SV inn i Rødt!

Tjener venstresida på å samle seg i et parti eller være mange? Her er representanter for Rødt, SV og Ap samlet på en scene under festivalen Popvenstre som ble arrangert av Rødt i 2016. Foto: Rødt Tjener venstresida på å samle seg i et parti eller være mange? Her er representanter for Rødt, SV og Ap samlet på en scene under festivalen Popvenstre som ble arrangert av Rødt i 2016. Foto: Rødt

Om ett år er det stortingsvalg og tusenvis av partimedlemmer skal ut i gatene for å snakke med sine medmennesker om politikk. Dessverre vil sosialister i både SV og Rødt måtte bruke mye av tiden sin på å besvare spørsmål om hva forskjellen er mellom de to partiene, og hvorfor de bør stemme på det ene og ikke det andre. Svaret burde være at forskjellene er små og enkeltsakene få, og at det ikke finnes gode nok grunner til at de to ikke skal samarbeide. Isteden har begge partiene klare strategier for hvordan de skal håndtere dette, for i virkeligheten er de i hard konkurranse med hverandre.

For Rødt handler det ofte om å si at SV-ere ikke er til å stole på, at de kanskje sier fine og riktige ting men at de, når alt kommer til alt, ikke mener det sterkt nok. For SV handler det gjerne om febrilsk å late som om Rødt ikke finnes, eller eventuelt å hevde at de er ekstremister. Ingen av disse tingene stemmer, og det er lite produktivt at folk som stort sett er enige skal kaste bort tiden sin på dette istedenfor å samarbeide. Skal vi skape et sosialistisk samfunn hvor vi jobber for hverandre og oss selv, og ikke for et kortsiktig system som premierer undertrykkelse av medmennesker og rovdrift på naturen, så er vi avhengige av at utrolig mange mennesker kjemper sammen mot mektige motstandere. Ironisk da at venstresida i alle tider har vært eksperter på å dele seg opp i innbyrdes kjempende undergrupperinger.

Svaret burde være at forskjellene er små og enkeltsakene få, og at det ikke finnes gode nok grunner til at de to ikke skal samarbeide.

Det finnes helt klart viktige motsetninger mellom ulike visjoner av hvordan sosialismen skal være og hvordan vi skal komme oss dit. Men på samme måte som vi i et sosialistisk samfunn vil måtte klare å samarbeide til tross for at vi alle er forskjellige individer, så må sosialister med ulike oppfatninger om både strategi og utopi klare å forene krefter.

En av de viktigste historiske skillelinjene på venstresida er drøyt hundre år gammel og går mellom reformister og revolusjonære. Til tross for at partienes vedtatte prinsipprogrammer ikke bærer preg av det vil noen hevde at dette i bunn og grunn er forskjellen også mellom SV og Rødt. Men da denne skillelinja oppstod var maktovertakelse og brå omveltning av samfunnet et faktisk politisk alternativ. Dette var et såpass sentralt spørsmål at det ga en viss mening å dele seg opp. Er det virkelig sånn i dag?

SV skuffet mange da de satt i regjering, men flere av de mest markante skikkelsene på partiets høyreside har nå forlatt partiet og blitt direktører for ting isteden. Uavhengig av dem så jobber både Rødt og SV for å utvikle alternativer til kapitalismen, samtidig som man iherdig forsøker å gjøre det beste ut av dagens system med de midlene man har til rådighet. Spørsmålet om hvordan dette best balanseres bør diskuteres heftig i begge partier, og det er langt i fra sikkert at det endelige svaret ligger i denne eller andre hundre år gamle konfliktlinjer fra en helt annen politisk virkelighet. Dette inkluderer for eksempel lite relevante skillelinjer mellom begrep som kommunisme, sosialisme og til og med sosialdemokrati eller mellom blandingsøkonomi og planøkonomi.

På ett vis handler dette om igjen å ta sosialismen på alvor.

På ett vis handler dette om igjen å ta sosialismen på alvor. Hva er det vi vil og hvordan vil vi oppnå det? For SV kan det virke som om sosialisme tidvis er blitt et ord som står i programmet og partinavnet, men ellers ikke har videre betydning for deres virke som venstreorientert opposisjonsparti. Siden vi for øyeblikket er to partier, definerer Rødt seg aktivt i motsetning til dette, som et parti som faktisk jobber for sosialisme. Men gjør vi virkelig det? Hva mener vi i så fall med det? I realiteten bruker Rødts medlemmer, folkevalgte og ansatte det meste av tiden sin på akkurat det samme som SV: Å forsøke å gjøre verden og våre lokalsamfunn litt bedre, særlig gjennom arbeid i diverse folkevalgte forsamlinger. Og det er ingenting galt i dette, det er ingen som har vært dumme eller sviktet sine idealer.

I realiteten bruker Rødts medlemmer, folkevalgte og ansatte det meste av tiden sin på akkurat det samme som SV.

Situasjonen er et resultat av at venstresida befinner seg i en historisk svak posisjon, en posisjon som krever nytenking ikke bare om partidannelser, men også om de store spørsmålene. Målet om et demokratisk styrt samfunn hvor menneskelige verdier står i sentrum isteden for kapitalens profitt er spenstig. I dag virker det kanskje lenger unna enn på lang tid, og da er det helt naturlig at sosialister enten konsentrerer seg om her og nå og hvordan de tross alt kan gjøre det beste ut av samfunnet slik det er, eller eventuelt sier seg fornøyde med å tenke at de «har rett», men aldri vil få med seg nok mennesker.

Miljøpartiet de Grønne har imidlertid bygd en aldri så liten folkebevegelse hvor flere framtredende deltakere helt åpent sier de vil bort fra kapitalismens vekst-tvang og bygge et helt annet samfunn. Til tross for det taktiske og uinspirerte maset om «blokkuavhenighet» innebærer dette i virkeligheten et oppgjør med profitt som samfunnets drivkraft, altså med kapitalismen som produksjonsform. Det er liten tvil om at både klimaspørsmålet og de økonomiske nedgangstidene (som vi ennå ikke merker så mye til her) har potensiale til å revitalisere vår bevegelse. Ikke bare i form av litt høyere stemmetall ved valg, men, og mye viktigere, også i form av fornyede visjoner og mobilisering for et sosialistisk samfunn. Dette være en åpen og inkluderende diskusjon som favner bredt og hvor svarene ikke er gitt på forhånd, uten at det betyr at tidligere idétradisjoner skal forkastes av den grunn. Vi skal tross alt være en bevegelse for det store flertall av mennesker, da bør vi i det minste klare å samarbeide på tvers av partiskiller.

Det er liten tvil om at både klimaspørsmålet og de økonomiske nedgangstidene har potensiale til å revitalisere vår bevegelse.

Det ligger mye identitet og tidligere konflikter i skillet mellom Rødt og SV, så for noen vil tanken om samarbeid være tung å svelge. I likhet med alle andre har også jeg valgt det ene partiet framfor for det andre av en grunn. Likevel må vi klare å tenke forbi partiene og videre til grunnen til at vi ble med i dem i utgangspunktet. I begge partier finnes det medlemmer med klare ideer om sosialisme og andre som er langt mer opptatte av konkrete saker. Nytenking om partiskiller må handle om begge deler, men er først og fremst en gyllen mulighet til å løfte fram den grunnleggende kritikken av kapitalismen og reformulere visjonene for et sosialistisk samfunn og strategiene for å komme dit.

Rødt er nå større enn SV på mange steder, men i sum er fortsatt SV en god del større. Det finnes alvorlige utslag av både store- og lillebrorskomplekser i begge leire, og en sammenslåing kunne bære preg av at «SV spiser Rødt». Siden Rødt allerede et relativt nytt, sosialistisk bredde-parti foreslår jeg derfor isteden at SV går inn i Rødt. Der vil de ikke bli til en ny, dominerende blokk, men heller spre seg ut i og bidra til nytenking i det mangfoldige landskapet som allerede finnes innad i Rødt. Det er selvfølgelig stor fare for at en slik prosess ville tatt mye krefter og ført til atter høynede nivåer av personkonflikter og kjepphest-riding, men det er lov å håpe på noe bedre også. Utgangspunktet er altså at vi sosialister må samarbeide, ikke konkurrere. Slik kan de nye venstrebevegelsene som feier over verden få sitt utrykk også her til lands, og vi kunne vokst oss mye, mye større.

 

  • Aslak Storaker

    Libya.

  • Chris Erichsen

    Merkelig innlegg. Det argumenteres først presist og relevant for samarbeid, for så å bli fulgt opp av en konklusjon som skribenten garantert vet at ikke inneholder et milligram av mulighet til å realiseres. Jeg forstår ikke det hysteriske kravet om sammenslåing. Hva er galt med et samarbeid uten selvutslettende organisatoriske tiltak? Hva hadde skjedd om flertallet i Sosialistisk Valgforbund i 1975 ikke hadde insistert på at prosessen måtte ende opp i ett parti, men latt de enkelte partiene, med sine tradisjoner og særegenheter, eksistere innenfor samarbeidet og kunne fortsatt å bidra med sine erfaringer og refleksjoner utfra de ulike ståstedene? Kanskje man i større grad hadde klart å vedlikeholde den bevegelsen som dette samarbeidet sprang ut av?