Klasse­reisens bakside

Skolen var ikke noe særlig for Arian Johnsen. Han syns undervisningen var for teoritung. «Skolen passet ikke for meg. Det er som å kjøpe en dress på Dressmann. Den passer mange, men ikke alle». Det sier Johnsen i Manifest-pamfletten «Vinn, vinn, vinn! Når arbeid, ikke skole, er veien til arbeid». Det er et godt bilde.

For de fleste går skolen helt fint. 80 prosent fullfører videregående. Men hver femte ungdom fullfører ikke, og blant yrkesfagelever er tallene enda dårligere: Omtrent en av tre yrkesfagelever har ikke fullført seks år etter de startet på utdanningen.

Etter to år på kokkelinjen sluttet Arian Johnsen på videregående skole, og ble med det en del av den beryktede frafallsstatistikken. De som står utenfor. Dem er det mange av. Over 100.000 unge mellom 15 og 29 år er verken i utdanning eller i arbeid. Det er mer enn hver tiende person i denne aldersgruppen. Halvparten av dem har ikke fullført videregående opplæring.

Denne sammenhengen mellom å stå utenfor og å ikke ha fullført videregående, har fått politikere fra både høyre- og venstresiden til å anta at løsningen er å presse flest mulig gjennom skoleløpet. Men hvilken skole er det de prøver å presse ungdommene gjennom?

Helt siden Lånekassen ble opprettet i 1947 har det vært et politisk mål at alle som har evner til det skal ha mulighet til å ta høyere utdanning. I løpet av etterkrigstidens første par tiår forsvant foreldres økonomiske situasjon som begrensning for titusenvis av ungdommers drøm om utdanning. I årene som har fulgt siden da, har hundretusener av ungdommer med arbeiderklassebakgrunn tatt stegene opp i utdanningsmiddelklassens varme verden.

Tilgjengeliggjøringen av høyere utdanning har uten tvil vært et gode, både for tusenvis av ungdommer, og for samfunnet. Samtidig har drømmen om et klassereisende folk sine baksider.

Idealiseringen av klassereisen sammenfalt med den sosialdemokratiske drømmen om et samfunn med mindre ulikhet. Vi blir glad når vi hører historien om at helsefagarbeiderens datter blir lege. Vi blir stolte av samfunnet vårt og tenker at det er her i lille Norge den amerikanske drømmen faktisk kan bli virkelighet. Fortellingen om klassereiser er fortellingen om etterkrigstidens sosialdemokratiske samfunn, hvor evner, ikke lommebok, bestemmer. Det er fine historier.

Problemet oppstår når klassereisen blir selve veien til målet, altså målet om mindre ulikhet. For etter et halvt århundre med klassereise som en sentral del av metoden for å oppnå et likere samfunn, viser det seg at ikke alle kan gjennomføre den gylne klassereisen. De aller fleste står igjen på perrongen. De fleste tar ikke høyere utdanning, de fleste blir ved sin lest.

Som den svenske forfatteren Nina Björk skriver: «Drømmen om klassereisen som samfunnsløsning er alltid drømmen om klassesamfunnets fortsatte eksistens. For uten dets eksistens – ingen reiser. I utropet ‘Leve klassereisen!’ høres alltid et ekko: ‘Leve klassesamfunnet!’». Noen må bli igjen på bunnen.

«Drømmen om klassereisen som samfunnsløsning er alltid drømmen om klassesamfunnets fortsatte eksistens. For uten dets eksistens – ingen reiser. I utropet ‘Leve klassereisen!’ høres alltid et ekko: ‘Leve klassesamfunnet!’»

Nina Björk, forfatter

Det er kjent for de fleste at foreldres utdanningsnivå i stor grad preger barnas sjanser til å gjøre det bra på skolen. Og det er nok nettopp på grunn av denne systematiske skjevheten, at politikerne, kanskje særlig i Arbeiderpartiet og SV, har vært veldig opptatt av at skolen skal prøve å utjevne denne skjevheten.

Det norske arbeiderpartiet har ikke vært alene om å drømme om klassereisen. Den britiske Labour-lederen Tony Blair var sentral i å løfte like muligheter til utdanning for alle som en helt sentral del av Labours politikk. Som statsministerkandidat i 1996 uttalte Blair dette: «Spør meg om mine tre hovedprioriteringer i regjering, og jeg svarer: utdanning, utdanning, utdanning.»

To år senere hørte vi ekkoet i Norge. Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland sa at de tre viktigste satsningsområdene for Arbeiderpartiet var «utdanning, utdanning, utdanning». SV-leder Kristin Halvorsen ville ikke være dårligere. I valgkampen i 2001 sa hun like greit at «vårt svar på alle fremtidas utfordringer er utdanning, utdanning, utdanning.»

Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland sa at de tre viktigste satsningsområdene for Arbeiderpartiet var «utdanning, utdanning, utdanning».

Denne enorme troen, eller overtroen, på utdanning, har satt sine spor i skolen. Veien til likhet, eller i det minste like muligheter , har ført til at man prøver å ruste alle skoleelever til en akademisk utdannelse. Det har innebåret en vektlegging av teoretisk undervisning, på bekostning av mer praktisk orientert undervisning.

Som skoleforsker Elise Farstad Djupedal har vist, tilbringer dagens barn mye lengre tid på skolen enn de gjorde på 80-tallet. Grunnskolen ble utvidet med ett ekstra skoleår da skolestart ble senket fra sju til seks år. Men i tillegg har barna fått flere timer, tilsvarende et helt skoleår, spredt utover grunnskoleårene. Det meste av de ekstra timene har kommer i fagene norsk og matematikk.

Et annet eksempel på teoretiseringen som har funnet sted, er videregåendereformen fra 1974. Da ble gymnas og yrkesskoler omgjort til videregående skoler. En del av bakgrunnen for reformen var å løfte yrkesfagene, og at det skulle være mulig å gå fra yrkesfag til høyere utdanning. Det første til mer teoretisk undervisning og mindre tid i verkstedene, og realiteten i dag er at hver tredje yrkesskoleelev slutter.

«De fleste tar ikke høyere utdanning, de fleste blir ved sin lest»

Hadde det vært sånn at alle skolebarn skulle ut i en verden hvor teoretiske ferdigheter var det viktigste, burde vi satt alle kluter inn på å utvikle disse ferdighetene hos alle barn. Men slik er det ikke. Veldig mange situasjoner i livet, inkludert de fleste jobber, handler om å lære seg ferdigheter i praksis. Dette gjelder også for typiske akademiske yrker, hvor mye av undervisningen har vært forelesningsbasert. Det er for eksempel svært gode grunner til at leger har lange praksisperioder. Det er ikke alt man kan lese seg til.

Vektleggingen av én læringsmetode gjør at mange barn opplever mindre mestring enn de kunne gjort. Alle trenger ikke lære alt like godt, men alle trenger å kjenne at de blir gode i noe. Hvis barn først og fremst føler at de ikke mestrer skolen, skyver vi dem ut av samfunnet. Mer praktisk undervisning kan både lære barn viktige ferdigheter, og flere vil oppleve mestring.

Det er mange faktorer som avgjør hvordan man gjør det på skolen, men at skolen dagens skole i større grad er tilpasset middelklassens barn virker åpenbart. En del av dette handler om at undervisningen er teoritung. Sosiolog Jon Rogstad som ble intervjuet i Klassekampens reportasje om frafall fra videregående skole 11. mars i år, peker også på den teoritunge skolen som en del av forklaringen på frafallsproblematikken: «Frafall er en prosess. Det er flere årsaker, men teori er åpenbart en viktig del.»

På tross av målsettingen om å gi alle barn like muligheter til å lykkes i skolen, vet vi at det ikke skjer. Det er fortsatt tydelig sammenheng mellom foreldres utdanningsnivå og barnas skoleprestasjoner. Selv etter tiår med en skolepolitikk som har som mål å utjevne forskjeller, sorterer skolen barna våre i «flinke» og «dumme», og risikoen for å havne i sistnevnte kategori er mye høyere for arbeiderklassens barn.

Det er en stund siden Arbeiderpartiet forlot retorikken om klassesamfunnet, men de hevder fortsatt at et samfunn med mindre ulikhet er målet. Og på tross av flere tiårs erfaring som viser at skolen reproduserer sosiale forskjeller, tviholder Arbeiderpartiet fortsatt på utdanningsklassereisen som løsning på økende forskjeller i samfunnet.

I partiets program står det: «Fremdeles reproduseres og forsterkes sosiale forskjeller i skolen. Å sørge for at alle barn lærer godt på skolen, uavhengig av bakgrunn, er det viktigste vi kan gjøre for et mer rettferdig samfunn med mindre forskjeller mellom folk.» Dette er en sannhet med modifikasjoner, all den tid lønnsdannelse, arbeidsforhold og sosialytelser ikke er en del av skolepolitikken.

Men denne troen på skolen som nøkkelen til et likere samfunn, har ført til en mer teoritung skole, som skyver mange av arbeiderklassens barn ut.

Etter et års tid utenfor skole og arbeid, fikk Arian Johnsen en sjanse. Han begynte i arbeidstrening gjennom Nav i Event Partner Norge. Etter et drøyt halvår ble han fast ansatt i firmaet, og nå, et tiår senere, er han driftsansvarlig og daglig leders høyre hånd. Det var ikke arbeidsevnene det stod på. Som regel er det ikke det. I pamfletten «Vinn, vinn, vinn» forteller vi flere historier om ungdommer som har falt utenfor, og som har vansker med å komme inn i arbeidslivet. Når de får en sjanse til å prøve seg i arbeidslivet, viser det seg at det ikke er noe i veien med arbeidsevnen, og heller ikke læreevnen.

I Veidekkes prosjekt Skole på byggeplass begynner ungdommer som har sluttet på videregående på et ettårig løp som kombinerer praktisk undervisning på byggeplass med noe klasseromsundervisning. Noen har en del fag fra første året på videregående allerede, men en del tar både fag fra første og andre året på videregående i løpet av ett år. I snitt fullfører elevene 1,6 skoleår i løpet av dette ene året. Med mer praktisk undervisning opplever mange av elevene mestring, og selvtilliten til å også komme seg gjennom den mer teoretiske undervisningen øker.

BAKGRUNN

Teksten sto i Klassekampen 25. mars 2023.