Den amerikanske presidentvalgkampen er i full gang. Om et drøyt år skal Demokratene kaste Donald Trump ut av Det hvite hus. Men før den tid skal de selv velge presidentkandidat og retning i sitt primærvalg. Det har sjeldent vært flere kandidater, og mange av dem er friske pust. Det er lett å la seg overbevise av politikere med sylskarp og veltrent retorikk. Mange av kandidatene er dessuten mer progressive enn det man har vært vant med i amerikansk politikk. Det har ikke bare skapt begeistring, men også forvirring på venstresida i Norge.
I sosiale medier stiller stortingskandidater og noen medlemmer fra SV seg bak senator Elizabeth Warren som kandidat. I Rødt er mange fascinert av kongressrepresentant Tulsi Gabbard. Det finnes til og med de på venstresida som har latt seg inspirere av senator Kamala Harris. Men om du er en av dem som vil styrke USAs politiske og økonomiske demokrati, ha slutt på endeløse kriger, om du ser på klimaendringer som en eksistensiell trussel og ikke minst, om du tilhører venstresida, da finnes det bare en kandidat for deg: Bernie Sanders. La oss forklare.
Bernie Sanders er en selvutnevnt sosialist som sannsynligvis stiller til valg på det mest radikale programmet USA har sett, i hvert fall siden Franklin D. Roosevelts tid. Han har foreslått kraftige økninger av selskaps- og formueskatten, og uttaler selv at milliardærer ikke bør eksistere (noe enkelte milliardærer tolker som en slags drapstrussel). Pengene vil han bruke på universelle velferdsordninger. Gratis helsevesen for alle, inkludert tannhelse, briller og høreapparat. Høyere utdanning uten skolepenger. Gratis barnehage, gratis skolemat for alle, og lista fortsetter.
Virkelighetsfjernt og urealistisk svarer mange, og innenfor dagens politiske system er det kanskje riktig. Men her kommer neste poeng. Bernie Sanders er en bevegelse-byggende sosialist som følger i tradisjonen til Eugene Debs, Hjalmar Branting, og andre som forsto at man var avhengig av et stort folkelig press for å få gjennomslag for strukturelle endringer. Grundig parlamentarisk arbeid og gode argumenter er ikke nok, verken i Norge eller i USA. De økonomiske kreftene som sloss i mot er for sterke. For å sikre gjennomslag må du bygge en bevegelse mektigere enn storkapitalen og dens lobbyister. Og det er akkurat dette som er selve kjernen i Bernie Sanders politiske strategi.
Bernie Sanders er en selvutnevnt sosialist som sannsynligvis stiller til valg på det mest radikale programmet USA har sett.
Occupy Wall Street var en stor og viktig bevegelse i etterdønningene av finanskrisen. Selv om bevegelsen ble jaget ut av parkene før jul i 2011, så levde engasjementet videre. Bevegelsen var stor, men de fleste Demokratene holdt seg likevel på en armlengdes avstand. Unntaket var Elizabeth Warren og Bernie Sanders. Siden Sanders var relativt ukjent på nasjonal plan, og ikke minst sosialist, tenkte sentrale personer i Occupy at han var en usannsynlig presidentkandidat. Forut for presidentvalget i 2016 gikk de i stedet til Elizabeth Warren som hadde blitt svært profilert som en Obama-kritiker, og som kvinnen bak det amerikanske byrået for å beskytte forbrukere mot bankvesenet.
Aktivistene fra Occupy startet kampanjen “Ready for Warren”, som sammen med en annen ad hoc-kampanje, “Run Warren Run”, forsøkte å få henne til å stille som presidentkandidat. I bakgrunnen fulgte Sanders nøye med. Han hadde ingen drøm om å stille som presidentkandidat, og var klar for at Warren skulle ta jobben. Men han så at det var en fare for at ingen alternative stemmer til venstre ville stille til valg, og mente det var essensielt at noen, om ikke for å vinne, i det minste deltok i debattene for å vise fram et alternativ.
Occupy-kampanjen mislyktes. Warren ønsket ikke å stille i 2016, og risikerte med det muligheten for at ingen på venstresida utfordret Clinton. Sanders hadde heldigvis laga en back up-plan. Selv om han visste at han sannsynligvis var sjanseløs, så hadde han i lengre tid testa ut om eget budskap fungerte rundt i landet. På lange turneer over hele USA holdt han det ene foredraget etter det andre. Responsen var overveldende. De som gjorde seg kjent med Sanders, ønsket hans kandidatur.
Occupy-aktivistene fant seg raskt sitt nye prosjekt. Da ikke Warren ville stille, var det bare å stille seg bak Sanders. De startet gruppen “The People for Bernie Sanders” og krysset fingrene for at han ville stille. Etter nøye vurderinger gjorde han nettopp det.
Da Sanders i april 2015 lanserte sitt kandidatur, var det et klart mindretall som støtta gratis helsevesen.
Sanders vant ikke primærvalget mot Clinton, men han brøt enhver forventning, og fikk rundt 45 prosent av de valgte delegatene til Demokratenes landsmøte. Det gjorde han uten støtte fra Elizabeth Warren, som satt stille i båten. På veien klarte han å samle millioner av stemmer, spesielt fra de unge. Han organiserte den største grasrotkampanja USA har sett og han flyttet fjell hva gjaldt amerikaneres tro på venstresidepolitikk.
Da Sanders i april 2015 lanserte sitt kandidatur, var det et klart mindretall som støtta gratis helsevesen for alle, eller “Medicare for All” som det heter. I dag er det klart flertall, på noen målinger opp mot 70 prosent. Det er utelukkende på grunn av posisjonen Sanders har bygd seg opp. Han har benyttet seg av en brøytebilstrategi, der han går foran og lanserer nye radikale ideer, fremfor å manøvrere seg strategisk etter meningsmålinger. Det har gitt han solid integritet blant amerikanerne, en grunn til at han på måling etter måling slår Donald Trump, inkludert i stater som Texas og Iowa, der Demokratene er vant til å tape.
I 2016 var valget klart for venstresida: Mellom Sanders og Clinton kunne ikke en raddis med respekt for seg selv foretrekke en nyliberal kandidat som var mot universelt helsevesen, men for regimeskiftekriger i Midt-Østen. Som ikke støtter universell gratis høyere utdanning, men støttet de katastrofale frihandelsavtalene. I 2020 tenker noen at valget er mer uklart, takket være Warren, Gabbard og Harris sine kandidatur. Men det er spesielt tre grunner til at venstresida ikke bør la seg forvirre.
For det første er det bare en kandidat som har ført stafettpinnen for den progressive bevegelsen, og han har gjort det i mange tiår. Sanders ble arrestert i protester med borgerrettsbevegelsen. Han kjempa sammen med de antiimperialistiske bevegelsene mot krigene og kuppene USA sto bak under den kalde krigen. Han var en alliert av LHBTQ-miljøet allerede på 80-tallet da han som borgermester i Burlington arrangerte Pride. Han ledet opposisjonen mot Irak-krigen og kritiserer Israel for drap på palestinere. Han har løfta kampen mot krigføringen mot Jemen til den nasjonale scenen. Han angriper det militærindustrielle komplekset. Han advarte mot bankenes størrelse 15 år før de kollapsa. Han sto i ledtog med urfolk på Standing Rock i North Dakota i kampen mot oljerøret DAPL.
Der Sanders har stått på riktig side siden lenge før det ble kult, og tråkka opp stien, trår de andre kandidatene mer varsomt. Warren ymtet først frampå med litt Israel-kritikk når skarpskyttere drepte uvæpna demonstranter sommeren 2018. Oljerøret i North Dakota gikk hun først mot da saken var ferdig avgjort.
Det er bare en kandidat som har ført stafettpinnen for den progressive bevegelsen, og han har gjort det i mange tiår.
For det andre er det bare en kandidat som kjemper for de kompromissløse endringene USA trenger. Det er ikke vanskelig å se at det amerikanske samfunnet er på ville veier: ulikheten vokser, forventa levealder stuper, studentgjeldskrise er rundt hjørnet, rasisme og anti-semitisme er på frammarsj, infrastrukturen er så nedslitt at flere byer sliter med forgifta springvann, skogbranner og orkaner har nesten blitt normalisert, og krigene som Bush og Obama starta tar aldri slutt.
Sanders, ofte kalt for en utopist, er primærvalgets eneste realist. Warren har lansert en klimapakke som er ok, noe av det bedre man har sett fra Demokrater. Men Sanders har lansert en klimaplan med fem ganger så stort budsjett. Det er revolusjonerende. Ikke bare skal USA selv skape 20 millioner grønne jobber og redusere egne utslipp. USA skal bruke store penger på å hjelpe fattigere land til å gjøre det samme. Ikke gjennom strenge profittkrav, men ved hjelp til selvhjelp. Sanders har i lang tid kjempa for å forby fracking fra de 1,3 millioner olje og gass-brønnene som finnes i USA. Fracking er krise for både klima og det lokale miljøet, og Sanders er en av få stemmer som har stått i mot den mektige industrien. Tidligere i år, offentliggjorde Warren sitt syn på saken. Nå har hun rukket å bli enig med sin radikale kollega. Hva betyr det? Når hun akkurat har vippa til å bli mot fracking, er det sannsynligvis ingen hovedprioritet.
Der Sanders har stått på riktig side siden lenge før det ble kult, og tråkka opp stien, trår de andre kandidatene mer varsomt.
For det tredje er det bare en kandidat som bygger en bevegelse som er ment til å leve videre. Gjennom grasrotorganisasjonen “Our Revolution” har han selv tatt initiativ til organisering, og han har oppfordret støttespillerne til å organisere seg selv. Han er også inspirert organisasjoner som “Democratic Socialists of America” (DSA) og “Justice Democrats” som har blitt så viktige at de har sikra valgseiere for nye venstresidestjerner som Alexandria Ocasio-Cortez, Ihlan Omar, Rashida Tlaib og Ayanna Pressley, kjent som The Squad.
De tre førstnevnte stilte seg bak Sanders i en av kampanjens mørkeste timer – da Sanders ble ramma av et lett hjerteinfarkt. Det er et signal om at Sanders sitt arbeid allerede har mobilisert og inspirert en mangfoldig ny generasjon progressive politikere. Disse følger Sanders’ oppskrift, og støtter seg ikke på konvensjonell lærdom om å følge målinger, pengeinteresser og eliten for å gjøre seg spiselige i Washington D.C. Det er noe enestående med denne bevegelsen, og at disse nye venstresidestjernene nå støtter Sanders, er et signal om at arbeidet deres så vidt er i gang.
I snart tre år siden presidentvalget i 2016 har flere av de potensielle kandidatene forsøkt å knytte seg til Sanders og hans bevegelse. Flere av dem har aktivt støtta Sanders helsereform i Kongressen. Men da selve valgkampen satte i gang, viste det seg at for eksempel at Kamala Harris ikke mente det. Hun snudde kappa etter vinden. Med for mange donorer med koblinger til helseforsikringsindustrien i ryggen, har hun ikke lengre behov for å støtte Sanders. Hun har til og med uttalt at hun får vond smak i munnen av planene om å sikre alle amerikanere nødvendige helsetjenester. Parallelt med at hun har skygget banen i alliansen for helsereform, har hun stupt på målingene.
Parallelt med at hun har skygget banen i alliansen for helsereform, har hun stupt på målingene.
Tulsi Gabbard virker som et friskt pust. Spesielt for de som ønsker alternative stemmer i amerikansk forsvarspolitikk. Hun er dessuten uredd, og går rett som det er i strupen på amerikanske eliter. Men går man henne etter i sømmene, så blir det klart at hun ikke er et opplagt valg for venstresida. Hun har støttet flere av Trumps økninger av forsvarsbudsjettet, hun har vært svært ullen rundt Iran-avtalen, hun er høyst uklar i spørsmål om Palestina, har kontakt med Indias hindu-nasjonalistiske statsminister Modi, og hun er for å bruke droner. Denne måneden sjokkerte hun amerikansk venstreside da hun støttet tv-stjerna Ellen DeGeneres sitt vennskap med krigsforbryter George W. Bush. Hun mente det var viktig å behandle hverandre med respekt selv om man er politisk uenige, og glattet med det over en million døde irakere.
Innenriks har hun langt færre og mindre omfattende planer enn Sanders og Warren. Selv om hun i 2016 var en av få politikere som aktivt støtta Sanders mot Clinton, har hun nå gått vekk fra å støtte hans helsereform. I stedet støtter hun det hun kaller for “Medicare Choice”, en vag og utvannet versjon av offentlig helse for alle. Hun har heller ingen reell bevegelse bak seg, selv om hun fortsatt yter respekt hos mange Sanders-supportere.
Der Sanders arbeider for en politisk revolusjon, handler Warrens løsning i større grad om teknokratisk styring.
Warren er utvilsomt primærvalgets nest mest progressive kandidat. I økonomiske spørsmål, og i spørsmål om makt, så er også hun for tydelig omfordeling. Men der Sanders på område etter område har gått foran og brøytet vei for venstresidepolitikk, har Warren manøvrert seg for å ikke provosere toppene i det demokratiske partiet. Der Sanders arbeider for en politisk revolusjon, handler Warrens løsning i større grad om teknokratisk styring. Sanders vil endre det politiske landskapet og sikre at så mange fattige og minoriteter som mulig kommer seg til stemmelokalene, og slik sørger for at Republikanerne taper både presidentvalg og kongressvalg. Det er mulig Warren har flere venner bak lukka dører enn Sanders, og at hun dermed i dagens politiske univers har større gjennomslagskraft. Men det er også veien til farlige kompromisser og døende engasjement blant aktivister og velgere.
I Trumps årlige “State of the Union”-tale tidlig i februar, erklærte han at USA aldri ville bli et sosialistisk land. Denne kommentaren var en av få der kongresskvinner og menn fra begge partier reiste seg til stående ovasjon. Men noen få satt igjen. Sanders var alt annet enn fornøyd med talen, og så særs morsk ut. Bildene viser at Warren reiste seg og klappet entusiastisk for presidenten.
Ingenting hadde vært mer transformativt enn om vi fikk en ung minoritetskvinne med sosialistisk grunnfeste inn i Det hvite hus. Men vi har fortsatt et stykke igjen før alle barrierene er brutt. Spørsmålet er hva som brøyter mest vei for videre framskritt: Å få en kvinnelig president som vil gjennomføre trinnvise endringer, eller å få en president som vil bruke mobilisering og demokratisk makt til å redusere forskjellene radikalt, slik at kvinner av alle slag får likere muligheter? Warren er en imponerende og skarp politiker, men hun har ikke venstresida i ryggmargen. Sanders er det naturlige valget for alle venstreorienterte, klimaaktivister og krigsmotstandere som ønsker store grep raskt. For oss er det ingen tvil.
Interessert i amerikansk politikk? Les mer i boka Bernie Sanders og det nye USA!