Tilslørte sannheter

Klimaaktivister krever at myndighetene sier sannheten. Foto: DAVID HOLT. Fra Extinction Rebellion Tell the Truth Protest i London 22. februar 2019, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=78077390

«Si sannheten». Det er aktivistgruppen Extinction Rebellion sitt første krav til verdens myndigheter. Ikke kutt klimagassutslippene med x-antall prosent, ikke stopp all utvinning av fossile brensler, i stedet dette enkle, man skulle tro selvsagte, kravet til våre folkevalgte: Si sannheten. Klimaaktivisten Greta Thunberg er inne på det samme i mange taler, for eksempel under World Summit i Østerrike, hvor hun til et rom fullt av innflytelsesrike journalister, politikere og kjendiser, innstendig ba dem om å si hva som holder på å skje med jorda vår, rett og slett.

Ved første blikk kan dette virke som et underlig krav å prioritere så høyt, særlig med tanke på at dem forespørselen er rettet mot, ikke er klimafornektere (med unntak av ledere som Trump, Bolsonaro og noen andre), men tvert imot omfavner rapportene fra FNs klimapanel og understreker viktigheten av å gjøre mye for å løse «vår tids største utfordring».

På den andre siden er kravet smått genialt med tanke på hvor mye det i sin enkelthet ville endre. Om for eksempel Erna Solberg snakket åpent om en klode hvor dyr og insekter forsvinner, havet stiger og store deler av planeten blir både ubeboelig og udyrkelig. Om hvordan det har helt konkrete konsekvenser for oss, ikke bare om en vag forestilling om solidaritet, men at vi også i Norge står overfor problemer som flommer, ustabilitet og feilernæring, for å nevne noe. Om en slik tale preget offentligheten, også fra toppen, er det lite sannsynlig at bompengeopprør hadde vært det største, nye fenomenet som preget denne lokalvalgkampen.

«Tiden er moden for en utvidet definisjon av klimafornekter»

Pussig nok går ikke regjeringen rundt og siterer fra rapportene til FNs klimapanel og tolker hva kunnskapen i dem innebærer. I stedet sier de at det som står der er veldig, veldig viktig, samtidig som klimagassutslippene bare fortsetter å øke. Og at barnas engasjement er bra, men politikk for voksne er bedre. Dette tyder på at tiden er overmoden for en utvidet definisjon av klimafornekter. Det burde ikke være nok å få en aura av seriøsitet bare man sier «jeg tror på forskning», om man overhodet ikke tar inn over seg hva det innebærer. Eller heller tilslører fakta framfor å ta sin styringsdyktige plikt ved å gjøre noe med saken.

Nå finnes det selvsagt mange på høyresida som mener at de ikke bare tar klimaproblemet på alvor, men også sitter på den beste løsningen. For eksempel Civitas Kristin Clemet. I en kommentar i Aftenposten i juni argumenterte hun for nyliberalismens og høyresidas foretrukne klimaredning: «å bruke markedet og prismekanismen til å sette en pris på utslipp».

Problemet med denne teorien, rent bortsett fra at den selv på tegnebordet er fullstendig utilstrekkelig, er dette: Den nyliberale revolusjonen fant sted for rundt 40 år siden, og siden den gang har markedsløsninger vært det eneste showet i byen. Og omtrent like lenge, minst, har seriøse forskere advart mer og mer om klimaendringenes eksistensielle trussel. Man skulle tro at om man hadde både makta, fakta og løsningen for hånda, så hadde alle disse markeds- og prismekanismene for lengst vært på plass. Men slik er det som kjent ikke. Da er det kanskje på tide å innrømme at teorien har spilt fallitt? Jeg tviler på at vi ville vært like tålmodige med ledere i Sovjet som lovet å innføre viktige og gode tiltak, men etter 40 år fortsatt ba om litt mer tid.

Det har alltid vært en viktig oppgave å påpeke ubehagelige sannheter overfor makta. Men, det hadde selvsagt også vært en stor fordel om makta sa sannheten.

Teksten har tidligere stått på trykk i Klassekampen (30.7.19).