Da Jens Stoltenberg i årets første dager fikk ros for sin nyttårstale som statsminister, syntes nesten alle kommentatorene å ta for gitt at det var siste gang han fikk holde den. Meningsmålingene har gjennom den siste vinteren før stortingsvalget 2013 fortsatt vist et klart borgerlig flertall, og Høyre har vært største parti på de aller fleste av dem.

Svaret på om det er sikkert at Erna Solberg holder neste nyttårstale som statsminister, er likevel fortsatt nei. Samtidig som tallene viser rekordoppslutning om Høyre og et klart borgerlig flertall, åpner de også for raske endringer. Underlagstallenes tryggeste konklusjon er at oppslutningen om alle partiene fortsatt kan svinge både langt opp og langt ned i løpet av de 200 dagene som gjenstår før valgdagen. VGs siste store meningsmåling ga de tre rødgrønne partiene 74 mandater. Da er avstanden slett ikke uoverstigelig opp til de 85 som trengs for å sikre flertallet for ytterligere fire år. Usikkerheten for mandatfordelingen mellom blokkene er ekstra stor i år, siden begge sider har to partier som kan risikere å falle under sperregrensen.

Trusselen fra Høyre
Opposisjonen har fortsatt en klar ledelse og regjeringspartiene er under størst press. Gjennomsnittet av meningsmålingene siste seks, tolv og atten måneder tilsier et klart borgerlig flertall. Og valget i 2009 ble, mye på grunn av finanskrisen, et unntak fra trenden til at velgerne i Norge stemmer ned og ut den sittende regjeringen. Det gikk fra regjeringsposisjon katastrofalt dårlig for både KrF og Høyre i 2005 og for Ap i 2001. Samtidig er høye opinionstall ved inngangen til et valgår også et tveegget sverd. Høyre kan bli løftet til historiske høyder hvis de beholder oppdriften, men også komme raskt ned på jorden hvis medvinden snur og det nye medietemaet blir hvor mange velgere Høyre nå har tapt. Erna Solberg har vært partileder ni år og tapt en jevn kamp om regjeringsmakten ved to stortingsvalg. Det er ganske sikkert nå eller aldri for henne som statsministerkandidat. Utgangspunktet har aldri vært tilnærmet så godt før. Men hun og Høyre har dermed også samtidig bygget opp et stort forventningspress.

Valg kan man vinne på to måter: Ved å overbevise de som vet at de skal stemme uten å være sikker på hvilken side de vil støtte – eller ved å mobilisere de som vet hvilken side de støtter uten å vite om de skal stemme.

Valg kan man vinne på to måter: Ved å overbevise de som vet at de skal stemme uten å være sikker på hvilken side de vil støtte – eller ved å mobilisere de som vet hvilken side de støtter uten å vite om de skal stemme. De rødgrønne må nå lykkes best med begge deler hvis de skal klare den historiske bragd det vil være å bli gjenvalgt for en tredje fireårsperiode.

Les også: Om storytelling og rødgrønn substans

Lærdommen fra Obama
Tross alle forskjeller mellom Norge og USA kan de i så måte ha noe å lære av fjorårets presidentvalg i USA. Barack Obama ble ikke gjenvalgt fordi han hadde oppfylt alle forventningene fra forrige valg, for det hadde han jo ikke. Han ble heller ikke gjenvalgt fordi økonomien gikk godt, for det gjorde den jo ikke. De rødgrønne i Norge har oppfylt flere valgløfter enn Obama og kan vise til langt bedre økonomitall. Det gir håp for en ny valgseier hvis de kan klare det som Obama og demokratene klarte i USA. Nemlig for det første å synliggjøre for de velgerne som var i tvil om hva som var alternativene – og hvordan resultatet ville bli økte forskjeller og en svekket stilling for store grupper av middelklassevelgere hvis opposisjonen vant. Samt for det andre å gjennomføre den bredeste og største grasrotmobiliseringen – via sosiale medier og rundt i de byer og bygder hvor valgutfallet ble avgjort. Slik vant Obama både overbevisningskampen og mobiliseringskampen ved presidentvalget i USA 2012. Det gjenstår å se om de rødgrønne sammen kan klare det samme ved stortingsvalget i Norge 2013.

Både SV og Sp har på lager politiske saker med en appell langt ut over dagens oppslutning om partiene.

Taktikken var fra start i 2005 at den rødgrønne koalisjonen skulle fremstå som et samlet og realistisk flertallsalternativ, samtidig som partiene skulle utfylle hverandre hva angikk velgerappell. Ap skulle være flaggskipet med appell til hovedstrømmen av velgerne, mens SV og Sp skulle fiske inn til koalisjonen avgjørende velgergrupper som aldri ville stemt på Ap alene. Både i 2005 og 2009 lyktes det med knepen margin. Sp vant akkurat nok av de mer konservative og/eller sentrumsorienterte velgerne utover i bygde-Norge, og SV akkurat nok av de radikale velgerne til venstre for Ap.

Småpartidilemmaet
Splittelsen i Sp som har kommet opp til overflaten de siste månedene, er dyp og reell. Likevel er verken Sp eller SV i den organisatoriske krise media tidvis vil ha det til. Begge har på lager politiske saker med en appell langt ut over dagens oppslutning om partiene. Men begge partiene sliter med et kjent småpartidilemma. Det er en pedagogisk utfordring å få frem hva de har fått gjennomslag for i regjering, uten å bli tatt til inntekt for de mange kompromissene de har måttet akseptere der. Og selv om det er en selvsagt del av demokratiet at man kan bli nedstemt også når man sitter i regjering, er det mye vanskeligere å forklare det for velgerne da.

Hvis Sp og/eller SV faller under sperregrensen fordi de taper enda flere velgere til Ap, er alt håp om at Jens Stoltenberg får fortsette som statsminister ute.

Begge partiene må nok få egne hjertesaker tydeligere frem de neste månedene for å løfte oppslutningen. Sp må få frem for skuffede velgere at gode gamle sentrumsverdier får best gjennomslag med et styrket Sp innenfor en rødgrønn regjering, og at det gir bedre resultater for distrikts-Norge. SV må få frem at det bare er et styrket SV som kan gjøre den rødgrønne regjeringen både rødere og grønnere. Og begge partier må få frem at de nå er helt nødvendige for å hindre en blåblå regjering.

Storpartidilemmaet
Ap har på sin side et klassisk storpartidilemma. Isolert sett kan partiet kanskje redde et helt greit valgresultat ved å bruke sitt flertall i regjeringen til å gjennomføre enda mer av egen politikk frem mot valget. For partileder Jens Stoltenberg kan det være en god strategi. Men hvis Sp og/eller SV faller under sperregrensen fordi de taper enda flere velgere til Ap, er alt håp om at den samme Jens Stoltenberg får fortsette som statsminister ute. Da blir resultatet en eller annen borgerlig regjering med Erna Solberg som statsminister. Ap vil i så fall stå uten posisjoner og nesten uten politisk innflytelse for de neste fire årene.

For det rødgrønne samarbeidet som helhet er det klart en fordel at Sp og SV får markere seg med noen flere seire frem mot valget.

For det rødgrønne samarbeidet som helhet er det klart en fordel at forskjellen mellom partiene kommer bedre frem, og at Sp og SV får markere seg med noen flere seire frem mot valget. Det er i februar 2013 partileder Stoltenbergs store dilemma – og samtidig statsminister Stoltenbergs store mulighet. At det er ganske lett å finne aktuelle saker hvor noen konsesjoner til SV og Sp samtidig også er konsesjoner til frustrerte grunnfjellvelgere i Ap, bør gjøre det litt lettere å bruke den muligheten.

Les også: 2001 eller 2005?