Når krybben er tom, bites hestene

SV sliter med interne uenigheter, mener artikkelforfatteren. Her ved partileder Audun Lysbakken. Foto: Christoffer Horsfjord Nilsen.

Ordtaket «Når krybben er tom, bites hestene» betyr, oversatt til vanlig språk, at i dårlige tider kan selv gode venner bli fiender. SV har gjennomlevd åtte krevende år i regjering som junior- og etterhvert mini-partner for Arbeiderpartiet, men sitter igjen med brorparten av regjeringsslitasjen.

SVs regjeringsdeltakelse skapte et rom for Miljøpartiet de Grønne, som har kidnappet klimasaken fra SV og tatt med seg en god del av velgerne deres i samme omgang. Det er rett og slett ikke rart hvis SVere er litt forbanna, det har de all grunn til. Spørsmålet er hvem de bør rette sinnet mot.

NATO-bråk
Akkurat nå virker de mest opptatt med å rette det mot hverandre. SVs landsstyre utfordret nylig NATO-konsensusen i norsk politikk ved å vedta en uttalelse hvor de ga NATO deler av ansvaret for situasjonen i Ukraina. Uttalelsen var noe krassere enn ledelsens opprinnelige forslag, men Audun Lysbakken påpekte at det var uproblematisk siden partiet hadde vært klare i fordømmelsen av Russland gjentatte ganger.

Det er en klassisk venstresidesykdom å blåse opp interne uenigheter, til stor glede for venstresidens motstandere.

Uproblematisk var det imidlertid ikke for nestleder Bård Vegard Solhjell, som gikk til avisene og antydet at landsstyret i SV har skumle russer-sympatier. Nåværende og tidligere ledelse i Sosialistisk Ungdom slang seg på kritikken av landsstyret. Tidligere internasjonal leder i SU, Anna Tresse, mente like godt at dette handlet om SVs uavklarte forhold til totalitære regimer.

Solhjell fikk svar i Klassekampen fra en ledende SV-tillitsvalgt i Hordaland, som oppfordret Solhjell til å trekke seg fra ledelsen. Nestlederen svarte med å ta gjenvalg til ledelsen, og forsikret NATO-motstandere om at han planlegger å videreføre arven fra nåværende Civita-medarbeider Erik Solheim. Eller «føkk dere» som vi sier på norsk.

Drømmen om arbeiderklassen
Tidligere SU-leder Andreas Halse tar mediene flittig i bruk for å påpeke at partiet er «skremmende selvtilfredse» og kveler nødvendige tilløp til nytenkning i fødselen. Han får følge av nåværende nestleder i SU, Hilde Marie Bjørke, som kveler Heikki Holmås’ forsøk på nytenkning om skatteletter for sykkel. I samme kronikk hos Manifest Tidsskrift tar hun et oppgjør med SV, som hun mener er blitt et parti for «middelklassesosialister». Bjørke mener tiden inne for å drite i sykkel og heller satse på å bli partiet for folk flest.

Det er en risikabel strategi å droppe syklende middelklassevelgere i byene.

Ønsket om å bli partiet for folk flest er det antagelig ikke mange i SV som er uenige i. Det var også SVs uttalte mål før stortingsvalget i 2013. Likevel er det langt mellom hva man ønsker og hva man oppnår. Ser vi på tallene er «folk flest» den gruppa SV har mistet mest oppslutning blant mens de satt i regjering. SV har per i dag lavere oppslutning blant LO-medlemmene, enn i resten av befolkningen, et historisk lavmål.

Å få innpass hos store segmenter arbeidsfolk har vært den sosialistiske venstresidens våte drøm i alle år. Likevel har verken Rødt (med forgjengere) eller SV noen gang vært noe annet enn partier hovedsakelig for høyt utdannede, middelklassesosialister bosatt i de store byene, med hjerte for dem som har det vondt. Det er en risikabel strategi å droppe syklende middelklassevelgere i byene, et knapt år før kommunevalget, i håp om at store grupper arbeidervelgere bare sitter og venter på et bredt sosialistisk folkeparti å stemme på.

Håp i hengende Snorre
Å bygge et sosialistparti med appell til folk flest er ikke umulig, men det vil kreve lang tid og bør gjøres fra en sterk posisjon, ikke fra et SV som jobber desperat for å holde seg over sperregrensen. Jevnt over synes det som mange i SV og SU har lite til overs for de høyt utdannede middelklassevelgerne de faktisk har, som om en middelklassestemme teller noe mindre enn enn arbeiderstemme.

På toppen av kranglingen i mediene bruker mange sosiale medier flittig til å klage på partiledelse og resultater. Mens andre partier lar politiske motstandere ta seg av de oppgitte stønnene og fordømmelsen av politikken, ser SV ut til å klare jobben fint på egenhånd.

Heller enn å fokusere på alt som går til helvete, bør man feire det som faktisk funker.

For en som bryr seg om den sosialistiske venstresiden, men ikke er med i SV, er det interessant å få et innblikk i partiets interne diskusjoner og uenigheter. Samtidig bør SVere ta inn over seg at de gjennom å ta skittentøyvasken så til de grader offentlig bidrar til å forsterke bildet av et parti i krise. Krisefortellingen er igjen noe som jager folk vekk fra partiet. Ingen vil være på taperlaget. Det er riktig med debatt, men stemningen i SVs offentlige diskusjoner er blitt såpass lite konstruktive at det er ødeleggende for partiets muligheter.

Et tips er å huske at de interne uenighetene tross alt er små sammenlignet med uenighetene med AP og høyresiden. Det er en klassisk venstresidesykdom å blåse opp interne uenigheter, med påfølgende utmeldinger, brudd og tårer, til stor glede for venstresidens motstandere. Men bedre enn å rive seg selv i stykker innenfra, er det å sette uenighetene i perspektiv og rette alt rettferdig sinne og frustrasjon inn mot å ta knekken på regjeringen.

Heller enn å fokusere på alt som går til helvete, bør man feire det som faktisk funker. Snorre Valen, for eksempel. Alle som så Valen feie gulvet med Høyres Steffan Heggelund på NRK om uføre, ser at SV kan gå en lys framtid i møte. Her har SV en kronprins som ikke finner seg i å være juniorpartner for AP, men vil gjenreise et radikalt SV, gjerne med mer samarbeid med kameratene i Rødt og venstresiden i AP. Det er et prosjekt som burde få det til å banke rødt i selv det mest utslitte SV-hjerte.

Lykke til!