Et stadig tilbakevendende fenomen i debatten om trygde- og velferdsytelser, er at man tar til orde for reformer og kutt, basert på klart villedende og overdrevne påstander om hvor mye man faktisk kan få utbetalt i trygdeytelser etter dagens regler.
Siste episode i denne tilsynelatende evigvarende føljetongen dukket opp i Aftenpostens spalte «Internrevisjonen Ung», der Ola Berg Edseth (lokallagsformann i Oslo Vest FpU) formaner moderpartiet og regjeringen om at «folketrygden er blitt for sjenerøs [og] må reformeres».
Edseth innleder med å påpeke at «I dag utgjør folketrygden 408 milliarder kroner, nesten hver tredje skattekrone i statsbudsjettet», og at «Folketrygdens utgifter er i løpet av de siste 15 årene blitt doblet, og kostnadene fortsetter å stige.» Disse tallene er korrekte, men samtidig vesentlig misvisende når han ikke forklarer at om lag halvparten av utgiftene (og den største kilden til økningen) utgjøres av alderspensjon, og ikke av sosiale ytelser til folk i arbeidsfør alder.
Istedet anfører han at «En vesentlig del av problemet er at trygdeordningene er blitt så sjenerøse at de er konkurransedyktige mot helt vanlige jobber», og underbygger dette med to eksempler:
«Eksempelvis vil en arbeidsledig aleneforsørger med tre barn ha minimalt lavere lønn enn en barnehageassistent. En ufaglært 20-åring vil ha høyere lønn av å ligge på sofaen fremfor å være i jobb, viser beregninger gjort av NAV.»
Det er høyst diskutabelt om man kan sette likhetstegn mellom det å motta arbeidsavklaringspenger og det å «ligge på sofaen».
Kun den siste påstanden er forsøkt dokumentert, med lenke til en Dagsavisen-artikkel fra 2016 som hevder at «Det er mer lukrativt å drive dank enn å være i jobb [for] unge som får arbeidsavklaringspenger fra Nav.»
For det første er det høyst diskutabelt om man kan sette likhetstegn mellom det å motta arbeidsavklaringspenger (som i utgangspunktet skal forutsette at arbeidsevnen din er redusert med minst 50 prosent på grunn av sykdom eller lignende, og innebære en plikt til aktivitet/behandling), og det å «ligge på sofaen».
Men selv om man aksepterer denne ordbruken, så er det også slik (som jeg har skrevet om i mer detalj tidligere) at hvis man leser denne artikkelen nøye nok til å få med seg hva Nav faktisk sier, så handler det i all hovedsak om å sammenligne AAP med andre Nav-ytelser (dagpenger, tiltakspenger eller sosialhjelp, som ganske riktig gir lavere ytelser enn AAP) – ikke med det å stå i jobb.
Så er det riktig at man også nevner at minstesatsen for AAP gjør at den i prinsippet vil kunne overstige lønnen for å stå i jobb. Men dette vil utelukkende gjelde for de som har en lønn på under 2G (altså tilsvarende 191.600 kr for 2018) – og dersom man jobber i en bransje med tariffestet minstelønn vil det i utgangspunktet være umulig for en 20-åring i fulltidsjobb å få så lav lønn.
Om man mener at slike alvorlig syke personer får mer trygd enn de burde, så får man i tilfelle presentere dette standpunktet åpent.
Etter en del om og men svarer Edseth at han fastholder sin påstand, med henvisning til at denne 20-åringen kunne få ytelser som «ung ufør», som gir en høyere minstesats på 2,44 G (et moment som overhodet ikke er nevnt i den Dagsavisen-artikkelen/NAV-
For det første ligger selv dette trygdebeløpet lavere enn de tariffestede minstelønnene for en fulltidsjobb, selv om differansen til de lavest betalte jobbene nå blir relativt liten. Men for det andre er kravene til «ung ufør» vesentlig strengere enn til AAP – her kreves det at det foreligger en medisinsk dokumentert alvorlig og varig sykdom, og ungdom med ‘kombinerte sosiale og lettere psykiske problemer, rusmisbruk, alternativ livsstil og liknende’ er eksplisitt utelukket.
Da blir det i hvert fall grovt misvisende å snakke om at en person med en slik grundig dokumentert sykdomstilstand «vil ha høyere lønn av å ligge på sofaen», som om dette er et valg 20-åringen kan ta (mer eller mindre) på egenhånd. Og om man mener at slike alvorlig syke personer får mer trygd enn de burde, så får man i tilfelle presentere dette standpunktet åpent – og argumentere for hvorfor de burde klare seg med mindre, ikke bare holde beløpet opp mot de aller mest lavtlønnede yrkene uten å vurdere hva som faktisk er nødvendig for en noenlunde verdig tilværelse.
Ericsson snakker altså om en ufør aleneforsørger, ikke en arbeidsledig en som Edseth uttrykkelig omtaler.
Påstanden om den arbeidsledige aleneforsørgeren med tre barn som vil ha høyere lønn enn en barnehageassistent, er som sagt ikke forsøkt dokumentert i artikkelen i det hele tatt, men på henvendelse fra meg viser Edseth til et Aftenposten-innlegg fra daværende arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) fra 2014.
Her argumenterer Eriksson for regjeringens forslag i statsbudsjettet om å kutte i det behovsprøvde barnetillegget, og legger frem et tilsvarende regnestykke – men med den helt vesentlige forskjellen at han skriver «Er det rimelig at en aleneforsørger med tre barn får mer i uføretrygd enn hva en fulltidsansatt barnehageassistent får i lønn?» – og snakker altså om en ufør aleneforsørger, ikke en arbeidsledig en som Edseth uttrykkelig omtaler.
Dette gjør selvsagt en vesentlig forskjell for regnestykket – både fordi grunntrygden er høyere for en ufør, og ikke minst fordi uføre får et særegent behovsprøvd barnetillegg. Selv for AAP er barnetillegget vesentlig lavere (Eriksson foreslår nettopp å gi uføre samme barnetillegg som AAP-mottagere for å «rette opp i denne urimeligheten»), og for dagpenger er det enda lavere enn dette igjen.
Det er dermed et helt bevisst valg fra Stortingets side at uføre skal gis vesentlig mere støtte for barn enn arbeidsledige får – blant annet fordi arbeidsledigheten forventes å være en midlertidig tilstand som personen selv kan gjøre ulike grep for å avhjelpe, mens en person som blir erklært 100 % ufør i utgangspunktet må forventes å skulle leve på denne inntekten resten av livet, uten å selv kunne gjøre noe for å øke inntekten. Da er det høyst rimelig og naturlig at man sier at selv om man kan legge opp til at folk kan bli nødt til å klare seg på minimumsinntekt over en kortere periode, så må man gi noe mer inntektssikring i en permanent og livslang situasjon.
Etter å ha fått dette påpekt med teskje, ba Edseth Aftenposten om å korrigere denne setningen, slik at det nå (men først etter gjentatte purringer fra min side) står at «Eksempelvis vil en ufør aleneforsørger med tre barn ha minimalt lavere lønn enn en barnehageassistent«.
Forøvrig er det også slik at Erikssons regneeksempel ikke lenger gjelder (fullt ut) i dag, ettersom artikkelen er over tre år gammel, og dermed regner ut fra det daværende regelverket. For selv om Eriksson og regjeringen ikke fikk flertall for sin ønskede innstramning i barnetillegget, så endte man med et kompromiss om at den totale ytelsen (uføretrygd + barnetillegg) ikke kan overstige 95 % av personens arbeidsinntekt før man ble ufør.
Når man ser hvor ekstremt mange utspill om «lukrative trygdeordninger» som overdriver hvor «lukrative» de faktisk er, så kan man spørre om ikke dette tyder på at ordningene i realiteten er rimelig godt innrettede og balanserte.
Så er det slik at man også her opererer med en minstesats for tidligere inntekt, slik at en enslig ufør uansett vil kunne få uføretrygd+barnetillegg opptil 3,325 G, selv om man har ingen tidligere inntekt. Og det er riktig at dette beløpet (318.500 kroner for 2017) er høyere enn grunnlønnen for en barnehageassistent (293.500 kroner for kommunal sektor i 2017) – men da snakker vi altså om en ufaglært stilling, som lønnes litt lavere enn for eksempel avisbud eller butikk-/kioskarbeid for folk med ingen erfaring. Og siden stillingen er ufaglært, vil all tidligere arbeidserfaring (og en del andre ting, som førstegangstjeneste og omsorgsarbeid) regnes som ansiennietetsgivende tid og gi høyere lønn. Dersom du jobber som assistent men får lønnstillegg for fagutdannelse, er startlønnen på 339.000 kroner, som øker med 10.000 etter bare fire års relevant erfaring.
Gjennomsnittslønnen for barnehageassistenter ligger dermed på ca. 365-370.000 kroner – altså ca. 50.000 kroner over det som den uføre aleneforsørgeren må klare seg med på permanent basis. (Om Edseth regner dette gapet som «minimalt lavere lønn», eller hva slags konkret regnestykke og hvilken barnehageassistentlønn han egentlig opererer med, har han nektet å svare på til tross for gjentatte purringer.)
Man kan selvsagt alltids diskutere nøyaktig hvor nivået på slike ordninger skal ligge, ut fra ulike perspektiver (økonomisk bærekraft, rettferdighet mellom ulike personer, incentiver til enkeltpersoner). Men når man ser hvor ekstremt mange utspill om «lukrative trygdeordninger» som overdriver hvor «lukrative» de faktisk er og ikke argumenterer ut fra de faktiske realitetene, så kan man også spørre om ikke dette tyder på at ordningene i realiteten er rimelig godt innrettede og balanserte.
Det er liten tvil om at når disse overdrevne påstandene gjentas om og om igjen, så fester de seg i offentligheten.
Men det er liten tvil om at når disse overdrevne påstandene gjentas om og om igjen, så fester de seg i offentligheten (og gjør det desto enklere å slippe til med nye påstander i samme gate) – noe som muligens også illustreres av at disse feilaktige og misvisende påstandene fikk passere uten noen kommentar fra Aftenpostens debattredaksjon (ansvarlig journalist opplyser at de nøyde seg med «å skumme gjennom innholdet» i lenkene, men uten å kontrollere om dette innholdet faktisk underbygget påstandene som ble fremsatt).
Dette kan forsåvidt sies å være på linje med hvordan mange andre debattredaksjoner opptrer, der det meste av påstander (i hvert fall så lenge det ikke er kraftige anklager mot enkeltpersoner) slippes gjennom uten nevneverdig kontroll (og man overlater til andre motdebattanter å følge opp med korrigerende innlegg).
Men når Aftenposten ved et par tidligere anledninger har vært særdeles nøye og pertentlige med å ettergå kronikørers/spaltisters innhold – og hardnakket forsvart fremgangsmåten med at de har et presseetisk ansvar for å forsøke etter beste evne å unngå faktafeil i det de publiserer, også på debattplass – så burde man kunne forvente at de er tilstrekkelig konsekvente i sin praksis til å i hvert fall foreta en viss kontroll av denne typen påstander (især når dette er bortimot de eneste konkrete påstandene om dagens regelverk som skal understøtte hele artikkelens bærende resonnement om at det er påkrevet med velferdsreform for at «Det skal lønne seg å jobbe»).