Etter ei uke med flere oppslag om hva ei mer samla venstreside kan oppnå i 2021, vil jeg snike inn et par punkter om hvordan. (Så skal alle få fred til å konse på lokalvalget.)
Manifest Tankesmie har altså lansert en idé om at SV og Rødt kan sette dagsorden for norsk politikk ved å finne noen høyt prioriterte kampsaker som partiene vil stå sammen om å kjempe gjennom i Stortinget i neste periode. Med 10–15 prosent i ryggen, blir venstresida en kraft som ingen Ap-regjering kan overse i disse sakene.
Med 10–15 prosent i ryggen, blir venstresida en kraft som ingen Ap-regjering kan overse i disse sakene.
Du ser kanskje for deg at dette handler om partitopper rundt et forhandlingsbord? Blikket må vendes motsatt vei. Ikke innover, mot de få, men utover, mot de mange. Det krever at partiene fortsetter den fine utviklingen vekk fra fortidas feiltrinn.
På den ene sida, hadde vi den selvtilfredse sekterismen. Da Rødts forløper RV var inne med to stortingsrepresentanter på noen målinger før valget i 2005, fikk en framtredende kandidat spørsmål om hva et RV «på vippen» ville kreve for å sikre flertall bak en rødgrønn regjering. RV blir slett ikke på vippen, svarte hun Ap, SV og Sp, for «alle dere er høyresida for meg».
Besvergelser blant de få kan aldri erstatte strategier for de mange.
På den andre sida, hadde vi den topptunge ministersosialismen til Erik Solheim og Kristin Halvorsens SV. Den ble så ensidig innrettet mot å sitte på fanget til Ap og demonstrere «styringsdyktighet» at SV tapte eksistensberettigelse, i manges øyne.
Tenk litt mindre «valgmanøvre ovenfra» og litt mer «folkebevegelse nedenfra».
Rødt er ikke RV. Dagens SV-ledelse vet at ministersosialisme betyr ministerkapitalisme (samt tidvis Nato-bombing per SMS). Men hvor finner en mer folkelig og radikal venstreside sin mobiliseringskraft i 2021? Her følger fem famlende kulepunkter, før fellesferien setter inn.
-
- Tenk litt mindre «valgmanøvre ovenfra» og litt mer «folkebevegelse nedenfra». Et viktig formål med å løfte kampsakene høyere enn partilogoen, er å mobilisere innsats i valgkampen fra tusenvis av folk som i dag ikke ser seg selv som partimennesker.
- Kampsakene bør bygge strategiske allianser. Vi må, for eksempel, forebygge den skjebnesvangre splittelsen mellom klimaaktivister og industrifolkets fagbevegelse. Kampanjen må også alliere seg med rettvendte kamerater i Ap: Skal en kampsak kunne bli vedtatt politikk, må den selvsagt ha støttespillere i det største partiet på rødgrønn side.
- Samme hvor viktig industriarbeideren nå skal bli i strategien til SV og Rødt, bør partiene huske at de kvinnerike arbeidergruppene er de største. Det er blant kvinnene venstresida kan mobilisere flest.
- By og land må gå hånd i hand. Når havet privatiseres, ungdom stenges ute fra fisket og jordbruksarealet går ned, kan vi ikke overlate kampen for å ta havet tilbake og jorda i bruk til Senterpartiet alene. Dette er venstresidas kampsaker. Våre allierte finnes ikke bare i fagbevegelsen, men i bondeorganisasjonene, i kystfolkets organisasjoner, blant miljøvernerne og i en sterk folkelig opinion som sier nei til den elitestyrte sentraliseringsstaten og ja til en folkestyrt velferdsstat for hele landet.
- Partiene bør ikke stirre så hardt på velferdsprofitører, sosial dumping og «en ny grønn giv» at de glemmer hva som har vært den viktigste saken for velgerne på 2000-tallet: utdanning. Jeg tror samfunnet brygger på en motreaksjon mot det destruktive prestasjonspresset i en stadig mer konkurranseorientert skolehverdag. For ofte opplever foresatte og pedagoger at direktørers og skolelederes jag etter tallfestet prestisje på kort sikt – som det er Høyres ambisjon å anspore mest mulig – overkjører hensynet til barnets læring på lang sikt. Høyres hegemoni må utfordres i skolepolitikken.
Dugnaden som skal definere venstresidas høyt hevede kampsaker i 2021 må involvere en rekke miljøer og bevegelser, over hele landet og i privat og offentlig sektor.
Med andre ord: Dugnaden som skal definere venstresidas høyt hevede kampsaker i 2021 må involvere en rekke miljøer og bevegelser, over hele landet og i privat og offentlig sektor. Resultatet skal likevel ikke bli en lang liste med «alle gode saker».
En kampanje for samfunnsendring må bygges rundt et fåtall kampsaker som gjøres så viktige at Rødt og SV faktisk kan være villige til å felle en regjering på dem. En slik sak må ha bred støtte blant folk flest. Så det blir ikke «Ut av Nato». Men ikke gråt av den grunn. Lista over alle gode saker står jo fortsatt i partiprogrammet!
Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen 25. juni 2019.
–
Støtter du Manifest sin mobilisering for en enda sterkere venstreside?
Manifest er folkefinansiert og trenger flere faste givere. Gi din støtte i dag.