Oss og dem og vi

Venstresiden har ikke berøringsangst i flyktningpolitikken, mener forfatteren. Foto av kunstverket "Save our souls" av Achilleas Soreas. Jordiferrer [CC BY-SA 4.0 (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0)]

Kan venstresida kjempe for norske arbeidsfolk og mot rasismen?

Svaret er ja, mener spaltist Nora Warholm Essahli i Klassekampen 9. juli. Hun er likevel bekymret for at det kan være noe annet som foregår.

Blant annet viser Essahli til mine fem kulepunkter om venstresidas strategier fram mot valget i 2021. Der sto det ingenting om solidaritet med flyktninger. Hun «frykter det ligger en berøringsangst i bunn for tausheten» hos Manifest Tankesmie og andre, nærmere bestemt at «man er redd for at den hvite, mannlige industriarbeideren skal bli enda vanskeligere å få tak i».

La meg først vedgå at Manifest Tankesmie gjerne skulle jobbet med asylpolitikk. Men vi har svært begrensede ressurser. Vi har derfor valgt å konsentrere innsatsen om arbeidsliv, velferdsstat og samfunnsøkonomi. (Det gir selvsagt berøring med innvandring. Se for eksempel Manifest-boka En såkalt drittjobb, der Lotta Elstad jobber for Olav Thon.)

Manifests prioriteringer ble lagt i en tid da den politiske profilen til SV og Rødt fortsatt var preget av at den radikale opposisjonen i Norge, fra stiftelsen av SF i 1961, i hovedsak var utenrikspolitisk og verdipolitisk. Mens en del i RV anså skillelinjen mot SV som den mest avgjørende i norsk politikk, opplevde mange arbeidsfolk forskjellen mer sånn at mens SV-erne gikk i palestinaskjerf hele dagen, ville RV-erne bruke det om natta også.

Drøyt ti år senere er Rødt og SV et annet sted. De prioriterer interessebaserte saker som samler den rødgrønne velgerkoalisjonen. De oppsøker mye sjeldnere polarisering i kultursaker som splitter. Strategien passer med analysen i boka Frp-koden (Forlaget Manifest, 2007). Den viste at deler av arbeiderklassen kombinerer progressive holdninger i økonomiske klassespørsmål med kulturelt konservative holdninger til innvandring og «verdipolitikk».

Når et parti vil bygge en markant profil på arbeidsliv, sosial dumping og velferd uten profitt, blir det mindre tid til utspill om asylpolitikk. Dette tror jeg Essahli er innforstått med.

Problemet er at det finnes en annen mulig konklusjon på analyser av den typen som står i Frp-koden. Nemlig at venstresida må «utfordre» høyrepopulistene ved å akseptere deres alarmistiske syn på innvandring. Denne konklusjonen, som jeg har advart mot i tolv år, antyder at det avgjørende problemet til sosialdemokratiske storparter etter 1980 ikke har vært den elitestyrte klassepolitikken, men innvandringspolitikken.

Denne tenkemåten preger nå det danske Socialdemokratiet under Mette Frederiksen. For henne er ikke kapitalistisk urett og maktkonsentrasjon «den største utfordringen i det danske samfunnet», men de ikke-vestlige flyktningene, som hun mener er en trussel mot «vår velferdsmodell, vår lave ulikhet og vår måte å leve på».

Manifest Tankesmie tror ikke denne kyniske opportunismen er noe å bygge en arbeiderbevegelse på. Derfor har vi gått hardt ut mot fremmedfiendtligheten til Hege Storhaug. Vi har ikke bare anerkjent at Norge har integreringsproblemer, men også påpekt at mange av dem ligger hos majoriteten. Vi etterlyste for ti år siden tiltak hos venstresidas organisasjoner «for å hindre at framtidige landsmøter og valglister blir omtrent så melkehvite at de kunne vært fra 1950».

I 2016 gikk jeg ut mot «majoritetens modigste menn», da Kjetil Rolness og hans skinnhellige kumpaner fylket seg til forsvar for en rasistisk karikatur rettet mot Ali Esbati. Jeg skrev begrunnelsen for at «Listhaug må gå» i 2018. Vi maste på Rødt til mistillitsforslaget var levert. Så svaret er nei. Vi har ingen berøringsangst.

Vi har, tvert imot, kritisert Mette Frederiksen fordi hun ikke bygger på arbeiderbevegelsens tradisjon når hun nå skal forholde seg til «dem» der nede, som skal integreres. «De» mangler arbeidsmoral. «De» utnytter systemet. Den nordiske venstresidas solidaritet kan begynne med gjenkjennelsen. Minner ikke klangen i denne retorikken om nedlatenheten som alltid har preget de konservative elitenes talemåter om folkelige lag, også med kritthvit hud, når vi er når vi er arbeidsløse, når mottar sykelønn, når vi blir uførepensjonert?

For arbeiderbevegelsen kan ikke fattigfolk av utenlandsk herkomst være «de andre». Essahli har også helt rett når hun påpeker at vi trenger det antirasistiske perspektivet for å kunne inkludere den mangfoldige arbeiderklassen i venstresidas store «vi».

Teksten har tidligere stått på trykk i Klassekampen (30.7.19)