Ingen Django

idahestmanprofil

Tittel: «12 Years a slave»
Nasjonalitet: Amerikansk
Regi: Steve McQueen
Manus: John Ridley, basert på en bok av Solomon Northup
Med: Chiwetel Ejiofor, Michael Fassbender, Lupita Nyong’o, Benedict Cumberbatch, Sarah Paulson, Brad Pitt 

«Du sier jeg ikke skal si hvem jeg er, så jeg kan overleve? Da vil jeg ikke overleve», sier Solomon Northup (Chiwetel Ejifor) til sin nye venn Clemens, ombord på båten som fører ham bort fra frihet og sivilisasjon til «12 years a slave». I den nye situasjonen må han aldri finne på å røpe at han kan lese og skrive. Han må ikke tro han kan hevde seg overfor de hvite.

Ikke før han møter en hvit liberaler, typisk nok spilt av eplekjekke Brad Pitt, kan han håpe å få bevist hvem han egentlig er.

En av forskjellene på Steve McQueens skildring og 2012s store slavehevn-feelgood «Django Unchained», er at denne er basert på en sann historie og følgelig langt mer tragisk. Solomon flyttes rundt og forsøker å overleve uten å tenke for mye på fortida. Noen slaveeiere er mindre harmløse enn andre, men ingen er villige til å gi ham friheten tilbake. Ikke før han møter en hvit liberaler, typisk nok spilt av eplekjekke Brad Pitt, kan han håpe å få bevist hvem han egentlig er.

Blasfemiens fødested
McQueens kjennetegn er hans forkjærlighet for estetiske, fotografiske bilder som ofte likner scenografien til en teaterforestilling – karakterenes plassering innafor bildets mise-en-scené er nøye planlagt. Derfor må også valgene av estetiske objekter være det.

Mange bilder skildrer den majestetisk-eksotiske og eventyrlige naturen som omgir de hvite slavehandlernes rike: Skumringens svake bris som så vidt rører ved skjegget på trærne. Det frodige planteriket. Også gresshoppesangen har sneket seg med i idyllen, og skaper en zen-liknende atmosfære i lydbildet.

Det hellige riket og slaveeiernes anstendige påkledning, står i sterk kontrast til det primal-aggressive dyret som gjemmer seg i enhver morbid slaveeier. De klamrer seg til pisk og bibel og roper at de kan gjøre som de vil med sin eiendom. I det hele tatt er det påfallende at jo nærmere vi kommer helvete, dess flere påkallelser er det av det hellige og Gud. «Den som ikke adlyder sin neste, skal slås med mange slag. Det står i Bibelen», leser Solomons nye slaveeier Master Epps (Michael Fassbender) og klapper igjen permene.

De undertrykte følelsene slår ut i vold og harde piskeslag mot slavene. McQueen fornekter seg ikke og lar brutaliteten trekke lenge ut. Blasfemien henger i lufta, men er sjelden humoristisk.

Det finnes ingen synd for den hvite mann. Master Epps går i søndagsklærne når han skal, selv om han jager Solomon rundt grisehuset så han snubler i gjerdet og river opp den fine skjorta si. De undertrykte følelsene slår ut i vold og harde piskeslag mot slavene. McQueen fornekter seg ikke og lar brutaliteten trekke lenge ut. Blasfemien henger i lufta, men er sjelden humoristisk.

Åkerens dronning
Historien om Solomon gir også et innblikk i ulempene med å være svart kvinne. Den minste, mest skjørbygde av slavene på Epps’ gård, Patsey (Lupita Nyong’o), er åkerens dronning. Hun plukker dobbelt så mye bomull som mennene, og Epps mener Gud ga henne til ham. Hans kone (Sarah Paulson) er derimot ikke like begeistret for mannens nye yndling, som han dessuten tar seg friheten til å misbruke seksuelt. Det tar ikke lang tid før åkerens dronning ber Solomon om å gjøre henne en tjeneste – å ta livet hennes.

Hvor mange afro-amerikanske kvinnelige skuespillere kan du ramse opp som har samme kjendisstatus som afroamerikanske menn?

Patseys historie er så dunkel, at hadde vi fulgt hennes beretning, hadde folk vært slitne av all tristessen når de gikk ut av kinosalen. Men kvinnelige lidelseshistorier får vi sjelden følge i flere timer. Hvor mange afro-amerikanske kvinnelige skuespillere kan du ramse opp som har samme kjendisstatus som afroamerikanske menn? Hvorfor går Oscarstatuettene til filmer om menn med problemer, når historien viser at kvinner lider mer?

Musikalsk forsterkning
Spenningen ligger latent i mange av McQueens signaturscener. «Det forsinkede klipp», de lange enkeltscenene der du bare venter på at det skal klippes til et nytt bilde, er filmens sterkeste virkemiddel, som når Solomon nesten blir hengt, og henger og henger og henger. Eller stirrekonkurransen mellom Epps og Solomon i konfrontasjonen om et forbudt brev, hvor publikum blir stadig mer ukomfortabel i setet. De forsinkede klippene er følelsesladde og venter på at vi skal ta til tårene. Det gjør det ikke bedre at Hans Zimmers deilige strykere også fungerer som en referanse til Solomons felespill (og desverre også til Inception, da musikken er arrangert nøyaktig likt). Sang og musikk som har vært slavenes overlevelsesmekanisme og en kime til håp, kommer sterkest til uttrykk i begravelsen av en av slavene.

Musikken er også med på å underbygge det absurde. Ideen om å ha et annet menneske som eiendom og gjøre hva man vil med det, understrekes i sangen til Solomons første slaveeier-assistent John Tibetas (Paul Dano). Han får slavene til å klappe i takt til hans musikalske utdriting av dem. Et annet tragikomisk eksempel er Solomons lystige felespill til en utstilling av nakne slaver til salgs i en overklassebolig. Eliten feirer uten tanke på nøden rundt dem, og filmens maskeradeball fungerer perfekt som en grotesk referanse til «Eyes Wide Shut».

Alt i alt greier McQueen å demonstrere både bredde og dybde i slaveeiernes samvittighet og arroganse. Dessverre for historiebøkene var Solomons «happy ending» mer et mirakel enn en skjebne som tilfalt mange.