Vi vil alltid ha Paris

Vinteren 2023 har det vært store demonstrasjoner mot president Macrons pensjonsreform.

I starten av mars ble Frankrike rammet av en massiv protestbølge. Bare i Paris har mellom én og halvannen million tatt til gatene, flankert av hauger av søppel som har hopet seg opp siden byens renovasjonsarbeidere gikk ut i streik. Bildene fra demonstrasjonene er sterke.

Bål i gatene, knuste reklamemontre, armert politi som løper mot folkemengden med batonger i hendene. Streikende har blokkert alle bensynsforsyninger inn til den franske hovedstaden, med mål om å – ifølge fagforeningslederen Emmanuel Lépine (CGT) – «tvinge den franske økonomien i kne».

Det franskmennene protesterer mot er et forslag om å øke pensjonsalderen fra 62 til 64 år. Økningen skal etter planen skje innen 2030, og innføres sammen med økonomiske innstramminger som vil kreve 43 år i arbeidslivet for å få full pensjon. Forslaget har liten støtte i den franske befolkningen. En meningsmåling gjennomført for den franske nyhetskanalen BFMTV viser at kun 27 prosent godtar en høyere pensjonsalder. Til sammenligning mener 25 prosent at pensjonsalderen bør settes ned, mens 47 prosent vil la den stå der den er.

Forslaget har liten støtte i den franske befolkningen.

Å reformere pensjonssystemet har lenge vært et viktig prosjekt for Macrons liberale regjering. Forrige gang de prøvde seg– i 2019 – ble utfallet den lengste streiken i fransk historie. Den gang endte det med at Macron utsatte pensjonsreformen til starten av 2023, som altså er der vi er nå.

Denne gangen tyder mye på at den franske presidenten er villig til å sette sterkere lut til. Politiet har gitt ordre om at søppelet i gata må fjernes, og forbudt folkemengdene å samle seg utenfor det franske parlamentet. Også innenfor parlamentsbygningen har Macrons regjering vist vilje til å sette demokratiets vanlige spilleregler til side.

16. mars kom nyheten om at Macron ville benytte seg av en paragraf i grunnloven som tillater ham å tvinge gjennom reformen uten avstemming i nasjonalforsamlingen. Ikke overraskende vakte denne manøveren ytterligere protester, og to mistillitsforslag som Macron-regjeringen med nød og neppe overlevde.

Hva er det med forslaget om økt pensjonsalder som vekker så massiv motstand? Den viktigste innvendingen er også den mest opplagte: Jobb er det motsatte av fritid, og flere år i arbeidslivet betyr færre år som den enkelte kan disponere over selv.

I et intervju med det amerikanske venstresidetidsskriftet Jacobin beskriver forfatter Annie Ernaux det å øke pensjonsalderen som den «verste uretten som kan gjøres mot mennesker: å ta leveårene fra dem».

Denne uretten rammer dessuten svært skjevt. Arbeidere i fysisk slitsomme yrker vil merke økningen i pensjonsalder mer på kroppen enn andre. I Frankrike, som i Norge, er det store sosiale ulikheter i helse og levealder. De fattige dør før de rike, og begynner dessuten også gjerne tidligere i arbeidslivet.

Bekymringen er at økt pensjonsalder vil gjøre at arbeiderklassen vil måtte bruke større deler av livene sine på jobb enn andre, og at mange vil dø før de i det hele tatt rekker å pensjonere seg. Ernaux formulerer det slik: «Vi har ikke alle de samme arbeidsvilkårene. Å øke aldersgrensen med to år er et angrep på selve livet. Er vår eneste rolle her på jorden å forsyne – for å bruke et skittent ord – kapitalen?»

«Å øke aldersgrensen med to år er et angrep på selve livet. Er vår eneste rolle her på jorden å forsyne – for å bruke et skittent ord – kapitalen?»

Noe av det mest interessante med saken fra et norsk perspektiv er de åpenbare likhetstrekkene mellom Macron-regjeringens pensjonspolitikk og det som kan skje med det norske pensjonssystemet. Også her til lands vil stortingspolitikerne med all sannsynlighet snart behandle et forslag om å øke pensjonsalderen. To alternativer ligger på bordet, hvorav ett av dem – som i Frankrike – vil innebære en økning fra 62 til 64 år innen 2030.

Fellesforbundets Jørn Eggum har sagt kontant nei til økt avgangsalder, og fagforeningsnettverket Pensjon for alle har jobbet iherdig for å mobilisere mot pensjonsreformen hvor forslaget om økt pensjonsalder inngår. Ellers har forslaget møtt påfallende lite motstand.

Få søppelkasser har blitt satt fyr på i protest mot økte aldersgrenser i Norge, og bensinforsyningene inn til Oslo går enn så lenge som normalt. Spørsmålet som melder seg er hvorfor den norske og den franske befolkningen har møtt det samme forslaget på så vidt forskjellige måter.

Få søppelkasser har blitt satt fyr på i protest mot økte aldersgrenser i Norge, og bensinforsyningene inn til Oslo går enn så lenge som normalt.

En fristende forklaring kan være at det franske pensjonssystemet fra før av er dårligere enn det norske, og at franskmennene derfor har mer å hisse seg opp over enn det vi har i Norge. Problemet med denne forklaringen er at den ikke stemmer.

Frankrike har allerede en av de laveste avgangsaldrene fra arbeidslivet i Europa, mens Norge ligger over gjennomsnittet. Den gjennomsnittlige franskmannen mottar også en større del av inntekten sin i pensjon enn sin norske kamerat – 74 sammenlignet med 56 prosent.

Planen i Norge er dessuten ikke bare å øke pensjonsalderen én gang, men å binde den til den gjennomsnittlige levealderen. I praksis vil dette innebære at den nedre aldersgrensa vil stige for hvert årskull. For de som er født i 1990 kan den nedre aldersgrensen øke til hele 66 år og 9 måneder, altså nesten tre år mer enn det Ernaux omtaler som et «angrep på livet» i Frankrike.

Endringene som foreslås i Norge er med andre ord strengere enn det Macron planlegger, og det i et pensjonssystem som er mindre sjenerøst enn det norske. Klasseforskjellene i helse og levealder er dessuten like store i Norge som i Frankrike, noe som antyder at økning i pensjonsalderen vil slå skjevt ut her til lands også.

En mer nærliggende forklaring er de ulike politiske kulturene som finnes i Norge. Paris er tross alt stedet hvor de stormet Bastillen i 1789, etablerte en arbeiderstyrt bystat i 1871 og kastet brostein mot politiet i 1968. Norge har derimot en av de befolkningene i verden som stoler mest på staten, og er landet hvor «klassekompromiss» ikke oppfattes som et skjellsord, men som en historisk seier.

Basisen for denne kulturelle forskjellen er en vesentlig annen organisering av forholdet mellom arbeid og kapital. Sin radikale historie til tross er Frankrike et av de europeiske landene med lavest fagforeningsgrad. Kun 10 prosent av franske arbeidere er fagorganiserte, sammenlignet med rundt 50 prosent i Norge.

Og der LO ruver over den norske arbeiderbevegelsen med sine nesten én million medlemmer, finnes det i Frankrike hele åtte konkurrerende hovedorganisasjoner. Det politiske spriket mellom hovedorganisasjonene er stort, fra de tidligere kommunistene i CGT til kristenkonføderasjonen CFTC.

Og der LO ruver over den norske arbeiderbevegelsen med sine nesten én million medlemmer, finnes det i Frankrike hele åtte konkurrerende hovedorganisasjoner.

Arbeiderkamp i Frankrike er derfor ikke bare en konflikt mellom fagforeningene på den ene siden, og staten og kapitalen på den andre. Det er også en kamp mellom mer eller mindre radikale fagforeninger, så vel som mellom arbeiderklassens organiserte og uorganiserte elementer.

Slik oppstår det et samspill mellom organisatoriske og kulturelle faktorer: Mangelen på én dominerende sammenslutning som kan samle troppene gjør det vanskelig å komme fram til et felles kompromiss, mens den franske tradisjonen for militant arbeiderkamp leverer drivstoffet som holder bålet levende.

Økningen av pensjonsalderen i Norge kommer som en direkte konsekvens av pensjonsreformen som ble innført i 2011. Reformen ble innført av Stoltenbergs andre regjering, og førte til lavere pensjon for store deler av befolkningen.

Også denne reformen ble innført uten nevneverdig motstand, noe som i sin tid ble vurdert så oppsiktsvekkende at det ble opprettet et forskningsprosjekt – It happened here – for å undersøke hvordan nordmenn så lett kunne godta en så ugunstig reform.

Ifølge prosjektets leder Axel West Pedersen var pensjonsreformen «intet mindre enn et mirakel». Pedersen trakk det fram som særlig avgjørende ble reformen ble utformet uten at partene i arbeidslivet var involvert, av en kommisjon som besto av politikere og eksperter.

LOs støtte kom med en rekke betingelser og forbehold

Et avgjørende øyeblikk i pensjonsreformens historie var da LO-kongressen vedtok å støtte reformen i 2005. Pensjonsspørsmålet var kontroversielt i fagbevegelsen, og vedtaket gikk gjennom med betydelig opposisjon. LOs støtte kom med en rekke betingelser og forbehold, deriblant at folketrygden skulle styrkes, at AFP-ordningen måtte bevares i sin daværende form og at reformen måtte veies opp mot forskjellene i levealder mellom høyt- og lavtlønte.

I ettertid er det vanskelig å se at disse betingelsene har blitt innfridd. Tidligere NTL-leder Turid Lilleheie har uttalt at hun angrer på å ha støttet reformen, og at LO ikke hadde god nok oversikt over hva konsekvensene av det nye systemet ville bli.

Når ledelsen i LO nå likevel ser ut til å godta forslaget om økt pensjonsalder, kan det være fordi de føler seg forpliktet til å følge opp støtten de ga til Arbeiderpartiets pensjonspolitikk i 2005. Pensjonsreformens historie viser dermed både styrkene og svakhetene i det norske klassekompromisset.

På den ene siden ville reformen trolig vært umulig å gjennomføre hvis ikke Arbeiderpartiet hadde hatt LO i ryggen. Slik sikres arbeiderklassens representasjon under selve reformarbeidet, mens den franske arbeiderklassen må ta til gatene etter at reformen allerede er ferdig utformet.

Slik sikres arbeiderklassens representasjon under selve reformarbeidet, mens den franske arbeiderklassen må ta til gatene etter at reformen allerede er ferdig utformet.

På den andre siden kan det institusjonaliserte trepartssamarbeidet erstatte bredere og mer aktivistisk mobilisering, og gjøre i utgangspunktet upopulære reformer lettere å godta for et grunnplan som stoler på at deres interesser blir ivaretatt. Sammenligningen mellom Frankrike og Norge lar oss derfor se hvordan det går når to land med vidt forskjellige tradisjoner for arbeiderkamp stilles overfor den samme klassefiendtlige politikken.

Dersom økning i pensjonsalderen ender opp med å bli avlyst i Frankrike og innført i Norge, kan det antyde at vi har noe å lære av den franske modellen.

 

Bakgrunn:

  • I mars 2023 har det vært store streiker og demonstrasjoner i Paris mot forslaget om å heve den franske pensjonsalderen fra 62 til 64 år.
  • Også i Norge skal Stortinget i nær framtid vurdere et tilsvarende forslag om å øke pensjonsalderen. LO har varslet at de vil støtte forslaget.

En kortversjon av denne teksten sto i Klassekampen 28. mars 2023.