Samarbeid på den nye venstresida

Kan den radikale venstresida i Norge, her ved SVs Audun Lysbakken og Rødts Bjørnar Moxnes, samarbeide før stortingsvalget i 2021? Foto: Åsmund Holien Mo for SV og André Løyning for Rødt.

Tidene skifter! Sosialismen kommer tilbake. Før presidentvalget i 2016 ville amerikanere i alderen 18 til 26 heller hatt radikaleren Bernie Sanders til bords enn Beyoncé og Justin Bieber. Bjørnar Moxnes er kanskje ikke helt der. Overskrifter som «Krisemåling for Arbeiderpartiet – Rødt fosser fram», viser like fullt at det skjer noe på venstrekanten også i Norge.

Her oppnår Audun Lysbakkens SV tidvis dobbelt så høy oppslutning som sperregrensetallene han arvet fra den mer sentrumsorienterte Kristin Halvorsen. Med over 23.000 medlemmer til sammen, knuser den galopperende medlemsveksten til SV og Rødt det «folkelige» alternativet på motsatt fløy. Frp teller 18.000.

I flere land symboliseres den nye venstresida av én kandidat og ett parti. Norge har to. Hvorfor kan ikke Lysnes og Moxbakken bare stille sammen, spør mange jeg møter. En felles valgliste kunne blitt tredje størst ved stortingsvalget i 2021. Et gedigent gjennombrudd!

En felles valgliste kunne blitt tredje størst ved stortingsvalget i 2021. Et gedigent gjennombrudd!

Rødt og SV er to ulike partier, svarer jeg. Tross felles standpunkt i mange viktige saker, har de ulik historie, ulik identitet og ulik praksis i mange kommunestyrer.

Partier har også fløyer. Noen føler det som sitt livskall å avverge enhver tilnærming til arvefienden. Velmente initiativer for partipolitisk samling av venstresida kan dessverre ende i det motsatte: splid, strid, borgerkrig.

Så da blir det å fortsette som før? Kanskje ikke helt.

Så da blir det å fortsette som før? Kanskje ikke helt. Når sosialdemokratiske storpartier knaker i sammenføyningene og den autoritære høyrepopulismen fosser fram over Europa, stilles partier som Rødt og SV overfor noen muligheter, og noen problemer, de ikke kan håndtere alene.

Det første problemet er størrelsen. Det er en myte at den ikke har noe å si. En Hipster På Løkka kan mislike at partiet han stemmer på blir for *stort*, for han liker det spesielle, det lille, det frittstående. For arbeidsfolk flest er det omvendt. De trenger et redskap med kraft nok til å skrive om lover og budsjetter.

For både Rødt og SV har den store, strategiske utfordringen vært å videreutvikle lærer- og sosionomdominert sosialisme i retning et radikalt, folkelig venstreparti med bredere appell. Den viktigste endringskraften skulle jo være arbeiderklassen.

Under Lysbakken gjør SV framstøt i den retningen. Det samme gjør Rødt under Moxnes. De styrker fotfestet i fagbevegelsen. Men begge stanger i problemet med størrelsen.

Hvis en LO-tillitsvalgt i industrien denne uka for første gang sier noe positivt om Rødt eller SV, vil han antakelig legge til: «Men det blir for smått.»

6–7 prosent «blir for smått.» 15 prosent, derimot, ville vært noe annet.

Så mye betyr størrelsen, at en tillitsvalgt som daglig kjefter på Ap-elitens politikk for både industrikraft og arbeidsinnvandring, både pensjonskutt og bemanningsbyrå, på valgdagen opplever Ap som mest nærliggende.

6–7 prosent «blir for smått.» 15 prosent, derimot, ville vært noe annet.

Så har vi problemet med dagsordenen. Hvilke saker som dominerer kan avgjøre et stortingsvalg. Og venstresidas skjebne.

SV og Rødt har som strategi å skape politisk polarisering i interessebaserte (klasse)saker som samler og mobiliserer velgere i arbeider- og middelklassen. De prioriterer ikke å hjelpe Frp med å polarisere langs den kulturelle aksen, som splitter de samme velgerne.

Dette er noe helt annet enn å «tekkes» konservative velgere i arbeiderklassen ved å svikte våre egne prinsipper verdipolitikken. En konkurranse i å levere mest mulig blåbrune svar, vil i lengden gi seier for blåbrune krefter.

Ikke misforstå: Selvsagt må venstresida ta integreringsspørsmålene like alvorlig som alle andre politiske saker av førsterangs betydning, og utvikle rødgrønne svar, også på høyrepopulistenes spørsmål. Men å nedkjempe høyrepopulismen handler vel så mye om å kjempe klassespørsmålene høyt opp på politikkens dagsorden. Problemet til SV og Rødt, er at den ofte dikteres av andre.

Siden politisk journalistikk handler mer om regjeringsvalg enn stortingsvalg, kan saker der Ap ligner på Høyre bli små i medievirkeligheten, selv om de er store i den andre virkeligheten.

Å nedkjempe høyrepopulismen handler vel så mye om å kjempe klassespørsmålene høyt opp på politikkens dagsorden.

Hva skjer fram mot valget i 2021? Ap vil trolig prøve å skape kontrast til Høyre i interessebaserte saker som arbeidsliv, fordeling og velferdsprofitt. Men så stanger man i EØS. Eller villa-velgerne (også kalt lilla-velgere), som kan flykte til Høyre. Og Ap oppdager snart at rødgrønne konkurrenter alltid har enda mer tydelig politikk i sakene man snakker opp, enten det er sentralisering eller sosial dumping.

På dette tidspunktet blir det fristende å ta opp kampen med Sylvi Listhaug, om hvem som er best til å lære bort norske verdier til kriminelle innvandrere. Når Jonas Gahr Støre samtidig melder seg på Erna Solbergs norgesmesterskap i styringsdyktighet, får Høyre og Frp den dagsordenen de har drømt om.

Ingen konfrontasjon om velferdsprofitørene. Ingen industriell handlekraft mot klimakrisa. Intet momentum for samfunnsendring. Mediene skriver om Listhaug, mens sakene til venstresida trykkes som leserbrev.

Mediene skriver om Listhaug, mens sakene til venstresida trykkes som leserbrev.

Så langt om problemene. Den store, felles muligheten ligger i å gripe problemet ved hornene: Sett dagsorden i norsk politikk selv, ved å gå sammen om de store kampsakene.

Jeg tror hundretusener av velgere nå vurderer å stemme godt ute til venstre for å sikre at en ny regjering faktisk vil føre til ny politikk. Med et godt valg i 2021, får SV og Rødt til sammen en oppslutning som svarer til landets tredje største parti.

Får disse velgerne uttelling? Faren ligger å bli spilt ut over sidelinja gjennom splitt og hersk i Stortinget. Muligheten ligger i å gjøre den nye venstresida til en stortingskraft som ingen Ap-regjering kan se bort i fra.

Manifest Tankesmie mener Rødt og SV bør åpne samtaler om et forpliktende politisk samarbeid foran neste stortingsvalg. Partiene kan love velgerne å stå sammen i utvalgte kampsaker. I praksis kan det bety at de to partiene ikke vil støtte noen regjering som ikke viser handlekraft på utvalgte og avgjørende områder.

Muligheten ligger i å gjøre den nye venstresida til en stortingskraft som ingen Ap-regjering kan se bort i fra.

For SVs del vil en slik strategi innebære en nødvendig avklaring og et retningsvalg. Partiet står nå litt inneklemt, mellom det maktbevisste Ap og et raskt voksende Rødt. Én mulig utvei er å stille seg last og brast med Ap, på vegne av ansvarlighet og styringsdyktighet, mot det «uansvarlige» Rødt.

Det vil være meget dristig. Forrige periode der SVs strategi var å sitte pent på fanget til Ap-eliten, falt partiet fra 12,5 prosent ved valget i 2001 til 4,1 prosent i 2013. Med Rødt på Tinget, kan prisen SV betaler for å være utydelig bli å synke enda dypere. Det tror jeg Audun Lysbakken akter å unngå.

En annen fordel er at et samarbeid på den nye venstresida vil virke dempende på sekteriske tilløp i Ap. Noen der kan ha lyst til å smigre SV og, samtidig, støte Moxnes og Rødt ut i det ytterste mørke. Rødt svarer på samme frekvens, og vi får i gang en splittende dynamikk, til glede for Erna Solberg. Et politisk samarbeid kan avverge dette. Ap kan ikke avsverge både SV og Rødt.

Rødgrønn handlekraft strømmer nedenfra, ikke ovenfra.

Noen tema blinker seg kanskje ut som aktuelle for politisk samarbeid. For eksempel må den nye venstresida utvikle en uredd handlekraft i klima- industripolitikken som kan overbevise velgere som nå snuser på MDG –  et friskt alternativ som, dessverre, stiller seg uforstående til forskjellen mellom høyre og venstre side i samfunnskampen.

Tre mulige kampsaker:

  • Handlekraft i klima- og industripolitikken: Hvorfor skal ikke den søkkrike norske oljestaten gå i spissen for gedigne klimainvesteringer globalt som, samtidig, sikrer grønn industriutvikling og sysselsetting nasjonalt?
  • Felles velferd uten profitt: En fireårig handlingsplan faser ut kommersielt eierskap fra barnehager, barnevern, skole og eldreomsorg.
  • Norske vilkår for alle i Norge: Bemanningsbransjen reguleres vekk, straffenivået for sosial dumping legges så høyt at det faktisk fungerer preventivt.

Hvilke saker som prioriteres, kan ikke overlates til partitopper eller tankesmier i Oslo. Medlemmene over hele landet må involvere seg. Fagbevegelsen, miljøbevegelsen og kvinnebevegelsen må inn i politikkutviklinga. Rødgrønn handlekraft strømmer nedenfra, ikke ovenfra.

Et sterkere samarbeid på den nye venstresida kan forandre Norge. Men det blir krevende. Det enkleste er selvsagt å bare fortsette som før. Det kan vise seg å være en skjebnesvanger feilbedømming, i en situasjon der de blåbrune mobiliserer i Europa og sosialdemokratiske storpartier både vakler og faller.

  • I stedet for å framstå som en raskt voksende kraft med makt til å sette dagsorden og oppnå noe i samfunnskampen, risikerer SV og Rødt å framstå splitta, relativt små og ubetydelige.
  • I stedet for å møte Ap med en felles front og presse fram rødgrønn handlekraft, vil partiene hver for seg bli utsatt for splitt og hersk.
  • Resultatet av «business as usual» på den nye venstresida kan dermed bli en ny periode med Støre/Stoltenbergs «busniess as usual» i regjering, under overoppsyn av Finansdepartementet og ESA.

I dette scenariet får vi se et fristilt Frp i fullt firsprang og radikalisering av høyrekreftene. I dette scenariet får vi passivisering av mange rødgrønne aktivister som må støtte halvhjertet opp om et lyseblått Ap-styre, bare fordi alternativet er verre. Dette scenariet bereder grunnen for Sylvi Lishaugs store seier i 2025.

Dit skal vi ikke.

Den nye venstresida kan stå overfor store muligheter. Med store muligheter følger et større ansvar. Å ikke handle, er også et valg.

Når tidene skifter, ligger initiativet hos den som klarer å gripe det. Dagens politiske utvikling i Vesten er for alvorlig til at Moxnes og Lysbakken kan sitte på hver sin høye hest og sole seg i egen framgang. De bør innse at selv om ingen av dem er sterke nok alene, kan disse to partiene sammen forandre Norge.

Vi ser store velgerbevegelser. Den nye venstresida kan stå overfor store muligheter. Med store muligheter følger et større ansvar. Å ikke handle, er også et valg.

Et politisk samarbeid mellom konkurrenter blir selvsagt ikke enkelt. Å stille ultimatum overfor en ny Ap-regjering skaper fallhøyde. Men den som intet våger, intet vinner. Og fallhøyden ved å være seg selv nok, kan vise seg å bli vel så stor.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen den 18. juni 2019.

 

Manifest Tankesmie er folkefinansiert av fagforeninger og privatpersoner.
Ditt bidrag er viktig for å bygge en slagkraftig venstreside.
Støtt Manifest som fastgiver.