Beste film
American Hustle
Captain Phillips
Dallas Buyers Club
Gravity
Her
Nebraska
Philomena
12 Years a Slave
The Wolf of Wall Street
I den mest prestisjefylte kategorien «Beste film», har vi å gjøre med typiske Oscartemaer som vanlig. Her innfrir samtlige filmer de fleste kategorier. Omtrent halvparten er «basert på en sann historie» (Dallas Buyers Club, The Wolf of Wall Street, 12 Years a Slave), handler om «mannen/kvinnen i krise» (Nebraska, Gravity, 12 Years, The Wolf of Wall Street, Dallas Buyers Club, Philomena), eller om et trist tema som sykdom, alderdom, urettferdighet eller dødsfall i familien (Gravity, 12 years, Nebraska, Dallas Buyers Club, American Hustle). Vi kan også tikke av «klassisk Hollywood-dramaturgi» og det selvskrevne «høyt budsjett» i bingoruta på samtlige av de nominerte.
Så hvem skal vi heie på? Vi burde jo heie frem den svake part, filmen med lavest budsjett, den som utfordrer de mange Oscar-konvensjonene, eller tør ta opp tabubelagte temaer.
«Dallas Buyers Club» med Hollywoods nye yndling, Matthew MacGonaugheueueu i den rufsete, pølseskinn-aktige hovedrollen ruver klart høyest på lista. Filmen er basert på den sanne historien om Ron Woodrof, en erkeamerikansk cowboy med homofobi, i en sørstat der HIV er synonymt med å være homo, og homo synonymt med en som ikke fortjener livets rett. Det snur brått når Woodrof får påvist HIV, blir en folkefiende, går mot strømmen og teamer opp med den transkjønnede Rayon (Jared Leto). De smugler ulovlig medisin inn i staten og starter egen business – The American dream style. Men Woodrofs medisin funker dessverre bedre enn den som sykehusene tilbyr. Ikke så synd for Woodrof. Filmen er et viktig bidrag til HIV/Aids-historien og hvor vanskelig de smittede hadde det på 80-tallet, både når det kom til behandling, og hvordan de ble stigmatisert, samtidig som den kritiserer legeindustrien og er en liten «fuck you» til de som mener at staten alltid har rett (sorry, blodkommunister). Woodrof var kriminell mens han mest sannsynlig forlenget HIV-smittedes levetid. Vi heier på denne filmen.
Spike Jonzes «Her» er også med på lista. Bare tittelen i seg selv er en hyllest til et kvinnemenneske – selv om hun er en datamaskin. «Her» er den eneste av de nominerte som bærer preg av å være en hipsterfilm/ indiefilm. Om «Her» ikke vinner denne kategorien, burde den i det minste vinne for beste originale manus, for å fylle hipsterkvota (fordi alle på venstresida vil være hipstere). Filmen er en god kommentar til dagens samfunn, og representerer alle oss som er avhengig av internett og heller sender snapchats og twitrer, framfor å ha sex med kjæresten vår (eller oss som bare sender snapchats og twitrer og aldri har sex med kjæresten vår). Jonze evner igjen å fortelle en weird historie med mektig innlevelse. Jeg blir betatt av Scarlet Johansson som datamaskinen Samantha. Hun sier så mye smart, som «The past is just a story we tell ourselves», enda hun er en maskin og jeg kan ikke se henne. Heia absurditet, eksistensialisme og filmer som varsler om at maskiner vil overta alt, også våre hjerter.
Og «12 years a slave» sier seg selv. Ferdig diskutert.
Hvorfor vi ikke burde heie på «Gravity» kommer jeg til lenger nede. Ellers handler forresten «American Hustle» og «Wolf Of Wall Street» for mye om luksus og hyller det overdådige liv. Uff og æsj.
Beste mannlige hovedrolle
Christian Bale (American Hustle)
Bruce Dern (Nebraska)
Leonardo DiCaprio (The Wolf of Wall Street)
Chiwetel Ejiofor (12 Years a Slave)
Matthew McConaughey (Dallas Buyers Club)
Av mannlige hovedroller burde vi heie på en som har sagt han er opptatt av rettferdighet, i det minste i en bisetning. Leonardo DiCaprio er vår mann. Han har lenge portrettert den psykisk ustabile mannen og gitt ham en stemme – og kanskje har han bidratt til mer åpenhet om hvorfor «den sinte hvite mannen» er så så sint. Leo har gjort det for menn å være psykisk ustabile. Leo har selv tvangstanker og det er muligens grunnen til at samarbeidet med Scorsese – som også har tvangstanker – går så bra. Selv i tidlig alder valgte Leo roller som var uperfekte og middelmådige. En veldig undervurdert rolle var portretteringen av Arnie i «What’s Eating Gilbert Grape» (som han var Oscarnominert for i ’94) som gjorde at mange i ettertid trodde han var funksjonshemmet på ordentlig.
For ingen er perfekte, med unntak av Leonardo DiCaprio selv. Han beskriver seg på Twitter som «actor and environmentalist». Han har et eget Leonardo DiCaprio-fond som gir penger til fisker, truede haier og havet, noe som burde gå rett hjem hos LOVESE-supporterne. Han bryr seg i overkant merkelig mye om miljøet og politikk og havet, enn det statusen hans normalt skulle tilsi. Leo har vært Oscar-nominert tre ganger tidligere, men aldri blitt velsignet med en statuett. Det er på tide, også fordi han i sin portrettering av den drit teite Jordan Belford i «Wolf of Wall Street» evner å fremstille fyren enda mer latterlig og tragikomisk enn det Jordan Belford er selv – og dessuten har han bedt om unnskyldning for det han har gjort i denne rollen i ettertid (og da mener han «unnskyld for at jeg måtte spille en så kynisk og ond mann som misbrukte så mange mennesker!»).
Leo får konkurranse av Matthew McGonaughey som i det siste har transformert seg selv fra å spille overflatiske muskuløse og solariumsbrune flø(r)tepuser i flaue romantiske komedier, til å bli en mer dyster og i det hele tatt en mer normal (i forhold til Solli Plass) underdog-skuespiller. Det er spekulert i om McGonaughUGGS misantropiske rollefigur Rust Chole i «True Detetive» har gitt ham en solid dytt i retningen Oscarstatuett. Men rollen som Woodrof i «Dallas Buyers Club», er virkelig ingenting å blåse røykpipe ut av. McGonaughøy ser ut som om han for alltid har vært en gæren HIV-smittet yankee-alkis med halvlang bolleklipp som ypper rundt i sykehuskorridorene.
Vi må heller ikke glemme Chiwetel Eijofor som er selvskreven, mest fordi han er mørk i huden (ikke solariumsbrun som den tidligere McGonaugheyey). Han er da også svært uttrykksfull, men desverre er ikke rollen hans dynamisk nok i følelseslandskapet, Eijofor har nesten utelukkende de samme triste følelsene hele «12 years a slave» igjennom. Litt slitsomt, men i motsetning blir McGonaugHEY nærmest schizofren over natta, og Leos versjon av Belford er litt schizofren hele tiden. Men vi heier på alle tre siden vi er solidariske, ikke sant.
Beste kvinnelige hovedrolle
Amy Adams (American Hustle)
Cate Blanchett (Blue Jasmine)
Sandra Bullock (Gravity)
Judi Dench (Philomena)
Meryl Streep (August: Osage County)
Er det noen jeg mener ikke burde få denne prisen, er det Sandra Bullock i «Gravity». Hun spiller en dame i krise, og jada, det er en flott idé å bruke det endeløse, tomme verdensrommet som en metafor for krisa, der 3D-formatet virkelig får komme til sin rett. Jeg blir bare så oppgitt over den forutsigbare dramaturgien. Og hva i huleste sabeltann gjør Sandra Bullock ute i verdensrommet? Hun har null som helst kompetanse eller fysiske ferdigheter som astronaut. Ikke kan hun nok russisk til å forstå bruksanvisningene heller. Hun fremstår i stedet som en tafatt og håpløs person det er vanskelig å ha sympati med. Hun er klumsete, roter og mister balansen, faller. Faller igjen. Klarer akkurat ikke å ta tak i det der håndtaket, og forsvinner langt ute i rommet mens hun slår uendelige saltoer, så George Clooney må komme og hente henne. Så går hun tom for luft. Så gir hun opp. Så gir hun ikke opp. Jeg tenker litt det samme som jeg tenkte da jeg først så Moland og French på TV. Hun er på feil sted, og burde aldri vært der. Det hadde i det minste vært noe om hun faktisk valgte å dø på slutten, som en likning til hunden Laika, mens hun bjeffet med hysterisk latter. Men neida, på mirakuløst vis klarer hun å skyte seg ned til jorden. Hun kunne i det minste ha havnet midt i en borgerkrig og blitt skutt momentant. Eller blitt spist av en grizzlybjørn – dét hadde vært en uforutsigbar slutt. Nei, for en møkkafilm. Jeg mimrer tilbake til «Alien» og «2001: En Romodyssé» som ikke en gang ble nominert til Oscar(!). Nei, la «Gravity» vinne for alt annet den fortjener å vinne, som beste lydmiks, beste visuelle effekter, beste lydklipp – men ikke la dama vinne for den karakteren der.
Cate Blanchett er derimot den klart sterkeste kandidaten og en spesiell skuespiller med nerve og edge. Men vi står ovenfor et paradoks: Blanchett spiller i grisegutten Woody Allens film, så vi må heller boikotte denne Oscar-statuetten av feministiske grunner, mens Meryl Streep har blitt surmaga i «August: Osage County», og vi bare må håpe den går til Judi Dench’ portrett av den kioskromanlesende arbeiderklassekvinnen i «Philomena» i stedet.
Beste mannlige birolle
Barkhad Abdi (Captain Phillips)
Bradley Cooper (American Hustle)
Michael Fassbender (12 Years a Slave)
Jonah Hill (The Wolf of Wall Street)
Jared Leto (Dallas Buyers Club)
Her må «Dallas Buyers Club» vinne igjen. Vi heier på Jared Leto som spiller transkjønnede Rayon med sjarme, varme, og skjønnhet. Herregud, så skjønn han er! Til og med når han er syk er han skjønn. Leto er en sånn mystisk skrue som velger litt merkelige filmer og unngår de der kjekkas-rollene, på lik linje med Michael Pitt og James Ransone, selv om de vet de er kjekke uansett. Og alle jenter på venstresida liker det best når kjekke menn velger seg sære roller i upopulære Larry Clark-filmer om incest og grusomme ting. Nok en underdog, veldig bra. Husker du for eksempel rolleprestasjonen hans i «Requem for a Dream»? Perfekt den scenen der han må skjære av armen på slutten <3 . Dessuten er han en anti-Oscarpromoteringsmann og valgte heller å stikke på turné med bandet sitt framfor å mingle på sjampisfester med aristokratiet.
Beste kvinnlige birolle
Sally Hawkins (Blue Jasmine)
Jennifer Lawrence (American Hustle)
Lupita Nyong’o (12 Years a Slave)
Julia Roberts (August: Osage County)
June Squibb (Nebraska)
Venstresida må heie frem Lupita Nyong’o. Dama er ikke bare rå og rørende i sin tolkning av «Åkerens dronning» Patsey (som dessuten blir voldtatt). Hun er utdanna innen film, har regissert film selv og jobbet seg oppover i filmbransjen fra gølvet, før hun dro tilbake til Kenya og lagde TV-serie om HIV/AIDS – som om hun ikke var politisk korrekt fra før. Først etter hvert ble hun inspirert til å gjøre skuespiller ut av seg selv. Det er et stort pluss når folk er så smarte at de ikke tror at de kan bli skuespillere med en gang. Dessuten har hun barbert hodet og er skinhead, bokstavelig talt. Og venstresida liker kvinnelige shinheads, bokstavelig talt.
Lupita får hard konkurranse av Jennifer Lawrence, som er Hollywoods feminist-ikon for de som har fulgt med. Alt ved J-Law er så ektefølt. Hun er en sånn poweryoga-jente som tør å ikke la seg underkaste av fiffens koder. Hun tør å blotte sine føflekker, tør å ikke være anorektisk og dessuten er rollen hennes i «American Hustle» en litt sånn rølpete dame. Leppestiften er litt utafor, sveisen er litt på snei, og hun har sosial angst. Hun er en sånn som drikker litt for mye når hun føler seg ukomfortabel og stikker de nylakkerte neglene sin oppi fjeset på folk for å «bonde» rundt lukta av neglelakken. En litt harry dame med feil, dét liker vi. Men J-Law har fått så mange priser i det siste at det er fint å la andre slippe til. Vi skal ikke heie frem de beste, selvsagt. Alle skal med.
Ellers burde prisen gå til June Squibb for sin frekke og litt småslemme mammarolle i «Nebraska». Om hun vinner, vil hun være den eldste hittil som har vunnet en Oscar. Vi heier på damer, spesielt gamle damer som flasher fitta foran gravstøtter.
Beste dokumentarfilm
The Act of Killing (Joshua Oppenheimer, Signe Byrge Sørensen)
Cutie and the Boxer (Zachary Heinzerling, Lydia Dean Pilcher)
Dirty Wars (Richard Rowley, Jeremy Scahill)
The Square (Jehane Noujaim, Karim Amer)
20 Feet from Stardom (Nominees to be determined)
I tillegg til å grave frem et forjævelig tema som har ligget og gulpet under historieteppet, er «The Act Of Killing» absolutt den mest kraftfulle og originale av dokumentarfilmene (selv om venstresida elsker dokumentarer og i utgangspunktet heier på alle). Men Joshua Oppenheimers film om Indonesias groteske historie med å ha lynsjet kommunister og deres sympatisører, samt folk de bare mistenkte kunne være det («Hei, er ikke han kommunist? Vi dreper ham for sikkerhets skyld») er ikke minst et viktig bidrag som avlører menneskets onde natur og dessuten er filmen skikkelig god PR for at atferdsterapi kan virke, et bevis på at man faktisk kan «redde» gærne menn. Kanskje fengsler skal begynne med rekonstruksjons-skuespill og heller droppe dødsstraff? «The Act of Killing» bare må vinne. Hvis ikke, er det en indikator på at det er for mange anti-kommunister i juryen som er redde for at en Oscar-statuett vil signalisere at Oscar-juryen mener at også kommunister er mennesker.
Amerika-negative «Dirty Wars» er også selvskreven favoritt her. Dessverre liker ikke så mange folk i Hollywood tydelige politiske holdninger under Oscarutdelingen. Vi får bare håpe det ikke blir mye buing om noen skulle holde en takketale i år:
Beste utenlandske film
The Broken Circle Breakdown (Belgium)
The Great Beauty (Italy)
The Hunt (Denmark)
The Missing Picture (Cambodia)
Omar (Palestine)
Alt som er anti-amerikansk får en oppoverpekende facebook-tommel. Fordi «The Broken Circle Breakdown» flørter med juryen ved å være amerikakjær og omfavne melodramaet, heier vi litt ekstra på de andre. Men mest av alt håper vi jo at palestinske «Omar» vinner.
Men dette er jo bare begynnelsen. Venstresida følger selvsagt spent med på hele den evigvarende sendinga og prisene som alle andre driter i. Det er gutta på gølvet som er grunnen til at filmene blir så gjennomførte som de blir. Det er steadykameramenn som har fått isjas av å ha stått i samme stilling i 50 minutter midt i solsteiken for å filme samme scene flere ganger på rad, kostymører som må bytte kjole på Jennifer Lawrence fordi hun knasker for mye nachos i pausen og søler nachospulver på seg selv, rekvisitører som må flytte den planta, flytte den planta tilbake der den opprinnelig stod, grip, script, lys, lyd, rigg, klipp og alle andre som jobber overtid og blir hersjet med av en bortskjemt regissør som sitter i en stol med sitt eget navn på ryggen og rynker bryna under en parasoll som enda en assistent holder for ham – det er dem vi skal heie på. Nå er det altså lederne til disse arbeiderne som får priser her, derfor heier vi på de som virker mest sympatiske og ydmyke. God Oscarutdeling!