Pandemien og sosiale helseforskjeller

Sosiale helseforskjeller kan anses som et særlig brutalt utslag av ulikhetene som kapitalistiske samfunn rutinemessig produserer, og en påminnelse om at sosial ulikhet – bokstavelig talt – er et spørsmål om liv og død. Her er Raša og faren hennes, et sliten migrantarbeider med ødelagt rygg, i filmen "Spise, sove, dø" av Gabriela Pichler.

Ord som dugnad, solidaritet og omtanke har gått igjen i politikken mot koronaviruset. Den offentlige linja er at formålet med alt arbeidet som gjøres mot koronapandemien er å beskytte sårbare grupper, og i solidaritet med disse gruppene har vi blitt oppfordret til å endre livene våre på drastiske måter. Det mest slående er kanskje hvor effektiv denne oppfordringen har vært. Vi holder avstand, er hjemme fra jobb og vasker oss på hendene av hensyn til risikogruppene: de eldre, de med svekket immunforsvar, og personer med hjertesykdom, diabetes og andre kroniske sykdommer.

Alt dette viser hvordan politikk på kort tid kan skape drastiske endringer i folks handlinger og holdninger, bare situasjonen oppfattes som viktig nok. Slik motbeviser den siste tidas erfaringer de pessimistiske fortellingene om menneskets uforanderlige og individualistiske natur, som gjerne anvendes for å usannsynliggjøre ideen om politisk og sosial forandring.

Samtidig er det viktig aspekt som fram til nå har fått lite oppmerksomhet. Det er ikke bare eldre og syke som er sårbare i møte med pandemien, men også samfunnets fattigste og svakerestilte. Begrepet ’sosial ulikhet i helse’ viser til den systematiske sammenhengen som finnes melom helsetilstand og sosial posisjon. De som er minst privilegert i samfunnet, enten dette dreier seg om utdanning, inntekt eller klassebakgrunn, dør i gjennomsnitt tidligere, er mer syke og mottar mindre helsehjelp enn andre.

Ifølge den siste folkehelserapporten lever nordmenn med grunnskoleutdanning 5-6 år kortere enn de som har gått på universitetet, og har også høyere sannsynlighet for å få type 2 diabetes, psykiske lidelser, kols og muskel- og skjelettlidelser. De sosiale ulikhetene i helse har også økt over tid, og er ikke mindre i Norge enn i europeiske land som Storbritannia, Sveits og Spania.

Det er ikke bare eldre og syke som er sårbare i møte med pandemien, men også samfunnets fattigste og svakerestilte.

Fra et medisinsk perspektiv bør fattigdom, sosial marginalisering og lav utdanning dermed betraktes som risikofaktorer på lik linje med alderdom, overvekt og samsykelighet. De sosiale helseforskjellene kan ikke forklares med individuelle variasjoner i gener og livsstil, men skyldes den ujevne fordelingen av makt, kapital og andre ressurser.

Årsaksfaktorene er mangfoldige og komplekse, men peker stort sett i samme retning: Fattigdom, lav utdanning, arbeiderklassebakgrunn og sosial marginalisering øker utsattheten for økonomisk usikkerhet, dårlige arbeidsforhold og forurensning, og skaper følelser av stress, bekymring og fatalisme som øker sannsynligheten for helseskadelige levevaner. Sosiale helseforskjeller kan derfor anses som et særlig brutalt utslag av ulikhetene som kapitalistiske samfunn rutinemessig produserer, og en påminnelse om at sosial ulikhet – bokstavelig talt – er et spørsmål om liv og død.

Sosiale helseforskjeller blir sjelden tematisert i den norske offentligheten, og får mindre oppmerksomhet enn ulikhet i inntekt, utdanning og sosial anerkjennelse. Ulikhetsperspektivet nedtones også i diskusjoner om medisinske spørsmål, noe som også har vært tilfelle med koronaviruset. Alt tyder imidlertid på at koronaviruset, i likhet med de fleste andre sykdommer forøvrig, vil ramme de vanskeligstilte hardere enn andre.

En påminnelse om at sosial ulikhet – bokstavelig talt – er et spørsmål om liv og død.

De siste ukene har det vært mye oppmerksomhet rundt utbredelsen av koronasmitte blant utenlandskfødte, først og fremst norsk-somaliere. Som Amira Ibrahim påpekte i Vårt land den 14 april, er det umulig å forstå koronasmitten blant norsk-somaliere isolert fra denne gruppas sosioøkonomiske betingelser. I USA ser vi at afro-amerikanere har høyere sannsynlighet for å dø av COVID 19-viruset enn hvite, noe som føyer seg inn i et bredere mønster av sosioøkonomisk betingede helseforskjeller langs etniske skillelinjer.

Ifølge Marx har store samfunnskriser en iboende avslørende effekt. Naturkatastrofer, finanskriser og pandemier har det til felles at de blottlegger samfunnets styrker og svakheter, og at de ofte forsterker eksisterende konflikter og skillelinjer. Det var dette som ble konsekvensene da finanskrisa i 2008 ble forsøkt håndtert ved å gi fallskjermer til elitene og innstramminger for resten. De politiske etterdønningene fra denne politikken lever vi i fremdeles, og vil bli ytterligere forsterket dersom kostnadene av koronaviruset fordeles på en lignende måte.

Fra forskning vet vi at arbeidsledighet, fattigdom og sosial marginalisering forårsaker tapte leveår, sykdommer og plager som kunne ha vært unngått. Dersom pandemien forsterker den sosiale ulikheten kan de helsemessige konsekvensene av dette potensielt sett bli like alvorlige som viruset i seg selv, og dessuten prege samfunnet langt etter at krisen rent medisinsk sett er over.

Samtidig er det ingenting skjebnebestemt ved at koronaviruset vil øke de sosiale forskjellene. Sosial ulikhet i helse skapes av samfunnsmessige forhold, og er dermed noe vi har både mulighet til og ansvar for å gjøre noe med. Kriser er også en tid hvor det politiske handlingsrommet utvides og omdefineres, og avslører skjørheten i politiske strukturer vi har kommet til å ta for gitt. Å forandre disse strukturene krever imidlertid politisk vilje og handling, og en utvidelse av risiko- og solidaritetstankegangen til å også inkludere sosioøkonomiske forhold.