Rødgrønn kabal

Finnes det en oppskrift på et styringsdyktig rødgrønt flertall etter valget?

Hvorfor gjør Trygve Slagsvold Vedum så mange markeringer mot SV for tida? Antakelig fordi Sp konkurrerer om folkelig-verdikonservative velgere med Frp. Ved å sende utspill om kontantstøtte, abortgrense og ulv i trynet på SV, og ikke minst MDG, forsøker Vedum å beherske en del av det politiske rommet som Sylvi Listhaug vil gjøre til sitt.

Alle vet at en partileder i forhandlinger etter et valg ofte må gå med på det nest beste.

SV bør uansett være fornøyd. Vedum skjenker partiet både økt oppmerksomhet og rollen som fanebærer byradikalismens kjerneverdier. Det Sp holder på med trenger være noen trussel mot det rødgrønne flertallsprosjektet. Men Vedum risikerer at bordet fanger. At det går prestisje i den verdipolitiske fektingen, slik at forhandling med SV blir politisk umulig.

Er det dit Vedum vil? I så fall hadde han sagt at Sp «utelukker» å regjere med SV. Men det Vedum sier er at han går til valg på en Ap/Sp-regjering fordi det er «det beste». Alle vet at en partileder i forhandlinger etter et valg ofte må gå med på det nest beste. Det har heller ikke Vedum utelukket.

Audun Lysbakken kan møte Senterpartiets verdipolitiske krumspring med lave skuldre. SV vil ikke inn i regjering for enhver pris, etter at innsatsen som juniorpartner for statsminister Stoltenberg endte i en smertefull nær sperregrensa-opplevelse. Og det var i en situasjon uten Rødt på Stortinget.

Rødt og MDG håper antakelig at Lysbakken går inn i regjering og gir dem en mulighet til fire fete år med spekkhogging på SVs velgergrunnlag. Situasjonen tilsier at SV ikke kan signere noen regjeringserklæring uten flere blanke seire og et tydelig SV-avtrykk. Hvis Rødt og eller MDG bryter sperregrensa, blir det enda mindre sannsynlig at SV våger å binde seg til Ap-masta.

Siden rollen som største opposisjonsparti til venstre for statsminister Støre ikke vil være noe dårlig alternativ for SV, kan Lysbakken leve fint med Vedums foretrukne to-parti-løsning. Da er det verre med Ap.

Et ansvarliggjort regjerings-Ap risikerer å bli spist levende fra flere kanter samtidig. Der det før i tida bare fantes et litt dvaskt SV som konkurrent på flanken, står nå tre sultne rødgrønne småsøsken klare til å glefse i seg hver sin bit av den sosialdemokratiske velgermassen i storbyene, slik Sp har forsynt seg på bygda. Ap kan umulig være tjent med Senterpartiets plan A.

Litt av en floke, med andre ord. Hva er god rødgrønn strategi i denne situasjonen? Den bør i alle fall ikke bygges på den kortsiktige interessen til ett parti, men på hva som styrker den rødgrønne sida i samfunnskampen på lengre sikt.

Målet for høsten burde være å sveise sammen et styringsdyktig, rødgrønt stortingsflertall som holder høyrepartiene unna innflytelse. Er det mulig å smi en slik stortingskoalisjon ut av fem partier med så stor strekk i laget? Jeg tror svaret er ja. Men utfallet kommer an på hvilke spørsmål de enkelte partiene velger å gjøre til fanesak.

I verdipolitiske spørsmål, som utvida abortgrense eller å ta inn mange flere flyktninger årlig, er strekken i laget så stor at det vil ende i havari hvis det er her konfrontasjonen skal stå. Her bør de mindre partiene selvsagt kjempe for sitt syn i årene som kommer, men også akseptere at stortingsflertallet er som det er.

Målet for høsten burde være å sveise sammen et styringsdyktig, rødgrønt stortingsflertall som holder høyrepartiene unna innflytelse.

Det er i de mer økonomisk baserte interessespørsmålene det kan finnes grunnlag for et styringsdyktig flertall med tydelig rødgrønn retning. Landbruket, fiskerinæringa og distriktskommunene kan få en politikk som er mindre sosialt urettferdig og mer økologisk bærekraftig enn Høyres sentraliseringskjør. Sp bør få igjennom en styrking av private, ideelle aktører innen barnehager og eldreomsorg, mot at eiere med kommersielle motiver fases ut. Venstresida må få noen solide gjennomslag for økt sosial rettferdighet. Hvorfor ikke fase inn gratis tannhelse og finansiere reformen med skatt på finansfiffen?

På det vanskeligste området av alle, har Mariana Mazzucatos rapport for Manifest Tankesmie, «Den grønne kjempen», pekt ut den rødgrønne retningen: En statlig koordinert grønn industriutvikling så epokegjørende at det blir økonomisk og politisk mulig, for både industrikommuner og industriforbund, å gå inn for nedtrapping av norsk olje og gass. En ny regjering må skrote det avsindige forslaget om svi av mer enn 50 milliarder på å grønnvasking av norsk gasseksport gjennom å sende vannkrafta ut til å drive fossilplattformer i stedet for å bygge grønn industri.

Teksten stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 29. juni 2021