlighet gjør boka til merkelig lesing. Men det praktiske gir et innblikk i næringslivet slik kynikerne og kritikerne tror det er. Her skal det selges med alle midler som er tilgjengelige, og «de dyktigste forhandlerne» bruker «»grunnelementene» makt, informasjon og tid».
Berg har en rekke akronymer som skal systematisere mer eller mindre opplagte triks for å få salg.
Berg beskriver enkle ting kronglete. Skal du selge må du tilfredsstille kundenes ønske om «lav pris (value for money)»(:160). For å få det til kan du påvirke med «EFU-metoden [Egenskap-Fordel-Utbytte] : Dette produktet er nedsatt(E) fra … til(F), som gir deg et prisavslag(U) på …»(:161).
En annen mulighet er ÅFK-metoden [Årsak – Fordel – Konsekvens]. Her anbefaler Berg blant annet å skape et trusselbilde slik at kunden tror det er tap ved å ikke ta det nye produktet i bruk.
Berg har en rekke akronymer som skal systematisere mer eller mindre opplagte triks for å få salg, og slike abstraksjoner bidrar kanskje til at boka gir grunnlag for studiepoeng.
Alle skjønner at det kan være lurt å forholde seg til hvem du snakker med når du skal selge noe, men om du deler kundetyper inn i fire kategorier etter deres forhold til økonomisk argumentasjon – «leder/økonomi/tekniker/bruker», og gir det akronymet «LØTB», blir det brått mer studiepoengverdig.
Om du deler kundetyper inn i fire kategorier etter deres forhold til økonomisk argumentasjon – «leder/økonomi/tekniker/bruker», og gir det akronymet «LØTB», blir det brått mer studiepoengverdig.
De amerikanske businesskolene har en trist historie, hevder historiker Steven Conn i boka Nothing Succeeds like Failure om historien til høyere utdanning i business i USA. Suksessen viser seg i både vekst og makt.
Det triste for skolene, er at de sliter med å gjøre business til et anerkjent fag, at de rives mellom ønsket om å være praktisk orienterte og å være akademiske, og at de ikke har vært i stand til å komme med ordentlige bidrag til samfunnet, verken akademisk eller praktisk.
De har for eksempel verken kunnet forutsi økonomiske kriser eller løse dem, ifølge Conn. Historikeren har et prosjekt som preger hvilke eksempler han bruker, men argumenterer godt for at businesskolene sliter med at de har lav akademisk anerkjennelse. Selve grunnlaget for akademisering av businessutdanning, som hadde vært mer praktisk orientert, var at businessfolk ville gi business «verdighet» generelt og barna sine collegegrader spesielt.
Selve grunnlaget for akademisering av businessutdanning, som hadde vært mer praktisk orientert, var at businessfolk ville gi business «verdighet» generelt og barna sine collegegrader spesielt.
I alle bøkene blir ganske opplagte oppramsinger av prosesser og fenomener gitt akronymer. I lys av Conns påstand, framstår de evinnelige bokstavrekkene som et resultat av at fagene har behov for å skape et akademisk skinn.
Noen bokstaver, gjerne i bokser eller med piler imellom, er en slags enkleste vei til abstraksjon. Fire P’er, for pris, plass, produkt og promotering, er for eksempel en grunnleggende del av teoretiseringen i markedsføring.
Får bokstavene tall på seg i tillegg, og på toppen en formel, framstår det enda mer som vitenskap. I «kommunikasjonsprosessen» er det for eksempel sånn at kommunikasjon må bli presentert, få oppmerksomhet, bli forstått, bli akseptert, bli husket og skape handling. Eller «P(p) · (P(a) · P(c) · P(y) · P(r) · P(b)», som det blir i formelform. (Samuelsen m.fl.? :472).
I Hvordan organisasjoner fungerer er det mulig å se at organisasjoner kan fungere etter temmelig opplagte sammenhenger som ikke ser ut som noe akademisk før de abstraheres.
For eksempel er det en antagelse om «et såkalt optimalt konfliktnivå». Dette, som vel er en teori, går ut på at dersom det ikke er noe konflikt i en organisasjon, kommer ingen alternative synspunkter fram, mens er det intense konflikter, er konfliktene dysfunksjonelle.
For å gjøre det hele mer komplisert, kan forholdet tegnes opp i en graf med piler, linjer, bokser og ord (:173/174), og dermed blir studiepoengene Berg ville at salgsboka skulle danne grunnlag for, rettferdiggjort også for organisasjonsboka.
Lydighetsideologi
Økonomifaget og økonomenes makt er utsatt for mye kritikk. Kritikken rettes både mot hvem som rekrutteres inn i maktposisjoner og hvilke tanker om verden som dominerer.[3] Den mer utvidede kategorien «pensum i og kandidater fra økonomi og administrasjon» kan vanskelig kritiseres på samme måte.
Veien som gir makt til noen, leder for de fleste til mer underordnede roller. Dessuten gir ikke pensum, i hvert fall ikke slik det framstår i innføringsbøkene, egnede verktøy for dem som vil ha makt, men ganske overfladiske perspektiver på verden, preget av enkle prosesser, akronymer, selvfølgeligheter og modeller mer egnet til å svare på eksamen enn å forstå verden.
Veien som gir makt til noen, leder for de fleste til mer underordnede roller.
Conn skriver om hvordan eliteskolene Harvard og Wharton har utdannet MBA-kandidater til konsulentselskapet McKinsey. Skolene har i hele sin historie fått kritikk fra næringslivets folk fordi kandidatene ikke lærer om «business specifically», altså om hvordan du lager stål, selger joggesko eller selger økologisk mat.
Altså for at de ikke kunne noe nyttig. For konsulentselskaper blir en utdanning som gir kunnskap om «Business generically», altså en generell idé om organisasjoner og om hva som skaper profitt, nyttig(:208).
Slike generelle innsikter gir godt grunnlag for å jobbe med standardiserte prosesser som flyttes fra bedrift til bedrift og fra bedrift til offentlig sektor. Det er gode argumenter for at endringer som følger av slike prosesser er negative for samfunnet, men med et slikt arbeidsmarked får i det minste elitekandidatene god uttelling for utdannelsen sin. For mange av kandidatene som utettes for innføringsbøkene i organisasjon og ledelse er en slik generell kunnskap mindre nyttig.
Det er gode argumenter for at endringer som følger av slike prosesser er negative for samfunnet, men med et slikt arbeidsmarked får i det minste elitekandidatene god uttelling for utdannelsen sin.
Ambisjon og illusjon
Handelshøyskolen BI er stolte over at de har overtatt rollen Handelshøyskolen i Bergen har hatt som institusjonen som har utdannet flest toppledere i Norge. 28 prosent av lederne i de 500 største norske bedriftene har gått på BI.[4]
En god del av de andre studentene kommer til å bli bunnledere. Noen kommer til å få ledertitler uten lederoppgaver, og mange vil ikke bli ledere i det hele tatt.
Men uavhengig av om det er BI, NHH, NTNU eller andre som utdanner de fleste topplederne i Norge, kan ikke pensum for titusener av studenter rettes inn mot de hundre som blir toppledere.
Pensum for titusener av studenter kan ikke rettes inn mot de hundre som blir toppledere.
Dessuten er det noe absurd i at en av de største utdanningsgruppene i Norge ser ut til å være gitt forventinger om at de skal bli ledere. For ved siden av restgruppa «andre yrker», er «ledelsesyrker» den minste kategorien av de ni hovedkategoriene i SSBs yrkesstatistikk.
Pensumbøkene jeg har sett på, er derimot blant de mest brukte på de mest utbredte studiene i Norge. Knapt noen som går ut i arbeidslivet med en bachelor i økonomi og administrasjon vil starte som leder på måter som gjør lederposisjonen pensum ser ut til å forberede dem på relevant.
Brorparten vil gå til stillinger der de har sjefer og er en blant kollegaer. Det er en slik situasjon de trenger å forberedes på, også via pensum. Selv folk som blir sjefer bør ha en god forståelse for posisjonen som ansatt med temmelig begrenset mulighet til å prege strategi og praksis i organisasjonen sin.
Knapt noen som går ut i arbeidslivet med en bachelor i økonomi og administrasjon vil starte som leder på måter som gjør lederposisjonen pensum ser ut til å forberede dem på relevant.
Ved siden av «ledelse» og «endring», er «innovasjon» ord som dyrkes i tekstene. Ting skal tenkes og gjøres på nye måter. Bedrifter og alt annet skal innovere seg inn i framtida. I lys av et slikt program, er pensumbøkene påfallende lite innovative både i seg selv og i framstillingen av samfunnet.
Flere av bøkene er veldig preget av amerikansk «textbook»-tradisjon i form og referanser. Markedsføringsbøkene er preget av form og innhold utviklet fra Philip Kotlers standardverk fra 1967. Verre enn formelpreg, er det at pensumbøkene ikke på noe vis åpner for annet enn helt overfladiske endringer, med nye eller endrede varer og organisering som krever mindre arbeidskraft.
Tidsriktige ord som «grønt skifte», «delingsøkonomi» og «digitalisering», åpner i dette universet ikke for annet enn reorganisering av fortsatt vekst under eksisterende maktforhold. Ta forståelsen av «markedsføring», som defineres som noe som skal gi verdi til «samfunnet som helhet». Som om ikke markedsføring er et verktøy for at de som betaler for markedsføringen skal prege verden i tråd med sine interesser.
Tidsriktige ord som «grønt skifte», «delingsøkonomi» og «digitalisering», åpner i dette universet ikke for annet enn reorganisering av fortsatt vekst under eksisterende maktforhold.
Bøkene som danner grunnlag for denne teksten likner på hverandre på en måte som er urovekkende med tanke på at nesten 10 prosent av befolkningen vil lese slike bøker på vei ut i arbeidslivet.
De har alle en del lyspunkter spredt rundt. I Merkevareledelse er det for eksempel en betimelig kritikk av ideen om en digitalisering som endrer alt, og Hvordan organisasjoner fungerer har en imponerende og bred litteraturliste.
Salgsboka er befriende kynisk i et hav av overfladisk behandling av etikk. De har pedagogiske oppsummeringer og fine illustrasjoner, og en del formidler praktiske rammer for å styre prosesser knyttet til temaene de tar for seg.
Samtidig er eksemplene en del av det som gir helheten i de overdimensjonerte bøkene et preg av anstrengt grandiositet. Apple, et av verdens største, raskest voksende og mest omtalte selskaper, er gjennomgangseksemplet, mens den lille bedriften i en småby ikke er noen modell kandidatene skal lære av.
Her drilles kandidatene til å tenke at de skal ut i arbeidslivet og lede virksomheter fram til å bli verdensledende.
Her drilles kandidatene til å tenke at de skal ut i arbeidslivet og lede virksomheter fram til å bli verdensledende. Det er ikke rart at «verdiprosesser» i næringsliv og offentlig sektor, prosesser som flere av bøkene beskriver som nødvendig i strategiarbeid, avføder fullstendig urealistiske vyer om dominans dersom det er folk som har studert økonomi og administrasjon som leder og ledes gjennom dem.
En motforestilling til kritikken av ledelsesmanien, er at det er fint at studenter går ut av utdanningene sine med ambisjoner, for eksempel om at de skal bli ledere. Men da går de like gjerne ut i yrkeslivet med illusjoner som kan ha negative konsekvenser både for dem selv, arbeidsgivere og samfunnet som helhet.
I innføringsbøkene i økonomisk-administrative fag får studenter presentert sjefenes verdensbilde som det rette, de blir drillet i å være motstandsløse mot krav om endring ovenfra og bevisstløse om at krav om endring kan komme nedenfra.
Dessuten blir de fleste misledet med tanke på hvilken rolle de selv skal ha i arbeidslivet. Fraværet av drøfting om fagorganisering er påfallende med tanke på hva som gir trygghet i arbeidslivet, og blir enda grellere når tekstene er gjennomsyret av «ledelse».
I innføringsbøkene i økonomisk-administrative fag får studenter presentert sjefenes verdensbilde som det rette.
Bøkene mangler også distanse til og refleksjon rundt fundamentene for temaene de skriver om. Hva er det som har brakt fram bedrifter og relasjonene mellom eier, sjef og arbeider? Hvorfor er markeder blitt så dominerende? Hva er forholdet mellom økonomiens organisering og forskjellene som stiller mennesker så ulikt både som forbrukere og arbeidere?
Mens bøkene er veldig opptatt av endringer som skjer akkurat nå, mangler de en drøfting av det særegne med økonomien de siste århundrene, altså med kapitalismen. Selv om det bare er det de skriver om.
Poenget er ikke at de burde vært kritisk til kapitalismen, men at en avnaturalisering ville åpnet for en analytisk distanse som mangler i bøkene. For studentene ville et slik blikk dessuten gitt et mye bedre grunnlag for virkelig å tenke innovativt om hvordan verden kunne vært på måter som også utfordrer ideen om bedriften som modell, marked som virkemiddel og en sortering av folk i arbeidslivet som ledere eller røkla.
Dette er andre artikkel i en serie som undersøker eksplosjonen i merkantile fag, og hva studentene lærer der. Serien er støttet av Fritt Ord.
Noter:
[1] https://e24.no/naeringsliv/i/LAdWM4/ny-undersoekelse-aatte-av-ti-unge-vil-bli-ledere
[2] https://khrono.no/aerespris-til-to-agder-forskere/424775
[3] https://rethinkingeconomicsnorge.com/2018/01/12/har-okonomer-for-mye-politisk-makt/
[4] https://www.bi.no/om-bi/nyheter/2018/06/flest-toppledere-fra-bi/