Venstresidas europeiske forvirring

Mange franske presidenter, senest Emmanuell Macron, har varslet at de vil reformere EU, uten å komme noen vei med tyske kanslere, her ved Angela Merkel. Årsaken er at Tyskland troner øverst i EU-hierarkiet og ikke vil åpne for reform, mener økonom Costas Lapavitsas. Foto: ActuaLitté/ Wikimedia

Ifølge forlaget er den nyeste boka til den gresk-britiske økonomen Costas Lapavitsas en ikonoklastisk polemikk mot en europeisk venstreside som de siste tiårene har blitt stadig mer EU-vennlig. I Norge er polemikken vanskeligere å få øye på, da venstresida fortsatt eier EU-motstanden og har rundt 70 prosent av befolkningen med seg. Men også her har EU-debatten begynt å rulle igjen og EØS-motstanden øker i fagbevegelsen. Samtidig blir Europas høyrepopulister stadig mer uttalte EU-motstandere, nå senest med Frp på slep. Dette har gjort venstresida forvirret, og tilsynelatende, etter mottoet om at min fiendes fiende er min venn, ser det ut til at den omfavner EU i større grad jo mer unionen æreskjelles fra ytre høyre. Det utfolder seg nå i Sverige hvor Vänsterpartiet diskuterer om de bør overlate EU-kritikken til Sverigedemokratene.

Samtidig blir liberale stemmer stadig mer positive til EU, og innlegg om at venstresidas standpunkt er uforståelig begynner å bli nesten daglig kost fra Akersgata. Det var utvilsomt enklere i 1992 da Frp erklærte seg for EØS-avtalen fordi den ville øke ulikheten i Norge, men alt kan ikke være enkelt. Det venstresida bør spørre seg om, foreslår Lapavitsas, er hva EU egentlig er og om det er noe bra.

Det venstresida bør spørre seg om, foreslår Lapavitsas, er hva EU egentlig er og om det er noe bra.

Slike spørsmål er Lapavitsas rett mann til å svare på, da han har svært mye kunnskap og er marxistisk økonom av den ikke-ortodokse typen. Han ser tydelig nasjonenes ulike samfunn, klasser og interesser, og hvordan de utspiller seg mot hverandre og danner hierarkier. Samtidig ser han seg ikke blind på materialistiske forklaringer. Kort oppsummert, og godt belagt i boka, hevder Lapavitsas at EU og det europeiske valutasamarbeidet ikke er nøytrale institusjoner som kan tjene enhver politisk retning avhengig av hvem som sitter med makta i (de viktigste) EU-landene. Snarere er unionen strukturert for å tjene kapitalens interesser overfor arbeiderne, samtidig som det har etablert seg et hierarki hvor Tyskland og landets eksportindustri troner helt øverst. Det har enormt negative konsekvenser for alle EU-land og den tyske arbeiderklassen, da Tysklands økonomiske muskler ikke skyldes høy produktivitet og investeringstakt, men snarere at lønningene har stagnert i over et tiår.

Politikken som faktisk er ført etter diktat fra EUs institusjoner, særlig i euro-landene, har ført til midlertidige jobber, et utrygt arbeidsmarked, lønnsstagnasjon og framveksten av en ny klasse arbeidende fattige. Det er heller ikke mulig å stemme mot denne politikken, noe som fører til sinne og apati, og som for tida blir utnyttet av høyrepopulister. Mange på den europeiske venstresida mener løsningen på disse utfordringene er reform av EU, men som Lapavitsas påpeker: Verken sosiale bevegelser, kjente intellektuelle med gode ideer (tidligere finansminister i Hellas Yanis Varoufakis representerer begge), eller Frankrikes president Emmanuel Macron får til noe på den fronten, fordi Tyskland ikke vil.

Lapavitsas har overbevisende fakta som burde ta livsløgnen om et sosialt Europa vekk fra mange på den europeiske venstresida.

Lapavitsas har overbevisende fakta som burde ta livsløgnen om et sosialt Europa vekk fra mange på den europeiske venstresida. Men et stort problem er at boka er skrevet i et svært tørt, komplisert og uengasjert språk. Jeg har lest bøker som formidler mye av det samme stoffet på en enklere måte, særlig på skandinaviske språk. Det er underlig, da Lapavitsas er en svært engasjerende offentlig taler, og synd, da flere gode bøker, særlig på engelsk, trengs om det den vil formidle.

Denne teksten stor også på trykk i Klassekampens Bokmagasin den 5. januar.

 

SAKPROSA
Costas Lapavitsas
The Left Case Against The EU
Polity, 175 sider