Hva dagens fagbevegelse kan lære av sin historie

Kunst fra den amerikanske populismens høyalder: «Construction of a dam» av William Gropper fra 1939.

«(…) Universitetene har begynt å tenke mer instrumentelt om forskningen. Det gjelder ikke å komme frem til sannheten i og for seg (…) Kunnskapen er omgjort til et middel.»
                                                                                                      – Dag Østerberg

Historievitenskapen skal ikke være styrt av nyttehensyn, den skal ikke være et middel. Men den bør heller ikke oppleves som unyttig; på en eller annen måte bør den være relevant for samfunnet den inngår i. Som Knut Kjeldstadli skriver i Fortida er ikke hva den en gang var: «Historien bør ha en samfunnsmessig bruksverdi og ikke bare en akademisk bytteverdi.»

Å balansere mellom disse to hensynene er en krevende øvelse. Med utgangspunkt i Knut Kjeldstadlis doktorgradsavhandling om arbeiderne som organiserte seg på Christiania Spigerverk og Kværner Brug for over 100 år siden, Jerntid, er temaet for denne artikkelen hvorvidt historikeren Kjeldstadli har klart å skape samfunnsmessig bruksverdi gjennom sitt vitenskapelige arbeid.

Knut Kjeldstadli har selv vært opptatt av å understreke hvordan disse to målene – å forstå og forandre – ikke trenger å være gjensidig utelukkende.

Forstå og forandre
For historikere som skriver seg inn i tradisjonen etter Karl Marx’ historiske materialisme, slik Kjeldstadli gjør, er det en forutsetning at det man driver med ikke bare bør ha som mål å forstå verden, men også å forandre den. Knut Kjeldstadli har selv vært opptatt av å understreke hvordan disse to målene – å forstå og forandre – ikke trenger å være gjensidig utelukkende. Tvert imot; skal historievitenskapen kunne brukes til noe, er vitenskapelig nøyaktighet og redelighet et absolutt krav og en forutsetning. Det å ville forstå og det å ville forandre er med andre ord intimt forbundet. Men hvordan arter den forbindelsen seg?

For noen kan historieinteressen ha blitt vakt av et ønske om å rette opp fortidig urett, enten det er ved å gi oppreising til dem som tapte – eller om det er for å rette søkelys mot urett som vedblir med å bestå, eller står i fare for å gjenoppstå. For andre er det kanskje enda enklere, at man velger sine emner utfra et ønske om å løfte frem erfaringer og mennesker som ellers ville vært usynlige, for derigjennom å gi oss en dypere forståelse av fortiden. Sikkert er det i alle fall at historikere som gikk foran med å skildre arbeidere, kvinner eller andre som sto i statsmennenes skygger, ga oss økt innsikt i vår egen historie. Like riktig er det nok å si at de leverte beskjedne, men viktige bidrag til store samfunnsomveltninger i det 20. århundre, som arbeiderklassens organisering og kvinnefrigjøringen.

Om en selv er etterkommer av slike skyggeslitere, kan det å løfte frem disse menneskene også være en viktig drivkraft og en forutsetning for å skrive god historie. Studiene man er så privilegert å få sysle med, må kunne oppleves som relevante for menneskene man skriver om – såkalte «vanlige folk». Det er et vitenskapelig ideal som definitivt handler om å forstå, men det er kanskje vel så mye motivert av et ønske om å forandre – for eksempel kunnskapsregimer og samfunnsmessige maktforhold.

Studiene man er så privilegert å få sysle med, må kunne oppleves som relevante for menneskene man skriver om – såkalte «vanlige folk».

Internt i arbeiderbevegelsen har det også alltid vært en sterk interesse for og bevissthet rundt egen historie, helt siden dens spede barndom. Det kan dels ha vært motivert av et ønske om å tre ut av skyggene, men handlet nok også om noe langt mer instrumentelt: Å kunne lære av egne feil. Hvorfor feilet for eksempel flere av de første fagforeningene i 1870-årene, og hvorfor lyktes man bedre tiåret etter? Hva skulle til for at en streik ikke endte i nederlag? Lønnsstatistikk, arkivering og skrevne historiefremstillinger var midler like mye som faner, sanger og samorganisasjoner var det.

En historiebevisst arbeiderbevegelse

«Det har så ofte vært sagt at vi ‘tranmælittene’ foraktet akademikerne. Sannheten er nok en annen. Det var heller slik at vi hadde den dypeste respekt for flere av dem. Ikke minst gjaldt det for professor Edvard Bull. Når han talte, lyttet vi med hele kroppen.»

Ordene er Haakon Lies, hentet fra hans bok Loftsrydding– en erindringsbok som er utstyrt med en kolofon lånt fra den spanske filosofen George Santayana: «Den som ikke kjenner sin egen historie, er dømt til å gjenta den.» At det nettopp var historikeren Edvard Bull tranmælittene næret så dyp respekt for, er lett å forstå. På nært hold har jeg selv fått oppleve hvordan arbeiderbevegelsens historiebevissthet er blitt holdt ved like, helt opp til vår egen tid, og da i stor grad ved hjelp av historikere som Bull – og hans sønn, Edvard Bull d.y. Etter å ha fått drept historieinteressen på videregående, var jeg nemlig så heldig å få den vekket til live igjen da jeg som ung tillitsvalgt meldte meg på fagforeningskurs. Der var arbeiderbevegelsens historie alltid en del av opplegget, og plutselig – og kanskje særlig etter å ha lest Edvard Bull d.y.s første bind av Arbeiderbevegelsens historie i Norge – opplevdes historien som noe som angikk meg igjen.

Etter å ha fått drept historieinteressen på videregående, var jeg nemlig så heldig å få den vekket til live igjen da jeg som ung tillitsvalgt meldte meg på fagforeningskurs.

At fagbevegelsen fortsatt skolerer sine medlemmer i egen historie, er ikke bare ment å være identitetsbyggende, men handler vel så mye om de hensynene som gjorde seg gjeldende i bevegelsens barndom: Det er et konkret og håndfast tiltak mot korttidsminnets forbannelser. I dagens fagforeninger ser man – eller man burde i alle fall se – hvordan kamper man for lengst har vunnet må gjentas, og noen ganger også hvordan de tapes.

At historie derfor er nyttig for å forstå ens egen situasjon og ens eget handlingsrom, er noe jeg tror mange tillitsvalgte har erfart. Jeg har sett og hørt det selv, i diskusjonene og samtalene på alt fra ungdomskurs for ferske medlemmer i Fellesforbundet, til helgekurs om den norske arbeiderbevegelsens historie for voksne arbeidsinnvandrere.

Som noen polske medlemmer av Fellesforbundet sa etter et kurs som blant annet handlet om de første fagforeningenes kamp for å bli anerkjent: «Det som er deres historie er vår nåtid.» Men igjen: Å få øye på slike forbindelseslinjer fordrer historikere eller historieformidlere som gjør historien relevant og forståelig. Ikke bare ved sitt valg av språk og fremstillingsmåte, men også ved emnene de velger seg.

At historie derfor er nyttig for å forstå ens egen situasjon og ens eget handlingsrom, er noe jeg tror mange tillitsvalgte har erfart.

Spørsmålet er så: I hvilken grad lever Knut Kjeldstadli opp til dette vitenskapsidealet? Er hans doktorgradsavhandling om fagforeningspionerene på Christiania Spigerverk og Kværner Brug, fabrikker som for lengst er omdannet til boliger og kontorer, et nyttig og relevant verk for tillitsvalgte i dagens Norge? Kort sagt: Er Jerntid en bok for historiens skraphaug? Eller byr den på innsikter som er relevante i dagens arbeidsliv? I det følgende vil jeg gi tre begrunnelser for at svaret på det første spørsmålet er nei, og på det siste spørsmålet er ja.

1. Boka lærer oss at arbeiderklassen ikke er noe som «er», men aktivt må skapes
Den organiserte arbeiderklassen er de siste årene blitt satt på prøve i noen av de helt grunnleggende ferdighetene som gjorde at den ble en samfunns- formende makt i Norge. Frislippet av innleie av arbeidskraft i år 2000, etterfulgt av den store arbeidsinnvandringen fra EU-landene øst og sentralt i Europa noen år senere, har utfordret både arbeidsfellesskap og kampfelles- skap i flere bransjer. Kombinert med asylinnvandringen fra andre deler av verden har dette medvirket til økte forskjeller i samfunnet, ikke bare i form av den midlertidige fattigdommen (og barnefattigdommen) som gjerne rammer nyankomne før de har kommet inn i arbeidsmarkedet, men også med negative konsekvenser for både lønnsvekst og organisasjonsgrad i de lavest lønnede sektorene. Flere grupper har opplevd reallønnsnedgang eller stagnasjon, mens de med høyest lønn fra før har dratt fra.

Dette har gitt opphav til mange strategisk viktige diskusjoner om mottiltak, som om hvorvidt man skal kreve deler av tariffavtalene allmenngjort, om man skal sette av ressurser til å organisere nyankomne arbeidere fra andre land og med andre språk, om politiske tiltak mot sosial dumping – og om hvorvidt man skal si opp EØS-avtalen for å kunne begrense arbeidsinnvandringen.

De siste par årene har den sistnevnte strategien vunnet terreng, delvis på bekostning av en debatt om nasjonale tiltak mot sosial dumping og organiseringsarbeid blant de nyankomne. Debatten om arbeidsinnvandring er blitt mer lik innvandringsdebatten generelt, og har handlet mindre om det man kan kalle klassisk integreringsarbeid – fagorganisering, rettigheter og myndighetsutøvelse – og mer om innvandringsregulerende tiltak.

En del tyder på at jo mer debatten om sosial dumping blir en innvandringsdebatt, jo vanskeligere blir det for arbeiderbevegelsen å få fokus på og vinne frem med krav om arbeidslivsreguleringer.

Selv om det på den politiske venstresida hersker bred enighet om at man ikke ønsker «fri flyt», men et regulert arbeidsmarked, er det uenighet om hvilke virkemidler som er mest hensiktsmessige. Er det å stille krav om arbeidstillatelser og vilkår for opphold i Norge, eller er det viktigere og riktigere å fokusere på arbeidsmarkedet – som å regulere innleie strengere, forby bemanningsselskaper i utsatte bransjer, eller ved å stille krav om lærlinger og bruk av egne ansatte ved offentlige anbud og så videre?

Det må ikke nødvendigvis være noen motsetning mellom de to fremgangsmåtene. Likevel er det en del som tyder på at jo mer debatten om sosial dumping blir en innvandringsdebatt, jo vanskeligere blir det for arbeiderbevegelsen å få fokus på og vinne frem med krav om arbeidslivsreguleringer – i alle fall av den sorten som er tuftet på et interessefellesskap mellom arbeidere med ulikt nasjonalt opphav.

Særlig i de uorganiserte delene av byggebransjen og andre utsatte deler av arbeidslivet, har uvilje og ofte ren rasisme mot polske, litauiske og andre arbeidsinnvandrere blomstret opp de siste årene. Under LO-kongressen i 2017 la for eksempel Fellesforbundets avdeling 5 ut en Facebook-oppdatering om at Arbeiderpartiets leder takket seks polske bygningsarbeidere som hadde gått til sak mot bemanningsselskapet de jobbet for, med krav om faste ansettelser. «Jonas Støre takker våre polske fagforeningskamerater for kampen for et anstendig arbeidsliv på LO-Kongressen. Polske fagforeningskamerater som arbeider for den norske modellen. Sammen er vi sterke,» het det i oppdateringen. I kommentarfeltet lot ikke reaksjonene vente på seg: «Våre såkalt polske venner må pakke sekken og reise heim til fedrelandet sitt før dei ødelegg heile Norge. Dei er på god vei til å klare det med LO si hjelp,» skrev en. «Nei til polske og Romania svin,» skrev en annen. En tredje skrev «Snakk med dei norske så jobber rundt på norske vert kva dei meiner! Dei som år etter år har betalt sin kontigent til fagfor- eninga si og kjempa ein kamp der andre bere kjeme rett inn og nyter! Bør ha mer kontroll på arbeidsinnvandring hvis vi ikke kommer oss ut av dette EØS-medlemskapet då».

Særlig i de uorganiserte delene av byggebransjen og andre utsatte deler av arbeidslivet, har uvilje og ofte ren rasisme mot polske, litauiske og andre arbeidsinnvandrere blomstret opp de siste årene.

Langt flere enn de som uttrykker den slags holdninger har – med full rett vil jeg skynde meg å tilføye – uttrykt sterk bekymring for hva sosial dumping og lavlønnskonkurranse vil gjøre med det norske samfunnet. Men dersom dette forstås som et nærmest uunngåelig resultat av arbeidsinnvandring, vil det med all sannsynlighet fortrenge en diskusjon om løsninger langs andre konfliktlinjer – som for eksempel arbeid og kapital, eller faste ansettelser kontra innleie og midlertidighet. Det er det sannsynligvis bare høyresida som tjener på – i tillegg til at det faktisk er feil. Som vist i rapporten «Flerkulturelle arbeidsplasser i byggenæringen», som ble skrevet av Sintef på oppdrag fra Byggenæringens Landsforening i 2017, så er nemlig typen ansettelsesforhold og varigheten i relasjonene viktigere enn nasjonalitet for å ivareta sikkerhet og arbeidsmiljø.

I stor grad har det vært opp til det fagorganiserte mindretallet i de mest utsatte delene av arbeidslivet vårt å formulere motstrategier, og å gjøre det på en måte som har kunnet skape en felles plattform mellom det leder av LO i Oslo, Roy Pedersen, i sin tid som leder av Oslo Bygningsarbeiderforening kalte «rotnorske» arbeidere, og arbeidere som kommer hit fra andre land. (Eller med en formulering Knut Kjeldstadli er glad i å minne om, i tallrike artikler og bøker, hentet fra et massemøte på Rjukan i solidaritet med utviste utenlandske arbeidere etter en streik: «vore arbeidskammerater som tilfeldigvis er føtt i et andet land»).

Dersom dette forstås som et nærmest uunngåelig resultat av arbeidsinnvandring, vil det med all sannsynlighet fortrenge en diskusjon om løsninger langs andre konfliktlinjer – som for eksempel arbeid og kapital, eller faste ansettelser kontra innleie og midlertidighet.

For arbeidere og tillitsvalgte som skal bekjempe sosial dumping i praksis, på sin egen arbeidsplass, kan det være mye lærdom og inspirasjon å hente i en bok som Jerntid. Boka er en nyttig påminnelse om at det heller ikke i arbeiderbevegelsens pionerfase var slik at «løpet var lagt». Selv da arbeidsmarkedet først og fremst var «norsk» (med betydelige innslag av svensk arbeidskraft, riktignok), og selv da arbeiderne jobbet i store fabrikk- haller der både numerisk styrke og klasseidentitet skulle tilsi at fagbevegelsen burde hatt en relativt enkel jobb, krevdes det en betydelig innsats for at arbeiderklassen skulle gå fra å være en klasse «i seg» til å bli en klasse «for seg».

Som Knut Kjeldstadli har oppsummert det annetsteds, kunne mennesker «ha samme plassering, men se verden ulikt. Dette ble avgjort blant annet av hvordan de sosiale forholdene blir kategorisert, definert. Det pågikk en kamp om fortolkningene. Klassifiseringen var i seg sjøl en klassekamp, om hvilken forståelse som skulle slå gjennom og få overtaket. Kom en til å se på seg sjøl primært som fagorganisert og/eller sosialist, som totning, som en kristen, som medlem av nasjonen Norge?».

Klassifiseringen var i seg sjøl en klassekamp, om hvilken forståelse som skulle slå gjennom og få overtaket.

Enheten man etter hvert oppnådde, var ikke noe som forelå, men var tvert imot noe som langt på vei ble skapt via arbeiderbevegelsen selv. Som Kjeldstadli skriver i Jerntid, hadde «fagforeningskjernen» – pionerene og aktivistene – et sett av normer og sanksjoner som ble brukt for å tilkjempe enhet mot indre spenninger. Det trengtes. Selv om de alle var underordnede lønnsarbeidere, var hver gruppe ifølge Kjeldstadli i egne øyne ikke bare særegne, men også overlegne de andre.

«Fagbevegelsen ble til som en allianse som måtte håndtere de ulike interessene folk hadde,» skriver Kjeldstadli.I 1887 avslo for eksempel Mekanikerne felles arbeidsløshetskasse med bygningsarbeiderne og et tilbud fra Murernes Union om å feste sammen, fordi de mente det ikke ville føre til «hygge og selskabelighet».  Med en referanse til Finn Olstad, som har vist hvor lokalistisk standssamfunnet som Christiania Arbeidersamfund rekrutterte fra var, skriver Kjeldstadli: «Følelsen av fellesskap med andre, fjernere mennesker og grupper var ikke spontan. Den ble lært.»

Følelsen av fellesskap med andre, fjernere mennesker og grupper var ikke spontan. Den ble lært.

Noe av den læringen som gjorde at internasjonal solidaritet ble en praksis, og ikke bare et honnørord – som da jerndreierne på Kværner i 1890- åra bevilget av lønna si til murere i Bergen og Stavanger og steinhoggere i Smålenene, ja til og med til lockoutede i Danmark og folk i Stockholm og Hamburg som var i streik – ble gjort i møte med utenlandske arbeidere som kom til Norge. «Møtet med innvandrede svensker og vandrende dansker lærte en at de var folk som andre,» skriver Kjeldstadli.

2. Boka viser at historien var og er en åpen prosess, der menneskelige handlinger er avgjørende
Det er interessant å merke seg at Knut Kjeldstadli synes det er vanskelig å finne en markedsfornuft eller umiddelbar interesse som forklarer slike handlinger og praksiser basert på solidaritet og klasseidentitet. For å kunne forklare hvorfor jernarbeiderne i Oslo handlet som de gjorde, må man trekke inn normer og ideologi. Dette er et bærende premiss i boka.

Inspirert av E. P. Thompsons banebrytende og viktige verk «The Making of the English Working Class» (antar jeg), slår Kjeldstadli i Jerntid fast at fremveksten av en moderne arbeiderklasse i hovedstaden ikke bare var et resultat av at kapitalismen vokste; «arbeiderbevegelsen vevde sjøl langstrakte bånd og bandt omfattende nettverk». Selv lenge etter at forbundene var dannet, sto utviklingen av organisasjonsstrukturen i et spenningsforhold mellom sneverhet og gruppetilhørighet mot enhet og bredde, og mellom en fagforeningstype som var åpen og inkluderende og en som var lukket og restriktiv.

I sin såkalte «vitenskapelige» variant hadde nok den gamle versjonen av marxismen kunnet virke mobiliserende («vi har historien på vår side, målet er både klart og oppnåelig!»), men det motsatte kunne like gjerne være tilfelle.

Innen den marxistiske historikertradisjonen fantes det lenge et sterkt islett av determinisme, som ble utfordret av den nye generasjonen blant annet Thompson representerte. Det var en metodologisk kritikk, men med klare politiske implikasjoner. I sin såkalte «vitenskapelige» variant hadde nok den gamle versjonen av marxismen kunnet virke mobiliserende («vi har historien på vår side, målet er både klart og oppnåelig!»), men det motsatte kunne like gjerne være tilfelle: «La historien gå sin gang, den leder til sosialisme uansett!» Mellomkrigstidens store katastrofe – den tyske arbeiderbevegelsens splittelse og handlingslammelse i møte med kapitalistisk krise og fascistisk mobilisering – kan i alle fall delvis forklares med denne skjebnetroen på historiens fornuft og lovmessighet.

Kjeldstadli representerer en annen form for marxistisk inspirert historieskriving. Den er empirisk orientert, lider ikke av stormannsgalskap når det kommer til troen på egen forklaringskraft, og er åpen for innsikter som teorien ikke forutser, eller som kanskje ikke en gang passer med teorien. Den tar det beste fra den historiske materialismen, og forener det med andre perspektiver. I Kjeldstadlis bok handler ikke folk bare i tråd med sine objektive klasseinteresser. De er ikke bare rasjonelle aktører på arbeidsmarkedet, men også styrt av normer og ideer. Sosial tilhørighet og tilegnelse av normer var kanskje viktigst, noe som krevde en vedvarende innsats fra aktivistene, og hele tiden i kamp mot indre og ytre krefter som truet med å sprenge den skjøre enheten. Å etablere sterke arbeiderkollektiver var enklere dersom rammevilkårene var stabile, men ustabilitet kunne overvinnes med tradisjonsbærende faktorer, som normer og arbeiderkulturer.

Å etablere sterke arbeiderkollektiver var enklere dersom rammevilkårene var stabile, men ustabilitet kunne overvinnes med tradisjonsbærende faktorer, som normer og arbeiderkulturer.

For den som skal forsøke å få folk til å organisere seg i dag, kan det være nyttig å vite hvordan det var å organisere folk i tidligere tider. Behovet for sosialt fellesskap, følelser og normer er – i alle fall slik jeg har erfart fagforeningsarbeid – fortsatt viktige faktorer som det dessverre er altfor lett å glemme. Organiseringsinnsatser fokuserer gjerne på tegning av tariff- avtaler, kursing i Hovedavtalen og andre formelle prosesser, men hopper ofte bukk over grunnmuren som alt dette hviler på: De ansattes opplevelse og erfaring av å ha noe til felles, og av å kunne oppnå forbedringer gjennom kollektiv handling.

Hva var det så som fikk fagbevegelsen til å vokse i de eksemplene Kjeldstadli har studert? Kjeldstadli forener her konjunkturteori med det han kaller sosiale tyngdelover: Den som dominerte dominerte. Han mener konjunkturteorien nok kan forklare at bevegelsen vokste fra bedrift til bedrift, men at den er dårligere til å forklare hvorfor man vokste på en bedrift. Her peker han på solidaritet som norm og sosial tyngdelov. Fordelen med Kjeldstadlis studie er at den er gjort tett på grunnplanet, på bedrifts-, ikke forbunds- eller gruppenivå. Som han selv sier har fugler overblikk, men «ikke alle miljøer er slik fuglene tror».

Kjeldstadli forener her konjunkturteori med det han kaller sosiale tyngdelover: Den som dominerte dominerte.

Den ekstreme motsatsen til determinismen er voluntarismen, der alt er et spørsmål om vilje og innsats. For den som måtte tro at fagbevegelsen kan organisere under alle forhold, og at for eksempel høy grad av tjenesteinnvandring kombinert med usikre ansettelser lar seg forene med sterke arbeiderkollektiver, er det verdt å merke seg at Kjeldstadli fører gode beviser for at bestandighet over tid var et vilkår for å utvikle kollektivitet. Man bygget rett og slett økt organisasjonslojalitet ved at folk var med over tid – helt til forbundet på midten av 1930-tallet kunne konstatere at «Det er nu kommet dithen at en arbeider ikke kan stå utenfor sin fagforening».

3. Alt var ikke bedre før – tvert imot
Når man studerer arbeiderhistorien overflatisk, kan man få et inntrykk av at alt var bedre og enklere før. Bildene av folkemengdene, fortellingene om de store arbeidskampene, de omreisende agitatorene, massemøtene. Den gang fikk de til ting! Man kan både bli inspirert og engasjert av dette – men også litt motløs. Vår egen tid blekner liksom i sammenlikning.

Da jeg selv studerte historie, husker jeg også hvordan venstreorienterte medstudenter ofte hadde en hang til å romantisere fortidens arbeiderbevegelse (gjerne kombinert med stor frustrasjon over dagens påståtte tannløse variant). Den gangen sto kollektivet sterkt, klasseidentiteten var tydelig, og holdningen overfor streikebrytere og andre som brøt med solidariteten var nådeløs.

Basert på egne erfaringer fra arbeidslivet – og særlig de mindre organiserte delene av det – leste jeg derimot fortidens paroler om å stå sammen, og de harde karakteristikkene av dem som brøt rekkene, like mye som et tegn på svakhet som på styrke. Mange må ha visst hvor sårbart byggverket var; at motpartens trusler og redselen for arbeidsløshet alltid kunne få enkeltmennesker til å bryte solidaritetsbåndet; at et trassig nei kunne snus til et underdanig ja. Derfor var parolene om å kreve sin rett og gjøre sin plikt ikke bare et tegn på styrke, de var like mye et desperat krav til den enkelte om å oppføre seg kameratslig. Den selvsikre retorikken om arbeiderklassens frigjøring var ikke så mye uttrykk for en kjensgjerning, som for en ambisjon og et håp. Og mange steder ble det som kjent med håpet.

Basert på egne erfaringer fra arbeidslivet – og særlig de mindre organiserte delene av det – leste jeg derimot fortidens paroler om å stå sammen, og de harde karakteristikkene av dem som brøt rekkene, like mye som et tegn på svakhet som på styrke.

Også på dette området er Kjeldstadlis bok et nyttig korrektiv. Her finnes ingen romantikk. Kjeldstadli skildrer aktivistkjernens frustrasjon over lav møteaktivitet, på en måte som er gjenkjennelig for enhver som skuffet har gått hjem fra årsmøte i foreninga. Og man får vite at de «massemøtene» man så ofte leser om i arbeiderbevegelsens historie, ikke nødvendigvis var besøkt av så mange, de heller. «Massemøte» betød rett og slett bare at alle hadde adgang til møtet, også de uorganiserte. Medlemmene møtte ikke nødvendigvis opp i stort antall – og mange var sløve med å betale kontingent. Foreningen i Nydalen klagde over «skulkemedlemmer som kun gik ind og ut», og noen var så dårlige til å betale for seg at de havnet på «den sorte tavle» og meldt over til «sløvhedens protokoll», strykelista.

I dag er vi tilbake til en situasjon mer preget av det Kjeldstadli i Jerntid kaller «runddans»: Ustabile ansettelsesforhold, høy (og ofte ufrivillig) mobilitet, større ulikheter internt i arbeidsstokken (lønn, språk, fagkompetanse), færre organiserte og flere arbeidskjøpere som ikke respekterer avtaleverket. Da kan det være lærerikt å lese om hvordan arbeiderbevegelsens pionerer forsøkte å bygge bro mellom helt ulike arbeiderkulturer: Fagarbeiderne, som var godt organiserte, og som utøvde formalisert og åpen motstand – og dag- og løsarbeiderne på den andre siden, som valgte spontan, tildekt motstand, og ofte mer individuelle strategier. I noen land vokste slike motsetninger til nærmest uoverstigelige kløfter, som i USA – i alle fall inntil Industrial Workers of the World (og senere CIO) gikk inn for å organisere ufaglærte, innvandrere, afrikansk-amerikanere og kvinner. Det var nemlig ikke uten grunn at IWW konsekvent omtalte American Federation of Labor som American Separation of Labor.

Samtidig er Jerntid en nyttig påminnelse om at det ikke er de fattigste og elendigste som skaper det politiske subjektet. Med fagforeningsmannen Olav Strøms ord gjorde løsarbeiderens livssituasjon – hans arbeidsforhold, helsetilstand og kosthold – «ham slapp og sløv for alt udenom det at slide». Eller med Kjeldstadlis egne ord: «Når hodet for mange lå i vannskorpa, ble det første å sørge for å ikke dukke under, ikke å svømme framover. Du kunne ikke utsette å flyte. Overskuddet til oppdrift, til å gå inn i en organisasjon og vente på resultater, å utsette løsningen, var ikke til stede for mange.»

Den selvsikre retorikken om arbeiderklassens frigjøring var ikke så mye uttrykk for en kjensgjerning, som for en ambisjon og et håp.

Dette siste er vesentlig. Fagbevegelsen må evne å møte teknologiske endringer, nye organisasjons- og ledelsesformer og nye utviklingstrekk i arbeidsmarkedet gjennom faglige strategier som er tilpasset utviklingen. Å organisere de som trenger det mest – de «prekære», løsarbeiderne og migrantene – er en opplagt del av den oppgaven. Men vel så viktig er det at fagbevegelsen forstår sitt samfunnspolitiske ansvar, og bidrar til å skape parlamentarisk flertall for et arbeidsliv der rammeforholdene i alle fall ikke motarbeider, og helst legger til rette for organisering, landsomfattende tariffavtaler og bygging av sterke arbeiderkollektiver på arbeidsplassene. For selv om fagbevegelsens første bud alltid har vært og alltid vil være «organisering, organisering og organisering», har den lite å stille opp med i et arbeidsliv der aktører som Uber og Ryanair definerer spillereglene, der arbeidere blir omdannet til enkeltpersonforetak og kontraktører, eller der midlertidighet og individuelle avtaler gjør det mulig å «herske gjennom skrekk». Fagbevegelsen er kort sagt avhengig av at det finnes flere aktører som bidrar til å skape og opprettholde et lovstyre mot vilkårlighet.

Fremtiden er ikke hva den engang var
Jerntid ble skrevet i 1989. På bokas siste side fastslår Kjeldstadli at «Lønns- arbeidet består. Kapitalen rår». Før han avslutter boka med å spørre: «Men kanskje ikke om nye femti år?» Knappe 30 år etter at boka kom ut, er det lite som tyder på at kapitalens herredømme er blitt svekket. I den vestlige, kapitalistiske samfunnsformasjonen har snarere forskjellene økt og makten og rikdommen blitt mer konsentrert, også i de skandinaviske landene som engang utgjorde en slags tredje vei mellom uregulert kapitalisme og sentraldirigert statssosialisme. Parallelt med dette er store deler av arbeiderklassen mange steder blitt utslått, avmektig, uorganisert og underbetalt. I mange land har sosialdemokratiet vendt arbeiderklassen ryggen, samtidig som arbeiderklassen har vendt ryggen til sosialdemokratiet.

Fagbevegelsen er kort sagt avhengig av at det finnes flere aktører som bidrar til å skape og opprettholde et lovstyre mot vilkårlighet.

Slik er ikke bare deler av arbeidslivet blitt endret, men også hele samfunnet – og ikke minst de politiske styrkeforholdene. Når venstresida kombinerer tap av stemmer til sofaen med tap av stemmer til høyrepopulistiske krefter og tap av kraft i de sosiale bevegelsene, blir resultatet gjerne mer av den politikken som skapte avmakt i første omgang – og gjerne mer innflytelse til det ytterste høyre.

I sin pamflett On Tyranny: Twenty Lessons from the Twentieth Century, skriver historikeren Timothy Snyder at kjennskap til historien er en for- utsetning for å kunne bekjempe tyranniske og diktatoriske tendenser i vår egen tid. Han trekker paralleller til de amerikanske grunnlovsfedrene, som studerte gresk og romersk historie for å lære av fortidige republikkers feil, og som etter beste evne bygget institusjoner som skulle motvirke fåmanns- velde og maktmisbruk.Som Snyder påpeker, har vi som lever i dag den fordelen at vi har langt ferskere historiske erfaringer å lære av, såfremt vi tar oss bryet med å sette oss inn i dem. For egen del vil jeg tilføye at vi, takket være historikere som Kjeldstadli, også har fått muligheten til å lære noe om hvordan institusjonell motmakt kan bygges nedenfra, av såkalte helt vanlige mennesker. Jeg er sikker på at akkurat det vil bli enda viktigere i årene som kommer.

Kampen for et sterkt og livskraftig demokrati handler nemlig ikke bare om å verne det politiske demokratiet mot tyranniske trekk eller populistiske forvrengninger, men også om å forsvare og utvikle det sosiale demokratiet. Erfaringene fra det tjuende århundre tyder på at noe slikt bare er mulig når tilstrekkelig store deler av arbeiderklassen er fagorganisert. Det er tross alt begrenset hvor mye rikdom man kan omfordele gjennom skattesystemet alene, akkurat som det er grenser for hvor sterk folkelig motmakt man kan bygge i form av politiske bevegelser og partier. Derfor håper jeg både den politiske og faglige arbeiderbevegelsen er seg sitt ansvar bevisst, og bidrar til at historikere som Kjeldstadli blir «lyttet til med hele kroppen» av en ny generasjon tillitsvalgte og aktivister.

Denne artikkelen er også trykket i boka «Kollektive bestrebelser. Ei bok til Knut Kjeldstadli på 70-årsdagen» som er redigert av Idar Helle, Jardar Sørvoll og Trine Rogg Korsvik.