Manifests prosjekt Grønn Industri 21 er blitt kritisert av Jørgen Schnell, Yngve Solli Heiret og Daniel Vernegg i to innlegg. Her vil jeg svare på kritikken og i tillegg påpeke noen feiltolkninger av prosjektet vårt samt mitt tidligere svar til dem.
Først vil jeg tydeliggjøre at jeg aldri har kalt Schnell, Heiret og Vernegg for «virkelighetsfjerne sosialistiske utopister». Hvis Mariana Mazzucato mener at kritikerne hennes er «borgerlige bohemer», får det stå for hennes regning. Jeg er uenig i den kritikken som Schnell, Heiret og Vernegg fremlegger, ikke noe annet.
Å anklage oss for å «stabilisere kapitalismen gjennom å forgrønne den» med planmessig omstilling, er som å hevde at det er uheldig med en velferdsstat siden det stabiliserer kapitalismen gjennom å gjøre den sosial.
Schnell, Heiret og Vernegg mener at Manifests mål med prosjektet Grønn Industri 21 er å utvikle en «konsensusorientert klimapolitikk» samt å stabilisere kapitalismen ved å gjøre den grønn. Det stemmer ikke. Vi vil vinne debatten, men det er knapt nok noen konsensus om industripolitikken vi tar til orde for. Å anklage oss for å «stabilisere kapitalismen gjennom å forgrønne den» med planmessig omstilling, er som å hevde at det er uheldig med en velferdsstat siden det stabiliserer kapitalismen gjennom å gjøre den sosial.
I mitt tidligere innlegg etterspurte jeg konkret hva det er i vår industripolitikk Schnell, Heiret og Vernegg motsetter seg. Det mest konkrete eksempelet jeg finner i svaret deres, er at vi i stedet bør «bruke (staten) til å frigjøre hele sektorer av økonomien fra markedsstyre gjennom virkemidler som ekspropriasjon og aktiv politikk for en storstilt fornyelse og utvidelse av samvirkesektoren.»
Jeg er helt enig i at samvirkesektorene er en type sosial organisering som bør bli større siden det øker den demokratiske kontrollen over økonomien. Borettslag, kooperative banker, arbeidereide kooperativer med mer bør utvikles. Men i møte med multinasjonale energiselskaper med titalls milliarder i årlig omsetning, og med adgang til billig kapital på verdens finansmarkeder, vil ikke samvirkeløsninger være kraftige nok. For å parafrasere den amerikanske politiske teoretikeren Jodi Dean: British Petroleum bryr seg ikke om du holder høner. Investeringene på norsk sokkel har det siste tiåret ligget mellom 130 og 210 milliarder kroner per år. Hvis vi skal redusere disse investeringene, men også utvikle nye industrier som kan produsere den grønne teknologien vi trenger for et fossilfritt samfunn, er det bare en institusjon som har nok muskler: staten.
Det betyr ikke at staten har en egen vilje. Staten vil ikke, som en deus ex machina, redde oss mennesker fra klimakrisen. Både velferd og det grønne samfunnet bygges av arbeiderklassen. Det skjer ved å vinne kontroll over de demokratiske institusjonene som utgjør staten og mobilisere for at økonomiske ressurser skal brukes til å løse sosiale mål snarere enn for maksimal avkastning.
Et av prosjektene til Manifest har handlet om fordelingseffekter av pensjonsreformen. Vi har i flere år arbeidet for profittfri velferd. Vi har skrevet rapporter om kapitalskatt, bemanningsbransjen og barnehagesektoren. På samme måte må venstresiden utvikle ideer om reformer for klima og industri som er mer konkrete enn «en økonomi som setter bruksverdi foran bytteverdi, mennesker og natur foran profitt».
Hvis venstresiden vil vise vei ut av klimakrisen, må vi utvikle en politikk som forholder seg til den reelt eksisterende kapitalismen
Derfor har vi i prosjektet Grønn Industri 21 valgt å fokusere på politiske tiltak som kan gjøre det mulig å gjennomføre en planmessig omstilling av norsk økonomi. Vi har fremmet forslag om utfasing av norsk olje og gass og utbygging av fornybar energi, en ny handlingsregel som åpner for store offentlige investeringer i grønn industri, et nytt departement som tar ansvar for å planere omstillingen av norsk industristruktur, å ta Equinor av børs for å styre selskapet basert på omstilling snarere enn profittmaksimering, å etablere en ny grønn investeringsbank som kan finansiere utvikling av grønn industri, å gi Norges Bank et mandat om grønn omstilling, med mer. Vi kunne sikkert har gjort det på en bedre måte, men at norsk klimadebatt nå har begynt å handle stadig mer om planlegging, eierskap og kontroll, og spørsmålet om fordelingen av overskuddet fra omstillingen, tar vi som et positivt tegn.
Hvis venstresiden vil vise vei ut av klimakrisen, må vi utvikle en politikk som forholder seg til den reelt eksisterende kapitalismen. Det innebærer å arbeide med og forholde seg til statens politiske redskaper, Norges industristruktur og den rådende politiske bevisstheten.
Schnell, Heiret og Vernegg mener at Manifests prosjekt ligger innenfor det kulturkritikeren Mark Fisher beskrevet som kapitalistisk realisme – at det ikke er mulig å forestille seg en verden hinsides kapitalismen. Vi mener at venstresiden må holde to tanker i hodet samtidig; både utvikle ideer om et postkapitalistisk samfunn og utvikle politikk som forholder seg til den rådende kapitalismen. Som Mark Fisher skrev i essayet Exiting the Vampire Castle har ikke venstresiden råd til en «purisme (som) glir inn i fatalisme; bedre å ikke på noen måte skitnes til av den korrupte mainstreamen, bedre å drive nytteløs ‘motstand’ enn å risikere å få skitne hender.»
Å utvikle en konkret politikk for grønn omstilling av norsk industristruktur er ikke «radikalt reaksjonært», som Schnell, Heiret og Vernegg skriver. Det er, for å bruke Fishers ord, å slåss for å vinne, i stedet for at tape på den riktige måten.
Svarinnlegget stod opprinnelig på trykk i Morgenbladet.