De første dagene i 1919 så likevel mye lyst ut for det nye partiet og de revolusjonære kreftene. USPD hadde forlatt regjeringen, og sosialdemokratene framsto stadig mer isolert. Hæren var i oppløsning, streiker og demonstrasjoner florerte, og den radikale venstresida kontrollerte to av de viktigste væpnede styrkene i Berlin: Folkets Marinedivisjon og politiets sikkerhetsstyrker, som ble ledet av Emil Eichhorn, en svært populær og radikal leder. Statsminister Ebert vurderte å flykte fra byen. Til en general sa han: «Om Liebknecht-gjengen benytter denne anledningen til å ta makten, så vil ingen være her til å stoppe dem. Og vi får opprette en ny regjering et annet sted i løpet av noen få dager.» Generalene overbeviste ham i stedet om å bli i et forsøk på å opprettholde orden i hovedstaden.
4. januar gjennomførte regjeringen det som i ettertid har blitt tolket som en provokasjon mot spartakistene og andre revolusjonære krefter. Da sparket de Emil Eichhorn, som ikke var spartakist, men medlem i USPD, fra stillingen som politisjef. Eichhorn var innsatt av arbeider- og soldatrådene, og nektet derfor å gå av ved mindre de avsatte ham. Dagen etter samlet en gigantisk folkemengde seg på Alexanderplatz i Berlin for å støtte Eichhorn.
Hæren var i oppløsning, streiker og demonstrasjoner florerte, og den radikale venstresida kontrollerte to av de viktigste væpnede styrkene i Berlin.
En stor del av demonstrantenes harme var rettet mot pressen, som den siste måneden hadde publisert en rekke fabrikkerte historier om terror, plyndring og kupplaner fra spartakistene. De hardeste angrepene kom fra den tradisjonelt sosialdemokratiske avisa Vorwärts. Derfor begynte det å spre seg et slagord blant demonstrantene: «Gå til Vorwärts!» Senere har det versert rykter om at dette ble spredd av provokatører fra myndighetene, men det kan også ha oppstått spontant i den rasende folkemengden.
Hva som enn var årsaken gikk flere tusen demonstranter til den forhatte avisa, kastet ut alle som var der, begynte sin egen produksjon og ga den en ny undertittel: Organ for det revolusjonære proletariatet i Stor-Berlin.
Dette trekket var ikke planlagt av organisatorene, og ingen av dem var særlig fornøyde med utviklingen. De var redd en slik okkupasjon ville provosere en motreaksjon, og var ikke klare til noen kamp om regjeringsmakten. «Medlemmene i ledelsen var enstemmige: En arbeiderregjering i denne situasjonen ville ikke vare mer enn to uker», skrev Paul Levi senere.
Hva som enn var årsaken gikk flere tusen demonstranter til den forhatte avisa, kastet ut alle som var der og begynte sin egen produksjon.
Karl Liebknecht var mer impulsiv enn Luxemburg og de andre spartakistlederne. På et møte i etterkant av demonstrasjonen, der også USPD deltok, var han med på å etablere en «samlet revolusjonær komité» som oppfordret til generalstreik og massedemonstrasjoner dagen etter: «Kast dere ut i kampen for makt til det revolusjonære proletariatet. Ned med Ebert-Scheidemann-regjeringen!»
Folk strømmet ut i gatene, og selv regjeringens selverklærte blodhund Noske flyktet fra byen. Men den revolusjonære komitéen var dårlig organisert og representerte egentlig ingen. Det skal ha tatt en hel uke før Luxemburg fikk høre at Liebknecht hadde signert en erklæring om å styrte regjeringen. Hun skal ha blitt rasende og ikke sagt noe til ham hele kvelden. Da hun til sist snakket sa hun: «Karl, hvordan kunne du? Og hva med programmet vårt?»
Dette er et utdrag fra boken Rosa Luxemburg. En biografi, som lanseres tirsdag 15. januar 2019, hundre år etter mordet på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Forfatterne snakker også om boka på Tronsmo bokhandel torsdag 17. januar.