I en kronikk i VG (10.4) har Kristin Clemet en tirade om den betydningen markeder, de rike, og – ikke minst – pølseboder har for verdiskaping. Venstresiden forstår seg ikke på verdiskaping, hevder hun – uten at det er helt klart hvem eller hva hun angriper. Hele teksten er et underlig forsvarsskrift for en markedsøkonomi som kun eksisterer og fungerer i Clemets ideologiske fantasiverden.

Clemet forenkler debatten om verdiskaping til et spørsmål om for eller mot marked. Hun gir inntrykk av å ikke forstå betydningen av statens rolle for verken verdiskaping eller den velstanden og velferden vi har i Norge.

På spørsmålet «marked eller stat» er svaret selvsagt: ja, takk, begge deler. Den viktige diskusjonen fremover er hvordan både marked og stat kan bidra til utviklingen av de grønne næringene vi skal leve av i fremtiden. Verken markedet eller staten vil klare dette alene. Dette er det problemet partiene på venstresiden nå tar fatt i, og det haster – for alle partier, for samfunnet – at vi finner ut av det. Clemet er inne på at markedet kan bidra til løsninger for å redde klimaet «med de rette rammebetingelser», men hun – og ideologien hennes – stopper der. Nettopp der diskusjonen om statens rolle begynner.

Den viktige diskusjonen fremover er hvordan både marked og stat kan bidra til utviklingen av de grønne næringene vi skal leve av i fremtiden.

Staten har en aktiv rolle å spille i innovasjon, forskning og utvikling, og i å skape nye, produktive markeder. Verdiskaping i privat sektor skjer ofte på statens skuldre. Teknologiselskapene i Silicon Valley er reist på grunnlag av den amerikanske statens massive investering i forskning og utvikling. Internett og alt som er «smart» i smarttelefonen, er utviklet med offentlig finansiering. Velstanden i Norge er bygget på en målrettet næringspolitikk som blant annet har gitt oss Telenor og Equinor. Dette er erfaringer vi må ta med oss inn i det grønne skiftet. Staten må bidra med langsiktig kapital til grønne investeringer og tørre å ta risiko der markedet svikter. Det må investeres stort. Slik skapes nye markeder på sikt. Staten har alltid spilt en rolle i å skape markeder – de vokser ikke frem i et vakuum.

Clemet forflater problemstillingen, og skriver: «Det er en grunn til at markedsøkonomi og en stor privat sektor er enormt viktig for et lands velstand. Markedsøkonomien leder nemlig til innovasjon og mer effektiv ressursbruk enn planøkonomien gjør». Det er også en grunn til at vi har utviklet sterke felleskapsløsninger i Norge, og at de nordiske landene, med lav ulikhet og en sterk fagbevegelse, har utviklet høyproduktiv industri og høy velstand og velferd – fordi fellesskap fungerer.

Staten må bidra med langsiktig kapital til grønne investeringer og tørre å ta risiko der markedet svikter.

Ja, det er grunner til så mangt. Men hva er grunnen til at Clemet setter «markedsøkonomien» opp mot «planøkonomien», og ikke «blandingsøkonomien», som er den økonomien vi lever i – og fortsatt kommer til å leve i? Vi har aldri levd i en ren markedsøkonomi, og det er ingen i det norske ordskiftet som tar til orde for den type planøkonomi som Clemet fabulerer om i sin ideologiske tåke. Hun legger i hvert fall ikke skjul på at hun mener de rike bør bli rikere. Det er kanskje det det hele handler om?

Hun argumenterer mot en stråmann som hevder at «penger som går til “profitt”, per definisjon er bortkastede penger». Antakelig sikter Clemet her til motstanden mot velferdsprofitører. I så fall er det tydelig at Clemet ikke kan skille klinten fra hveten når det gjelder verdiskaping.

Hun legger i hvert fall ikke skjul på at hun mener de rike bør bli rikere. Det er kanskje det det hele handler om?

Barnehagedrift er verdiskaping uansett om det er i kommunal, ideell eller kommersiell regi. Alle disse barnehagene er fullfinansiert av kommunale tilskudd og foreldrebetaling. Men i kommersiell drift havner deler av tilskuddene til barnehagene i lommen på eierne, som de sparer på lavere bemanning og pensjonskostnader.

Å være mot dette, er ikke å være mot verdiskaping. Det er å være mot verditaking. Ser Clemet virkelig ikke forskjell på nyskapende produksjonsvirksomhet og et offentlig finansiert velferdsmarked hvor den private kapitalen kan investeres med lav risiko og skyhøy avkastning?

Ser Clemet virkelig ikke forskjell på nyskapende produksjonsvirksomhet og et offentlig finansiert velferdsmarked hvor den private kapitalen kan investeres med lav risiko og skyhøy avkastning?

Både offentlig og privat sektor skaper verdier. Offentlig sektor bør ta seg av det den klarer fint – og best – selv, slik at kapitalen i privat sektor brukes der samfunnet trenger den. På samme måte må staten gjøre det markedet ikke klarer, og stake ut kursen mot det grønne skiftet – slik partiene på venstresiden nå tar til orde for – det SV har kalt en “ny grønn deal”.

«Selv en pølsebu trenger kapital for å bli etablert», opplyser Clemet. Det er sant.

Det som også er sant, er at det grønne skiftet ikke løses med pølseboder, men ved en dugnad der stat og marked jobber sammen for å utvikle nye, høyproduktive, grønne næringer. Staten må gå foran og ta risiko der markedet ikke tør – og slike skape nye markeder.

Clemet kunne ha bidratt konstruktivt til denne debatten, men tilfører intet av verdi. Hun kunne ha startet en pølsebu i stedet.