På få år har eierne av barnehagekjeden FUS tatt ut nesten en milliard kroner fra barnehagedriften, kunne vi lese på Aftenpostens forside forrige uke. En milliard altså, bestående av skattepenger og foreldrebetaling, opprinnelig satt av for å gi et best mulig barnehagetilbud for barna i FUS-barnehagene. Det er mye man kunne brukt den milliarden til i norske barnehager. Eierne av FUS-kjeden har derimot valgt å investere denne milliarden i helt andre ting, blant annet oljevirksomhet.
Aftenpostens egen kommentator Trine Eilertsen prøver å overbevise oss om at dette egentlig ikke er en så stor sak – på tross av avisens egen prioritering av saken om førstesideoppslag. Problemet er ikke at eierne av FUS-barnehagene har tjent penger på barnehagedrift, mener kommentatoren, men at de selv påstår at de ikke gjør det, men driver med et «ikke-økonomisk formål». Hadde de bare vært ærlige om sine hensikter, hadde det med andre ord ikke vært en sak at den lille milliarden barnehagekroner blir til privat fortjeneste som investeres i oljevirksomhet.
Hadde de bare vært ærlige om sine hensikter, hadde det med andre ord ikke vært en sak at den lille milliarden barnehagekroner blir til privat fortjeneste som investeres i oljevirksomhet.
Her er Eilertsen i utakt med befolkningen. En meningsmåling fra Sentio, tatt opp i fjor, viser at 61 prosent av velgerne er imot at kommersielle eiere tar ut privat profitt fra skattefinansierte sykehjem og barnehager. Det er selvfølgelig helt legitimt å forsvare barnehagebaronenes rett til privat profitt på fellesskapets barnehager, men argumentene Eilertsen bruker, holder ikke vann.
Eilertsen avviser at de enorme overskuddene som skapes i kommersielle barnehager skyldes at det tas snarveier i driften. Dette burde i så fall slå ut i foreldreundersøkelser, skriver kommentatoren, som hevder at resultatene derfra tyder på at det ikke er et problem. Men hvordan kan hun være så sikker på det?
Foreldreundersøkelser kan være nyttige verktøy for å få tilbakemeldinger fra foreldre i hver enkelt barnehage. Men Utdanningsdirektoratets foreldreundersøkelse for barnehagen kan ikke brukes som bevis for at ingen kommersielle barnehageeiere tar snarveier i driften for å øke sin profitt.
En rekke helt konkrete saker fra virkelighetens verden viser derimot at flere kommersielle barnehager faktisk tar slike «snarveier i driften» for å øke sin fortjeneste.
Etter at foreldrene varslet kommunen om det de mente var kritikkverdige forhold, kom det fram at barnehagen hadde flere barnehageplasser enn de hadde lov til.
Mens eieren av Risenga barnehage i Asker ga seg selv rentefrie millionlån uten sikring, og senere slettet gjelda, måtte barna i barnehagen være inne hele dagen på dager med mye is, fordi det manglet strøsand. Etter at foreldrene varslet kommunen om det de mente var kritikkverdige forhold, kom det fram at barnehagen hadde flere barnehageplasser enn de hadde lov til.
Foreldreutvalget i en barnehage eid av den kommersielle kjeden Kidsa i Bergen reagerte sterkt på at eierne av kjeden satt igjen med fortjeneste på flere hundre millioner. Samtidig opplevde foreldrene at barnehagen hadde for lite ressurser, både til lokaler og bemanning. Med ni barn per voksen, fikk barna sjelden mulighet til for eksempel å gå på tur i nærområdet, for øvrig en obligatorisk del av rammeplanen for barnehagen.
Under et økonomisk tilsyn avdekket Oslo kommune at en kommersiell barnehage har spart 1,3 millioner kroner i 2014 på for lav bemanning. «Et betydelig beløp i offentlige tilskuddsmidler er brukt i strid med barnehagelovens krav,» skriver kommunen og påpeker at barnehagen samtidig har hatt et samlet overskudd på 7,6 millioner kroner i perioden 2013-2016. Dette er ikke snakk om cowboyvirksomhet fra en useriøs aktør, barnehagen er nemlig eid av selveste styrelederen i arbeidsgiverforeningen Private barnehagers landsforbund (PBL).
Ville Eilertsen selv valgt å la sin barnehage delta, dersom hun var en kommersiell barnehageeier som lot hensynet til egen profitt gå foran barnas beste?
Disse «snarveiene» slår i liten grad ut i foreldreundersøkelsen, stikk i strid med det Trine Eilertsen hevder. Kidsa-barnehagen har ikke deltatt i undersøkelsen, i likhet med flertallet av norske barnehager, siden deltakelsen er frivillig. Ville Eilertsen selv valgt å la sin barnehage delta, dersom hun var en kommersiell barnehageeier som lot hensynet til egen profitt gå foran barnas beste, og i tillegg hadde en foreldregruppe som åpent kritiserte dette i avisene?
De to andre barnehagene har deltatt i undersøkelsen. De har riktignok et lavere resultat enn snittet, men har likevel en skår på over fire av fem mulige poeng. Det kan skyldes flere ting. Foreldrene som varslet om forholdene i Risenga, har nå byttet barnehage. De deltok for øvrig ikke i undersøkelsen da de hadde barn der heller, i frykt for at svaret ikke ville være tilstrekkelig anonymisert overfor barnehageeierne.
Ett problem er at undersøkelsen ikke skiller mellom ideelle og kommersielle barnehager.
Det er dessuten ikke alltid like lett for foreldre å oppdage at det tas snarveier i barnehagen. Man er som regel bare innom noen minutter på morgenen og ettermiddagen, og de færreste har noe å sammenlikne tilbudet i sin barnehage med.
Foreldreundersøkelsen blir flittig brukt for å hevde at kvaliteten i kommersielle barnehager er bedre enn i kommunale. Ett problem med det, er at undersøkelsen ikke skiller mellom ideelle og kommersielle barnehager. I stedet klumpes barnehager med vidt forskjellige formål for sin virksomhet sammen i kategorien «private». Deretter bruker forkjemperne for barnehageprofitt de tilsynelatende gode resultatene fra en blanding av ideelle og kommersielle barnehager til å hevde at kommersielle barnehager trumfer de kommunale på kvalitet.
Gjennomgående er det veldig små forskjeller mellom svarene til foreldrene i kommunale og private (ideelle og kommersielle) barnehager. Det er først når foreldrene blir spurt om barnehagens lokaler og mattilbud, at man egentlig kan snakke om forskjeller mellom kommunale og private barnehager. Disse forskjellene lar seg lett forklare. I snitt er private barnehager nyere enn kommunale, og mange av dem har bygd flotte lokaler med rause offentlige tilskuddsordninger. Mange kommunale barnehager, derimot, sliter med gamle bygg.
Kommunale barnehager skal også være for dem som ikke har råd til å betale så mye i matpenger, og må tilpasse mattilbudet ut fra det.
Er foreldrene opptatt av at barna skal få varm mat i barnehagen, og er villig til å betale opptil 750 kroner i måneden i matpenger for det, er det ikke rart at de er fornøyd med mattilbudet i private barnehager. Kommunale barnehager, derimot, skal også være for dem som ikke har råd til å betale så mye i matpenger, og må tilpasse mattilbudet ut fra det. Selv om det gjør at mange familier har råd til å sende barna sine i barnehagen, fører det sikkert til misnøye blant pengesterke foreldre som gjerne vil betale for varm mat. Det betyr ikke at kvaliteten i barnehagen er noe dårligere av den grunn.
Det som virkelig har noe å si for kvaliteten i barnehagen, er at det nok voksne på plass til å dekke barnas behov. Kommunale barnehager har både høyere voksentetthet og høyere kompetanse i snitt enn private barnehager. Forskjellene her er også relativt små. De burde vært enda mindre, ut fra måten de private barnehagene blir finansiert på. De får nemlig like mye i tilskudd som snittet av de kommunale barnehagene i en kommune, og et raust tillegg for å dekke pensjonskostnader i tillegg, som for de aller fleste barnehagene er mye høyere enn de faktiske kostnadene de skal dekke.
Kommunale barnehager har både høyere voksentetthet og høyere kompetanse i snitt enn private barnehager.
Som Eilertsen skriver, er det ikke noe automatikk i at barnehager med et «ikke-økonomisk» formål gir bedre kvalitet. Det finnes kommersielle, kommunale og ideelle barnehager med god kvalitet, og det finnes barnehager med mindre god kvalitet av alle slag. Men det er ikke automatikken som er det interessante her. I stedet bør vi stille spørsmålet om hvor det er mest sannsynlig at eierne lar hensynet til egen profitt gå foran barnas beste. Er det i virksomheter der hovedformålet er å sørge for et så godt barnehagetilbud som mulig innenfor de rammene man har, eller i virksomheter der hovedmålet er å tjene penger? Tar man av seg de ideologiske skylappene, vil svaret framstå åpenbart for de fleste.
Trine Eilertsen prøver likevel å overbevise Aftenposten-leserne om at det ikke er et problem at milliarder forsvinner ut av barnehagene som privat fortjeneste for barnehageeierne. Det er så langt ikke veldig overbevisende.
En kortere versjon av denne teksten sto på trykk i Aftenposten mandag 30.april 2018.