Tilbake til populismen!

Kunst fra den amerikanske populismens høyalder: «Construction of a dam» av William Gropper fra 1939. Kunst fra den amerikanske populismens høyalder: «Construction of a dam» av William Gropper fra 1939.

Etter at Donald Trump ble valgt til USAs neste president har mange debatter om forklaringer rast parallelt. En har handlet om hvorvidt Bernie Sanders ville ha vunnet om han var demokratenes presidentkandidat, en annen har om årsaken til det overraskende resultatet er å finne i rasisme, kvinnehat eller økonomi, mens nok en debatt handler om hvor mye forståelse Trump-supporterne egentlig fortjener. Tilsynelatende er venstresida enig i at alle faktorer har spilt inn, men fortsatt er det uenigheter om vekting av argumenter, noe som igjen fører til ulike meninger om veien videre for det demokratiske partiet og venstresiden i Europa.

Valgdagsmålinger viser (disse er også upresise, slik målingene før valget var det) at de aller fattigste stemte på Clinton, men at et flertall av både hvite kvinner og hvite menn stemte på Trump. Som Morten Langfeldt Dahlback skriver i Agenda Magasin viser valgdagsmålinger «at en del av de mest ubemidlete velgerne har gått fra å stemme på Obama i 2012 til å stemme på Trump i 2016». Samtidig, som Hege Ulstein påpeker i Dagsavisen, «vant [Trump] blant de rike og velstående» og «Clinton fikk et flertall av stemmene til den delen av arbeiderklassen som ikke er hvit».

For hvite velgere var det mulig å gå til stemmeavlukket og kaste Trump inn i Washington som en menneskelig Molotovcocktail på tross av hans åpenbare rasisme og kvinnefiendtlighet.

Alt dette er sant, og langt fra uforenelig med den rådende teorien om at folk stemte på Trump fordi de er lei av elitene i Washington og ønsker forandring. Men forandring er så mangt, og den forandringen fattige amerikanere står overfor nå, blir trolig ikke av det positive slaget. For hvite velgere var det mulig å gå til stemmeavlukket og kaste Trump inn i Washington som en menneskelig Molotovcocktail på tross av hans åpenbare rasisme og kvinnefiendtlighet. For svarte velgere var ikke det like aktuelt, forståelig nok. Og for noen hvite velgere var det selvsagt å stemme på Trump på grunn av hans rasisme og kvinnehat.

I tillegg kommer det at mange av de svarte (og andre) velgerne som ikke ville stemme på Trump, heller ikke fikk seg til å stemme på Clinton. Hun fikk mange færre stemmer enn Obama i de to foregående valgene (men flere enn tidligere demokrater), og i følge filmskaper Michael Moore, som drev valgkamp på eget initiativ for Clinton i hjembyen Flint, Michigan, valgte mange desillusjonerte fattige å holde seg hjemme eller sende en melding til systemet ved å stemme på alt fra lokale saker til borgermester, men la feltet med president stå urørt. I Michigan gjorde 90 000 velgere sistnevnte. Clinton tapte delstaten med 11 000 stemmer.

Forstå eller fordømme
Stemmer på den norske sentrum-venstresiden har begynt å opponere mot påstanden om at det er synd på Trumps fattige velgere, de som har sett lokalsamfunnene sine forvitre, naboene bli arbeidsledige pillemisbrukere, skolene nedlagt, lønnene krympe og jobbene forsvinne. Hege Ulstein har tydelig hørt nok fra dem, da hun skriver i Dagsavisen den 16. november at «det stemmer nemlig ikke at dette er en klasse som de liberale elitemediene har oversett. Tvert imot skal det godt gjøres å finne en eneste hvit mann på landsbygda i rustbeltet som ikke er blitt intervjuet». Dette er bare tull. På tross av at nesten alle aviser i USA i valgkampinnspurten har vært innom en amerikansk småby, er like fullt det deindustrialiserte USA kraftig underrepresentert i media, noe som er årsaken til at amerikanske medier nå gjennomgår en voldsom selvkritikk, slik Ulsteins egen avis melder. Da New York Times-kommentator Nicholas Kristof i mars skulle skrive noe om Trump-velgere, fant han likså godt opp en og «intervjuet» hen framfor å faktisk snakke med en. Og som Eirik Grasaas-Stavenes skrev i Klassekampen den 15. november har mange journalister funnet sine sinte, hvite kilder på Trump-rallies, noe som heldigvis ikke er representativt for hele Midtvesten. Det er fortsatt mange historier å fortelle.

Da New York Times-kommentator Nicholas Kristof i mars skulle skrive noe om Trump-velgere, fant han likså godt opp en.

Ulstein er videre opptatt av at «de som kjører fram rustbelteteorien nå, selvsagt har en agenda. I USA er det Bernie-fløyen i det demokratiske partiet som ønsker å dra politikken i sin retning, som nå ser en mulighet». Dette høres mistenkelig ut, og i følge Ulstein har rustbelteteorien «noen svært problematiske politiske implikasjoner». Dahlback i Agenda hevder på sin side at «det viktigste problemet med den dominerende fortellingen om Trumps velgere handler imidlertid ikke om fakta, men om moral». «Synes vi det er greit», spør Dahlback, «å stemme på en presidentkandidat som dette fordi man ønsker forandring og er sint på status quo»? Problemet med denne moralske fordømmelsen er at den ikke treffer mål. Å forstå Trumps velgere, både de fattige sliterne og de rasistiske småborgerne, er ikke det samme som «å synes det er greit».

Noen Trump-velgere bør lyttes til, andre ikke. Tegning hentet fra tidsskriftet Jacobin sin instagramkonto.
Noen Trump-velgere bør lyttes til, andre ikke. Tegning hentet fra tidsskriftet Jacobin sin instagramkonto.

Økonomien, smarting
Den begrunnelsen vi tror mest på vil få politiske implikasjoner, derfor er det viktig å tenke gjennom hva vi tror er årsaken til høyrepopulismens frammarsj og hvordan vi kan møte den. Om du tror at misogyni var årsaken og at folk flest i USA ikke tålte trynet til Clinton fordi hun er kvinne, kan et svar være å tone ned kvinnepolitiske spørsmål, særlig abortrettigheter, og aldri nominere en kvinne igjen. Det samme gjelder for rasisme. Om vi tror innvandringsfiendtlighet er årsaken, kan svaret lett bli å vise at en selv også er mot innvandring.

Dette er ikke et søkt eksempel, mange partier på den tradisjonelle høyresiden, og sosialdemokratiske partier, er allerede på vei hit. Under forrige valgkamp i Storbritannia var ikke bare UKIP for en streng innvandringspolitikk, både Toryene og Labour var også det, sistnevnte lanserte politikken på sin famøse «Controls on immigration»-kopp. Og følg med på kandidatene i Frankrike, særlig Sarkozy, når det blir valgkamp der neste år.

Labours famøse «rasisme-kopp» fra forrige valgkamp i Storbritannia da Ed Milliband var partileder.
Labours famøse «rasisme-kopp» fra forrige valgkamp i Storbritannia da Ed Milliband var partileder.

Dermed er det egentlig de andre teoriene, ikke rustbelteteorien, som lett kan ha «problematiske politiske implikasjoner», men da bare om vi tillater det. Det bør vi ikke, både fordi det ikke er venstresidepolitikk, og fordi det er en strategi som er dømt til å mislykkes. For det er faktisk umulig å være mer kvinnefiendtlig enn Trump, eller føre en enda strengere innvandringspolitikk enn Sylvi Listhaug, og fortsatt være venstreside. Om du derimot tror at problemene i stor grad skyldes økonomisk ulikhet, altså «rustbelteteorien», er det bare å måke på med fagforeningsvennlig politikk, heftig økonomisk omfordeling og oppgjør med den rike eliten. Dette er også Ulsteins konklusjon, på tross av mistenksomheten mot Bernie-fløyens agenda, nemlig at «venstresiden må jobbe for økonomisk likhet og fellesskapsløsninger».

Egentlig er det de andre teoriene som lett kan ha «problematiske politiske implikasjoner».

Også de som ikke har noe særlig til overs for klasseteorien bør sterkt vurdere å sette inn kreftene her, da det tross alt må være bedre å føre tradisjonell venstresidepolitikk framfor å gå på akkord med antirasisme og liberale verdier. Det er derfor de har rett, de som mener at det demokratiske partiet nå må finne tilbake til sine populistiske røtter og levere en helt annen økonomisk politikk. Og det er derfor denne kampen må støttes nå, for det er ikke så åpenbart at radikal politikk og «Bernie-fløyen» vil vinne selv om den har gode argumenter. Rasisme-koppen er bare en fabrikkbestilling til Kina unna.

Men hva er, eller var, populisme i USA?

Økonomisk populisme
Som skribent og analytiker Matt Stoller viser i en glimrende artikkel i The Atlantic, har populisme i USA tradisjonelt vært økonomisk populisme drevet fram av sinte bønder og demokratene, mest kjent ved Roosevelts New Deal. Store deler av den økonomiske populismen handlet ikke bare om omfordeling via skatteseddelen, men også om å innføre lover som regulerte store selskaper og banker, og begrenset Wall Streets makt.

I 1936 kom the Robinson-Patman Act, som regulerte prisdiskriminering og manipulering av markedet, noe som hindret at firmaet A&P, datidas Walmart, fikk et nærmest monopol på dagligvarehandelen. Andre viktige lover var Bank Secrecy Act, Employment Act og Glass-Steagall, sistnevnte skilte sparebanker fra investeringsbanker. For de demokratiske kongressrepresentantene i New Deal-generasjonen var det åpenbart at det var deres jobb å kontrollere finansmakta og holde den økonomiske ulikheten nede. Den liberale høyesterettsdommeren Louis Brandeis, som hjalp dem med å utforme mange slike lover, oppsummerte det slik: «Vi kan ha demokrati, eller vi kan ha en konsentrasjon av rikdom, men vi kan ikke ha begge deler».

Traust populisme: Kjedelig font, masse resultater. Foto: Legislative Reference Library of Texas.
Traust populisme: Kjedelig font, masse resultater. Foto: Legislative Reference Library of Texas.

På 70-tallet kom imidlertid en ny generasjon parlamentarikere til demokratene med helt andre tanker. Høyredreiningen med Thatcher og Reagan på 80-tallet er velkjent og forgikk over hele den vestlige verden, men det som virkelig hjalp den fram var høyredreiningen i de sosialdemokratiske partiene. Til demokratene kom de såkalte «Watergate babies», generasjonen til Bill og Hillary Clinton, Al Gore og mange andre, som særlig, forbilledlig nok, var opptatt av motstand mot Vietnamkrigen og for sosiale rettigheter. Men de var ikke like opptatt av økonomisk omfordeling og å holde Wall Street i øra som New Deal-generasjonen før dem.

En av disse unge, fremadstormende demokratene som ble valgt inn i kongressen i 1973, Pete Stark, hevdet at «populismen fra 1930-tallet passer ikke egentlig til 1970-tallet». Symbolsk nok, som medlem av en generasjon som kastet de gamle finansregulatorene ut og satte krigsmotstanderne inn, lanserte han valgkampen sin ved å montere et stort fredstegn på toppen av banken han eide.

For de demokratiske kongressrepresentantene i New Deal-generasjonen var det åpenbart at det var deres jobb å kontrollere finansmakta og holde den økonomiske ulikheten nede.

Noen år før dette hadde imidlertid Robert F. Kennedy forsøkt å forene de to sidene i partiet. Da han drev valgkamp for å bli demokratenes presidentkandidat i 1968, snakket han om å fortsette politikken som beskyttet bønder, småbutikkeiere og arbeidere, og samtidig få slutt på Vietnamkrigen og utvide arbeidet for sosial rettferdighet og svartes borgerrettigheter. Men da han ble myrdet i 1968, brøt det ut kamp mellom de to fløyene i partiet, og de unge, businessvennlige og liberale demokratene gikk seirende ut.

Med Bill Clinton fikk de sin første president, og deres linje har dominert partiet fram til i dag. Som en konsekvens av det har store selskaper som Walmart, Google og Facebook fått enormt mye makt, vanlige folks lønninger har stagnert eller ofte sunket, og fagforeningsandelen har gått kraftig ned. I 1978 tjente sjefene i USA rundt 30 ganger mer enn snittet blant deres ansatte. I 2014 tjente sjefene 300 ganger mer, i følge Economic Policy Institute (EPI) (gjengitt av Klassekampen 16. november 2016).

Vi greier kanskje ikke å overbevise de rike, hvite Trump-supporterne som ikke liker innvandrere, men det trenger vi ikke heller.

Trump vil selvsagt ikke gjøre noe med dette, snarere tvert imot. Nettopp derfor er det viktig at demokratene gjør seg klare og har et svar til velgerne som ønsker økonomisk forandring og mindre ulikhet, når det snart blir tydelig hvor mye Trump vil svikte dem. Vi greier kanskje ikke å overbevise de rike, hvite Trump-supporterne som ikke liker innvandrere, men det trenger vi ikke heller. Ved å bringe den økonomiske populismen tilbake kan demokratene vinne mer enn nok velgere til å få flertall neste gang, samtidig som de unngår den hodeløse kampen med høyresida om hvem som ligger mest til høyre i verdi- og innvandringsspørsmål, en kamp venstresida er dømt til å tape. Robert Kennedys tanke om å både kontrollere Wall Street og utvide borgerrettighetene var ikke voldsomt original, og det er åpenbart at begge deler kan og bør være sentrale for venstresida. Med kamp mot den enorme ulikheten er the odds ever in our favor – også i Norge og Europa.

  • Thomas Sætre Jakobsen

    Meget godt skrevet og oppløftende; en god start på uka!

  • Lars

    DETTE var interessant!

  • John Y. Jones

    Ellen Engelstad er til å bli klok av! Ikke minst tar hun ordet populisme opp fra søppelbøtta og tar det på alvor i motsetning til så mye norsk populisme-skvalder.