«Situasjonen er et resultat av at venstresida befinner seg i en historisk svak posisjon, en posisjon som krever nytenking ikke bare om partidannelser, men også om de store spørsmålene. Målet om et demokratisk styrt samfunn hvor menneskelige verdier står i sentrum isteden for kapitalens profitt er spenstig».

Sitatet er hentet fra en artikkel vårt redaksjonsmedlem Ola Innset nylig publiserte hos oss i Manifest Tidsskrift, hvor han argumenterte for at SV bør gå inn i Rødt. Også det forslaget er spenstig, men ikke like spenstig som den sosialistiske drømmen begge partiene bærer på, i hvert fall om vi skal tro partinavn og -programmer. Men hva er denne sosialismen, disse menneskelige verdiene?

Innset er ikke den eneste som går tilbake til de store spørsmålene for tida. Verden virker mer kaotisk enn på lenge og en rekke «kriser» som oppsto for lenge siden, som finanskrisa, flyktningkrisa og klimakrisa, er ikke løst. De henger i et slags limbo som ingen ennå har greid å få oss ut av. Høyrepopulismen vokser, en demagog som Donald Trump blir USAs neste president, Storbritannia melder seg ut av EU og Marine Le Pen ligger høyt på målingene før det franske presidentvalget neste år.

Sosialisme handler om å lage en verden der det vi lager sammen skal deles av alle, ikke gå til profitt til noen få.

Venstresida framstår på sin side svak og rådvill. Optimismen vi opplevde for mindre enn to år siden da greske Syriza vant valget i Hellas med lovnader om å få slutt på kuttpolitikken som herjer Europa, har vendt seg til resignasjon etter at statsminister Tsipras kapitulerte for overmakten. Heller ikke i Spania har venstreradikale Podemos fått kastet høyresiden ut av regjeringskontorene, i hvert fall ikke foreløpig. Labours radikale leder Jeremy Corbyn har overlevd et kupp i partiet, men har fortsatt sterke krefter, meningsmålinger og media i mot seg.

Altså må vi tenke strategien på nytt, men også selve politikken. Hva er drømmen om det røde?, som den svenske litteraturviteren og forfatteren Nina Björk spør i sin seneste bok. Sosialisme handler om å lage en verden der det vi lager sammen skal deles av alle, ikke gå til profitt til noen få. Det handler om at også økonomien underlegges demokratisk kontroll og at vi velger å ta vare på kloden vår og alle som bor på den, uavhengig om de vinner i en konkurranse på markedet. Yte det man kan, få det man trenger. Drømmen er gammel, men den har tatt ulike former gjennom historien, blitt forrådt, fordreid, forlagt og forminsket. Og den er vag. En av sosialismens viktigste tenkere, Rosa Luxemburg, hevdet i en berømt uttalelse at alternativet til sosialisme er barbari. I følge Nina Björk, hvis nye bok handler om Luxemburg, har vi valgt barbariet:

«Vi valgte konkurransen som økonomisk system, og det innebærer at vi valgte den som livsform. Konkurransen om oljen, ressursene, råvarene, jorda og pengene. Vi i vesten vant konkurransen. Eller lenge vant vi konkurransen. Kanskje er den ikke avgjort, kanskje kommer Kina til å erstatte USA som supermakt, kanskje noen annen. Men selve konkurransen, venner, selve konkurransen – den fortsetter. Den har ført til, den fører til og den kommer til å føre til at det vi deler, vi som tilfeldigvis lever her på jorda samtidig, er krigen, kampen, naturkatastrofen, redselen, mistenksomheten. Det vi deler er barbariet.»[1]

Hvordan kunne det vært annerledes? I vår nye artikkelserie er det spørsmålet. Bernie Sanders har igjen popularisert uttrykket demokratisk sosialisme, men hva legger vi i det? Og hva er den beste strategien for venstresida nå, hvordan kommer vi forbi vante hindringer og paradokser?

Bernie Sanders har igjen popularisert uttrykket demokratisk sosialisme, men hva legger vi i det?

Et kjent paradoks for den demokratiske venstresida er forholdet mellom det nasjonale og det internasjonale. Trotskijs påstand om at det er umulig med sosialisme i ett land stemmer mest sannsynlig. Samtidig er det heller ikke lett å på et internasjonalt plan innføre et sosialistisk styresett i en hel region eller hele verden. Venstresidas internasjonale kamp er kraftig svekket siden Rosa Luxemburgs dager og de store, internasjonale kongressene som da forsøkte å forene arbeidere i alle land.

I dag forsøker organisasjoner som den europeiske bevegelsen DiEM25 og forbund av fagforeninger å samarbeide på tvers av grenser, men det går trått og arbeidet er vanskelig. Vi valgte konkurransen og nasjonene, det påvirker selvsagt venstresidas arbeid. Hva mener vi for eksempel om åpne grenser? Tjener det kapitalen eller verdens fattige? Bør vi være for eller mot arbeidsinnvandring? Norsk venstreside, med sitt klare standpunkt mot EU og støtte til at EU-medlemmer går ut av unionen, tenker annerledes om dette enn mange europeiske kamerater, som frykter at en oppløsning av unionen bare vil gagne den ekstreme høyresida. Har de rett? Står vi overfor et nytt 30-tall med en enda svakere venstreside enn da, og EU som eneste bolverk mot fascismen? Eller er det å forsøke å bevare EU det samme som å svikte våre idealer? Og hva med resten av verden? Nina Björk maner til å igjen tenke internasjonalt:

«Å ønske velkommen en konkurranse- og konfliktsituasjon med grunnlag i nasjonaliteter kan kalles for krig – om det foregår med våpen (som for eksempel første verdenskrig). Å ønske velkommen en konkurranse- og konfliktsituasjon med grunnlag i nasjonaliteter kan kalles for rasisme – om det foregår på et nasjonalt nivå der grensene trekkes mellom mennesker som er født i landet og mennesker som ikke er det (noe for eksempel Sverigedemokratene gjør). Å ønske velkommen en konkurranse- og konfliktsituasjon med grunnlag i nasjonaliteter kan kalles for konkurransekraft – om det handler om å skape forutsetninger for at en nasjons innbyggere skal ha høyere lønninger, bedre utdanning og bedre jobber enn andre nasjoners innbyggere (noe for eksempel moderne, svenske sosialdemokrater vil). For en sosialist burde det være selvsagt å motarbeide alle tre formene for nasjonal konkurranse».[2]

Hvordan kjempe på et nasjonalt plan med blikket mot internasjonal solidaritet?

Det burde kanskje være selvsagt, men det er ikke lett. Sosialister flest jobber jo per nå for å motarbeide kuttpolitikk og skape bedre vilkår for arbeiderne i sine land. Kan man gjøre det uten å mene at nasjonens egne arbeidere skal vinne i kampen mot andre? Det er vanskelig å argumentere for å oppgi privilegier, for eksempel ved å gi hele oljefondet til Afrika, noe Thomas Piketty foreslo at Norge burde gjøre. På den annen side: Om vi slutter å jobbe for rettighetene til arbeidere i rike industriland, vinner arbeidere i fattigere land på det?

Altså: Hvordan kjempe på et nasjonalt plan med blikket mot internasjonal solidaritet? Vi er ikke alene om å spørre. I vår artikkelserie om sosialisme i dag vil vi høre hva filosof Nancy Fraser tenker etter Bernie Sanders-kampanjen, og vi vil gå inn i debatten om organisering og kamp i Europa. Hellas sin tidligere finansminister, Yanis Varoufakis, oppfordrer til sivil ulydighet mot EU-systemet, men blir anklaget av en rekke meddebattanter for å ha nasjonalstaten som blindflekk. Vi vil undersøke radikalt miljøvern, økonomisk demokrati, feminisme og kritikk av arbeid.

En debatt om venstresidas framtid vil også uomtvistelig gå inn på venstresidas fortid; for å unngå å gjenta feil, men ikke minst for å bli inspirert av folk som tenkte djervt, friskt og visjonært. Å gå tilbake til Marx er kun antikvarisk om man ikke er åpen for kritikk. Vi har allerede tjuvstartet med Innsets kritikk av Marx, og vil fortsette å diskutere tenkere som ham, Rosa Luxemburg og andre. Disse står for en mye mer materialistisk fundert venstresideideologi enn den vi har i dag, hvor kulturelle forklaringer tillegges større betydning og identitetspolitikk er i vinden.

Hva er det som virker umulig i dag, men som bør og kan være mulig likevel?

Nina Björk har for eksempel påpekt at der tidligere sosialister gjerne ville fjerne hele arbeiderklassen, i den forstand at de ville fjerne alle klasser og leve i et klasseløst samfunn, er det vanligere i vår tid å mane til respekt for arbeidere, ofte uten å ville forberede deres vilkår. Dette ser vi også i debatten om konkurranseutsetning av velferdstjenester, der høyresiden snakker om nyskaping, kvalitet og å «framsnakke» arbeidere samtidig som de kutter i de ansattes pensjon og lønn. Og vi ser det i den raskt voksende tjenestesektoren, der et stadig større antall tidspressede middelklassemennesker er villige til å betale mye for en middag levert av et rosa sykkelbud, samtidig som et stadig større antall folk som ikke kan få annen jobb er villig til å være underbetalte sykkelbud. Klassesamfunnet styrker seg, og den ideologiske motstanden trenger fornyet kraft.

I en tekst som stiller flere spørsmål enn svar og sparker opp til debatt om de store, grunnleggende spørsmålene, er det mange svulstige sitater en kan avslutte med. Vi velger oss dette, fra en ung feminist og aktivist som ble berømt over natta da hun holdt en avslutningstale på colleget Wellesley i USA i 1969:

«For lenge har våre ledere sett på politikken som det muliges kunst. Utfordringen nå er å praktisere politikk som kunsten å gjøre det som virker umulig mulig».

Denne kunsten å muliggjøre det politisk umulige, som Hillary Clinton snakket om for nesten femti år siden, har ikke sluttet å være en utfordring. Hvordan skal en slik politikk praktiseres i dag? Og hva er det som virker umulig i dag, men som bør og kan være mulig likevel?

………..

[1] Vi valde tävlingen som ekonomiskt system, vilket innebär: vi valde den som livsform. Tävlingen om oljan, resurserna, råvarorna, marken, pengarna. Vi i väst vann tävlingen. Eller länge vann vi tävlingen. Kanske är den inte av- gjord; kanske kommer Kina att ersätta USA som härskare, kan- ske någon annan. Men själva tävlingen, vänner, själva tävlingen – den fortsätter. Den har lett till, den leder till och den kommer att leda till att det vi delar, vi som råkar leva här på jorden sam- tidigt, är krigen, kampen, miljöförstörelsen, rädslan, misstänksamheten. Det vi delar är barbariet.

[2] Att bejaka en konkurrens- och konfliktsituation vars grund är nationaliteter kan kallas för krig – om bejakandet bedrivs med vapen (som i till exempel första världskriget). Att bejaka en konkurrens- och konfliktsituation vars grund är nationaliteter kan kallas för rasism – om bejakandet utspelar sig på en natio- nell nivå där gränserna dras mellan människor som är födda i landet och människor som inte är det (som till exempel Sverige- demokraterna gör). Att bejaka en konkurrens- och konflikt- situation vars grund är nationaliteter kan kallas för konkurrenskraft – om bejakandet handlar om att skapa förutsättningar för att en nations medborgare ska ha högre löner, bättre utbildning och arbeten än andra nationers medborgare (som till exempel moderna svenska socialdemokrater vill). För den som är socialist borde det vara lika självklart att motarbeta alla tre formerna av nationell rivalitet.