Hvorfor kan jeg ikke bare jobbe så mye jeg vil?

Arbeidsgivere og arbeidstakere trenger ulik fleksibilitet i arbidslivet, derfor er vern av normalarbeidsdagen så viktig. Her går LO-medlemmer under en parole mot søndagsåpne butikker. Foto: John Thomas Suhr.

Ungdommen i Venstre, Norges eldste parti, er blant dem som «vil gjøre det enklere å avtale arbeidstiden sin selv».[1] Mange tenker som dem: Hvorfor skal fagforeningene eller staten bestemme hvor mye vi får lov til å jobbe? Tenketanken Civita vil også ha individuelle avtaler og forklarer fagforeningenes motstand med at de er redde for å miste makt.[2]

Hvis de hadde kunnet, ville nok Venstres partistiftere fra 1884 bedt ungdomspolitikerne ta til vettet. Venstre ble stiftet i en tid da arbeidere ikke hadde stemmerett, og det nesten ikke fantes fagforeninger. Alle avtalte arbeidstida selv, for det var ingen andre måter å gjøre det på. De som ikke godtok sjefens tilbud, måtte finne seg en annen jobb. Johan Sverdrups Venstre-regjering satte ned «Arbeiderkommisjonen av 1885» som forberedte Norges første arbeidervernlov. Fagforeningenes hovedkrav var en lov som satte grenser for arbeidsdagens lengde: «en ved lov bestemt normalarbeidsdag». Det var det som måtte til for å gi arbeiderne større frihet til å råde over døgnets timer, bedre helse og sikkerhet, tid til familien og til å delta i samfunnet som andre.

Partiet Høyre og konservative arbeidsgivere protesterte. De ville fortsette med «frivillige» individuelle avtaler og påsto at lovfestet arbeidstid krenket arbeidernes personlige frihet:

«Ved Lov at træde hindrende i Veien for at voxne Mænd efter beste skjøn bruger sine Arbeidskræfter og selv bestemmer, hvorledes de skal nyttiggjøre sin Tid, vil imidlertid efter Mindretalets Mening, være fuldstændig i Strid med de Bestræbelser for Personlighedens Frigjørelse i enhver Retning, der er den Moderne Udviklings høit Skattede Særkjende.»[3]

Venstre og arbeidsgivere som sympatiserte med dem, avviste sammen med arbeiderrepresentantene i kommisjonen dette snakket om frivillighet. Arbeiderne var så visst ikke frie:

«Det ligger aabent i Dagen, at der staar mange Midler til Raadighed for den Arbeidsgiver der vil fremtvinge en arbeidstid der er længer enn hans arbeidere ønske den.»[4]

Loven satte grenser for arbeidsgiver, men den satte også grenser for hvor dårlige arbeidsvilkår «den frie arbeideren» fikk lov til å godta.

Den første arbeidervernloven (fabriktilsynsloven av 1892) begrenset bare arbeidstida for «børn og unge mennesker». Først i 1915 ble normalarbeidsdagen lovfestet, med ti timers dag og 54 timers uke. Ved stortingsvalget dette året hadde for første gang de fleste kvinner og menn fra arbeiderklassen stemmerett. Vedtaket om normalarbeidsdag vitnet om at stemmeretten ga politisk makt.

Loven satte grenser for arbeidsgiver, men den satte også grenser for hvor dårlige arbeidsvilkår «den frie arbeideren» fikk lov til å godta. Karl Marx beskrev arbeidervernlovene i England som en samfunnsmessig barriere, ikke bare for arbeidsgiverne, men også for arbeiderklassen «som vil hindre dem selv, gjennom en frivillig kontrakt med kapitalen, å selge seg og sin slekt til død og slaveri».[5]

Fabrikkarbeider Oluf Chr. Johansen (1849–1908) fra Trondheim var med i «Arbeiderkommisjonen». Han skjønte at mange arbeidere ville tøye grensene for arbeidstida hvis det var godt betalt, og foreslo at det aldri skulle betales mer enn 25 prosent tillegg for «overarbeid»: overtid, natt- og søndagsarbeid. Arbeiderne måtte ikke fristes til overdrevent arbeid. Men det måtte heller ikke bli for billig for arbeidsgiver å la folk arbeide utover normalarbeidsdagens grenser. Derfor skulle arbeidsgiver ved siden av tillegget til lønna betale en avgift på 5 øre for hver time overarbeid til «arbeidernes sykekasse eller et fond der skal komme syke arbeidere til gode». Det var en rimelig ordning, mente han, for alle visste at overarbeid gikk på helsa løs.[6]

Utfordringen med å prise «overarbeidet» (overtid, natt og helg) slik at det verken blir for billig for arbeidsgiver eller for fristende for de ansatte, har vi fortsatt med oss.

På et møte som Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund holdt om skiftarbeid en gang på 1990-tallet, foreslo Leif Gusland[7] fra Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand at de skulle slutte å godta helsefarlige arbeidstider mot økonomisk kompensasjon. Han minnet om hvordan de ti år tidligere sluttet å godta økonomisk kompensasjon for arbeid med helsefarlige kjemiske stoffer og i stedet begynte å stille større krav til arbeidsvilkårene.[8]

Utfordringen med å prise «overarbeidet» (overtid, natt og helg) slik at det verken blir for billig for arbeidsgiver eller for fristende for de ansatte, har vi fortsatt med oss. For nattarbeid og andre problematiske ordninger kan større krav til arbeidsvilkårene i stedet for store økonomiske tillegg til grunnlønna gjøre arbeidet mindre belastende for arbeideren og samtidig mindre fristende for begge parter. Det er bedre med en grunnlønn som er god nok uten tilleggene.

Ordningen med å kompensere for helserisikoen med lønnstillegg henger igjen fra tida da arbeidsavtalene ble sett på som private kontrakter mellom «to frie menn». Den som godtok lønna (med tilleggene), aksepterte også arbeidsvilkårene og helserisikoen som fulgte med. Tenkningen lever videre i NAVs regler for godkjenning av yrkesskader: «Det foreligger en arbeidsulykke dersom den skadelidte kommer til skade på grunn av en konkret ytre tidsbegrenset påkjenning eller belastning som er usedvanlig og som ligger utenfor rammen av hva skadelidte kan eller bør kunne regne med i en normal arbeidsprestasjon i sitt yrke.»[9] [10] Skade etter en påkjenning innenfor rammen av det du «bør kunne regne med» som helsefagarbeider eller industriarbeider, gir altså ingen rett til yrkesskadeerstatning fra NAV. De følger en mer enn hundre år gammel tankegang: Har du tatt en jobb og godtatt lønna, har du også godtatt risikoen og fortjener ingen erstatning for skader du burde regnet med å få.

Skade etter en påkjenning innenfor rammen av det du «bør kunne regne med» som helsefagarbeider eller industriarbeider, gir altså ingen rett til yrkesskadeerstatning fra NAV.

Ufravikelige grenser for arbeidstida – fram til 1968
Da arbeidsgiverne ikke vant fram med argumentene for individuelle avtaler, forsøkte de i stedet å gjøre arbeidstidsspørsmålet til en ren forhandlingssak. I 1909 argumenterte de på denne måten: «Arbeidernes fagorganisationer er nu saa mægtige og maalbevisste, at de fuldt tilstrækkelig kan vareta arbeidernes interesser.»[11]

Venstre-regjeringen som innførte normalarbeidsdagen i 1915, hadde ingen tro på å overlate reguleringen av arbeidstida til partene. De pekte på at fagbevegelsen ikke var like sterk overalt. Dessuten satte jo loven bare grenser mot skadelige arbeidstider. Fagforeningene kunne selvfølgelig forhandle seg fram til bedre vilkår. Men arbeidstidsbestemmelsene måtte være like ufravikelige som resten av loven. Man måtte aldri kunne avtale dårligere vern enn lovens minstekrav.

Så seint som i 1958 avviste Stortinget et forslag fra NAF (datidas NHO) og LO i Arbeidstidskomiteen av 1954 om å overlate reguleringen av arbeidstida til forhandlinger mellom partene. Stortinget mente at «en slik fullmakt bryter for sterkt med vår arbeidervernlovgivning».[12] Men i 1968 vedtok Stortinget at store fagforbund kunne inngå avtaler med arbeidsgiver om arbeidstid «uten hinder av de grenser for arbeidstidens lengde som er fastsatt».[13]

Forslaget om lovendring kom også denne gangen fra NAF og LO, nå i Arbeidstidskomiteen av 1964. De skrev til Kommunal- og arbeidsdepartementet 18. april 1967 at «vernemotivet og de sosiale velferdssynspunktene var trådt i bakgrunnen» som begrunnelser for arbeidstidsreduksjoner.[14] De var overbevist om at når avtaleadgangen var begrenset til store fagforbund, «ville de vernemessige og sosiale hensyn bli betryggende ivaretatt». Denne gangen lot Stortinget seg overbevise.

Det er egentlig ganske utrolig at styrkeforholdet mellom arbeidsgivere og ansatte skal få avgjøre noe som har så store konsekvenser for hele samfunnet.

Det er egentlig ganske utrolig at styrkeforholdet mellom arbeidsgivere og ansatte skal få avgjøre noe som har så store konsekvenser for hele samfunnet. Det skjønte Stortinget og regjeringen i 1915, men i 1968 var alt glemt. Arbeidsgiver fikk hele ansvaret for å vurdere om arbeidstidene var forsvarlige. Arbeidstilsynet har bekymret seg over at kunnskapen om konsekvensene av forskjellige arbeidstider er mangelfull:

«Er det grunn til å være bekymret for virksomhetenes kunnskap om hvordan arbeidstid kan virke inn på helse og sikkerhet? Svaret er ja når stadig flere arbeidstakere i Norge har en arbeidstidsordning som klart avviker fra normalarbeidsdagen. Bekymringen gjelder særlig arbeidstakere innenfor bransjer med stor risiko for belastningsskader – som bygg og anlegg – og der feilhandlinger kan få fatale følger.»[15]

Med lovendringen i 1968 mistet arbeidsgivere som ønsker forsvarlige arbeidstider, beskyttelsen loven ga dem mot kunnskapsløse konkurrenter som tøyer strikken. Tillitsvalgte sentralt og lokalt mistet også ryggdekningen fra loven. Der de før kunne vise til ufravikelige grenser, har de nå bare sin egen vurdering å stole på. Da er det ikke lett å stå mot presset, enten det kommer fra arbeidsgivere som vet for lite om helse og sikkerhet og tjener på underbemanning, eller fra medlemmer med stor appetitt på tillegg og overtidstimer.

Med lovendringen i 1968 mistet arbeidsgivere som ønsker forsvarlige arbeidstider, beskyttelsen loven ga dem mot kunnskapsløse konkurrenter som tøyer strikken.

Arbeidsgiverkravet fra 1909 om å gjøre arbeidstider til en forhandlingssak fikk altså gjennomslag i 1968. Men det stoppet ikke der. I 2014 sa Høyres statsminister Erna Solberg at regjeringen ville endre arbeidsmiljøloven for å redusere «vetomakten» til fagforeningene.[16] Ordet «vetomakt» får mange til å tro at tillitsvalgte kan bestemme arbeidstida. Det kan de ikke. De kan si nei til partsavtaler, for avtaler forutsetter at partene er enige. Det Solberg-regjeringen og meningsfellene deres i Spekter og Civita snakker om, er fagforeningenes avtalerett, det er den de vil svekke. De underslår at arbeidsgiver alltid både kan bruke og misbruke styringsretten og svakhetene i loven hvis tillitsvalgte avviser en avtale.

Ved Stangnes sykehjem i Harstad kommune sa sykepleierne i 2018 nei til en ny turnus med arbeid annenhver helg i stedet for hver tredje helg som tidligere. Da innførte arbeidsgiver i stedet en turnus med arbeid alle lørdager og annenhver søndag. I tillegg var det 11 ulike vakttyper. Flere vakter var på mellom 44 minutter og i underkant av 4 timer og med oppmøte og fratredelse midt i svarte natta.[17] Vaktplanen var en ekstrem arbeidsgiverreaksjon. Den lå innenfor arbeidsmiljølovens timetallsgrenser, men var neppe det loven mener med forsvarlig. Heldigvis ble det etter hvert enighet mellom Norsk Sykepleierforbund og kommunen om at denne «katastrofeturnusen» måtte bort.

Hvis de ansatte skal få den fleksibiliteten de trenger, blir det mindre fleksibelt for arbeidsgiver.

Avtalerett, friperioder og ubekvemtillegg kan stå for fall
Arbeidsgiverne som protesterte mot å lovfeste arbeidstida for hundre år siden, var like opptatt av fleksibilitet som de er i dag. De ville ha individuelle avtaler, midlertidige ansettelser og vide rammer for arbeidsdagens lengde. De fleste ansatte trenger en helt annen form for fleksibilitet: arbeidstider som ikke går ut over livet utenom jobben, og som tar hensyn til forskjeller i alder og helse. Hvis de ansatte skal få den fleksibiliteten de trenger, blir det mindre fleksibelt for arbeidsgiver.

Så lenge forbundene er sterke, kan fleksibiliteten og alle unntaksbestemmelsene bli opplevd som en fordel. Ansatte kan få økt innflytelse over egne arbeidstidsordninger, og det går an å avtale skiftplaner med lange friperioder til gjengjeld for belastende arbeidstider. Men i dårligere tider kan friperiodene bli kuttet ned, mens de lange skiftene blir noe du må godta for å få jobb. I dårlige tider er det arbeidsgivers fleksibilitetsønsker som gjelder.

Dette er et utdrag fra boka «Med fare for liv og helse. Uforsvarlige arbeidstider og hvordan vi avskaffer dem.»

 

Noter:

[1] Unge Venstre Politisk plattform 2018–2020, s. 48. www.ungevenstre.no. (Lest 27.08.2019.)

[2] Arbeidsmeldingen og LOs makt. Mathilde Fasting. Dagens Næringsliv, 07.09.2011.

[3] Arbeiderkommissionens Indstilling I. 1888, s. 62.

[4] Arbeiderkommissionens Indstilling I. 1888, s. 45.

[5] Marx K. Kapitalen. Del 2. Oktober forlag. Oslo 1983, s. 151.

[6] Hertel-Aas B. Den sosiale og politiske bakgrunn for Norges første fabrikktilsynslov, loven av 1892. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo. I Arbeidstilsynet 1892–1942. Sjefsinspektøren for Arbeidstilsynet, Oslo 1943.

[7] Leif Gusland (1950–2004) var leder for arbeiderforeningen på Falconbridge Nikkelverk fra 1987 og forbundssekretær i NKIF fra 2000. Han var formann i Det norske Studentersamfunn i 1975.

[8] EW var til stede på foreningsmøtet der forslaget ble lagt fram.

[9] «Hva en hjelpepleier ‘bør kunne regne med …’»  Arbeidervern nr. 2, 2007. www.ebbawergeland.no. (Lest 18.06.2019.)

[10] Rundskriv Folketrygdloven § 13-3 Yrkesskade. 3.2 Andre ledd andre punktum – det avdempede ulykkesbegrepet.

[11] Sosialkomiteens mindretall i 1908 om forslag til alminnelig normalarbeidsdag. Sitert i Innstilling fra Arbeidstidskomiteen av 1954, s. 23. (Vedlegg til Ot.prp. nr. 17, 1958.)

[12] Innst. O. I. (1958) Innstilling fra Kommunalkomiteen om Lov om endringer i lov om arbeidervern av 7 desember 1956 (Ot.prp. nr. 17, 1958), s. 18.

[13] Lov om endringer i lov av 7 desember 1956 om arbeidervern og visse andre lover datert 10. mai 1968.

[14] Kommunal- og arbeidsdepartementet. Tillegg til Foreløpig innstilling av 15. desember 1966 fra Arbeidstidskomitéen av 1964. Komitéens brev av 18. april 1967 til Kommunal og arbeidsdepartementet.

[15] «Lange arbeidsdager er farlig.» Kronikk i Bergens Tidende 04.05.2018

[16] Vi reduserer fagforeningens vetomakt. NTB/Dagsavisen, 15.10.2014

[17] «Katastrofe­turnusen» i Harstad skal bort, men det tar tid. Sykepleien.no, 24.08.2018. (Lest 24.08.2019.)