Storytelling og rødgrønn substans

manifestlogoliten copy

«Tydeligere politisk forskjell mellom blokkene» er den saliggjørende strategien for de rødgrønne, ifølge Svenn Arne Lie (Manifest Tidsskrift, 1. februar). At grensedragning er bra, er det lett å si seg enig i – ikke bare for venstresiden selv, men for alle som ønsker å holde fast ved at regjeringsskifter betyr noe. Men Lies argument for tydelig politikk faller tilbake på tradisjonelle besvergelser, i stedet for å stake ut en troverdig kurs for venstresiden selv.

Fortellingen om Arbeiderpartiets høyredreining forut for 2001 har blitt fortalt så mange ganger at den i dag er som skrevet i stein, i det minste i noen kretser. Det er en fortelling med alvorlige mangler. Moderniseringsbølgen i offentlig sektor bidro sammen med delprivatisering av Statoil til å skape tvil rundt Arbeiderpartiets prosjekt. Men veien inn i valgnederlaget handlet først og fremst om forhastede reformer med svak forankring og kort forklaringstid, og i langt mindre grad om noen tydelig endring av grunnleggende politisk kurs.

Hastverk, ikke høyredreining
Jens Stoltenbergs første regjering var et reformorientert prosjekt, slik tidligere Ap-regjeringer gjennom 1980- og 90-tallet også var. En viktigere årsak til valgnederlaget var at for mye ble trumfet gjennom på drøyt halvannet år ved makten. Her var det åpenbart en overdreven tro, ikke bare på at reformene var en del av en nødvendig modernisering av samfunnet, men også at dette faktum ville synke inn hos folk flest ganske av seg selv. Den optimismen var på den annen side ikke så underlig, sett mot et europeisk bakteppe hvor sosialdemokratiske regjeringer i Storbritannia, Tyskland og Frankrike gjorde reformer av offentlig sektor til sin viktigste leveregel, og samtidig gjorde stormende suksess ved valg.

Er det noe den sittende regjeringen kan kritiseres for er det sendrektighet og mangel på store planer.

Hastverk, ikke høyredreining, er med andre ord et dekkende ord for Stoltenbergs første regjeringstid. Og parallellen herfra til de rødgrønne er alvorlig haltende. Er det noe den sittende regjeringen kan kritiseres for er det sendrektighet og mangel på store planer. Det er en regjering som har et utappet potensial når det gjelder store prosjekter for vår tid – samferdsel, miljø og sosial utjevning er politikkområder som åpenbart kunne trenge en høyere himmel og en større utålmodighet.

Men dette er samtidig politikkområder hvor det ganske sikkert ikke finnes så enkle svar som Lie gir inntrykk av, og de dekkes opp av andre saksfelt der den sittende regjeringen har oppnådd resultater som det er vel verdt å løfte frem også for venstresiden selv. I hvilket annet europeisk land har det, gjennom de fire og halvt årene siden finanskrisen slo inn for alvor, vært drevet en nærings- og arbeidsmarkedspolitikk med tilsvarende suksess? Og i hvilket annet land står fagbevegelsen sterkere som premissleverandør i forhandlinger med både arbeidsgivere og staten enn akkurat her i Norge?

Kan ikke være alt for alle
Den rødgrønne regjeringen består dessuten av tre partier som er uenige i mangt. Og uenighet kan være konstruktivt så lenge den foregår under en felles ideologisk overbygning, bygget på en genuin vilje til å regjere sammen. Ingen kan forlange at alle tre partier skal ha samme gjennomslag i det «fotfolket i fagbevegelsen, jordbruket og miljø- og solidaritetsbevegelsen» som Lie beskriver. Er det noe denne regjeringen virkelig ikke trenger, er det en forestilling om at man kan og bør være alt for alle.

Det er i mangfoldet og i evnen til å balansere mellom høyst ulike interesser at regjeringen kan vise sine største styrker.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet kan ikke sammen fronte en venstresidens «catch all»-strategi som omfavner alt fra småbonden i Lærdal via fagforeningsmedlemmet til Natur og Ungdoms lokallag på Grefsen. Det er nettopp i mangfoldet og i evnen til å balansere mellom disse høyst ulike interessene at regjeringen kan vise sine største styrker.

Polarisering vil også være en underlig strategi for en regjering som søker gjenvalg ved å overbevise et flertall av velgerne. For når vi har en situasjon der to avklarte blokker av partier stiller til valg mot hverandre, vil den som vinner velgerne i sentrum også vinne flertallet og regjeringsmakten. Samtidig forhindrer ikke valgkampfrieri mot sentrum at man samtidig driver en regjering som kommer alle samfunnslag til gode, og som rommer prinsipiell og radikal tenkning for å finne dristige løsninger på vår tids viktigste uløste problemer. Ingen med vettet i behold har sagt at denne balansegangen mellom to ulike og like viktige mål vil være enkel.

LES OGSÅ: «2001 eller 2005?»

  • http://www.facebook.com/people/Andreas-Kokkvoll-Tveit/703090174 Andreas Kokkvoll Tveit

    Eg las i håp om å finne eit slags belegg for påstanden som
    blir framsett i tittelen på kommentaren – at Ap sitt 2001-nederlag skuldast
    hastverk – men sit igjen utan å ha blitt klokare. For å kunne meine noko om kva
    som skapte valresultatet må ein vel vite (og leggje fram for oss som les) noko
    om veljarane sine haldningar til dei aktuelle sakene, og om veljarane sine reaksjonar
    på det som regjeringa gjorde? Meiner Bratberg og Thorsen at det er noko som
    tyder på at Stoltenberg1-regjeringa sin politikk ikkje ville ha ført til
    valnederlag viss den berre hadde fått meir tid (f eks ein heil valperiode) på å
    forklare kvifor tiltaka var naudsynte? Eller meiner de at tiltaka kanskje ikkje
    var av det beste (og at veljarane si vandring vekk frå Ap difor kan sjåast på
    som ein vettug reaksjon på regjeringa sin politikk), slik følgjande sitat tyder
    på: «Her var det åpenbart en overdreven tro, ikke bare på at reformene var en
    del av en nødvendig modernisering av samfunnet (…)»?

  • Pingback: Manifest Tidsskrift » Stoltenbergs dilemma()

  • Pingback: Manifest Tidsskrift » En ny rødgrønn kurs()