Stolhet og fordom i Palestina

idahestmanprofil

Tittel: «Omar».
Nasjonalitet: Palestinsk.
Regi og manus: Hany Abu-Assad.
Skuepillere: Adam Bakri, Leem Lubany, Lyad Hoorani, Waleed Zuaiter.

Skjermbilde 2014-04-06 kl. 12.58.49

Årets Arabiske Filmdager er på Victoria kino i Oslo 4- 6. april, med et sideprogram kalt Skråblikk på Palestina. Der er headliner og åpningsfilmen den Oscarnominerte Omar, som ble Un Certan Regard-juryprisvinner i Cannes. Regissøren selv, Hany Abu-Assad vil gjeste festivalen. Filmene i seksjonen har alle en direkte eller indirekte link til Israel-Palestina-konflikten, og vil i tillegg bestå av filmene: Zaytoun, Thank God It’s Friday og Peace After Marriage.

Omar (Adam Bakri) er en likandes kar. Kjekk, muskuløs og grei, jobber på bakeri og likner på en miks av Fares Fares og Aladdin. En svigermors drøm. Omar har dessuten pekt seg ut en jente, Nadia (Leem Lubany), som han håper å kunne sjarmere i senk med lappene hun gladelig tar imot (dette er en arabisk film, ergo holdes kyss og klem på et minimum og lapper på et maksimum, til tross for Romeo og Julie-analogiene).

De danner sin egen lille «geriljatropp», som er tilsynelatende uskyldig. Men når trioen skyter en israelsk soldat, blir det baluba.

Desverre for Omar er ikke forholdene så greie rundt ham, han bor tross alt i Palestina. Stoltheten hans blir for eksempel satt på prøve av en stygg gjeng soldater, etter at han har klatret over muren for å levere nok en lapp til Nadia. Okkupasjonssituasjonen er noe verken Omar eller barndomskompisene Tarek og Amjad gidder å finne seg i. De danner sin egen lille «geriljatropp», som er tilsynelatende uskyldig. Men når trioen skyter en israelsk soldat, blir det baluba. Problemene vil forfølge Omar i lang tid.

Politisk psykologisk thriller
Det utvikler seg til en nerveprirrende thriller, og fotograf Ehab Assal gir løpescenene et stilrent spenningspreg med pen kameraføring som beveger seg gjennom de lange trange gatene, smugene, glippene og gjerdene der Omar løper og hopper fra soldater og politi. Pulsen blir dyttet opp flere hakk selv på oss sittende tilskuere.

Like mye er det det psykologiske aspektet ved filmen som gjør den til noe mer enn Palestinas svar på en Liam Neeson-film. Omar handler om svik, tysting, vennskap, stolthet og ære – og hvor mye dette har å si i et samfunn der velferdsstat og rettferdighet ikke akkurat eksisterer. Skuespiller Bakri er overbevisende og realistisk i sitt portrett av Omar, som har en sterk psyke og viljestyrke, men samtidig menneskelige følelser og raseri.

Vi ser hvor fatale konsekvenser det kan få å leve i en verden hvor politiet ikke lar deg være i fred så fort de har noe på deg. Forfølgelse og påminnelsen om at du må velge mellom venner og «frihet» er ikke noe en slår seg til ro med, akkurat. Slik sett er ikke filmen særlig optimistisk. De israelske soldatene og politiet fremstilles som «de andre», men oftest er de en flokk soldater som bare skal ha Omar – på lik linje med andre action- og politifilmer. Den israelske agenten Rami som konstant spiser Tic-Tac, og spilles av Waleed Zuaiter (Menn som stirrer på geiter) er slu, men kan til tider virke mer human og sympatisk, og parallelene til den stereotype mafiaboss i filmverdenen er mange.

De israelske soldatene og politiet fremstilles som «de andre», men oftest er de en flokk soldater som bare skal ha Omar – på lik linje med andre action- og politifilmer.

Samtidig viser det seg at ikke alle av Omars venner er særlig pålitelige de heller, uten å skulle røpe for mye. Om vi legger Maslows behovspyramide til grunn, er Omars verden heller håpløs. Han mangler det meste, og særlig sikkrhet. Han kan ikke stole på noen. I den forstand at hendelsesforløpet ikke ville skjedd om det ikke var for okkupasjonen, er dette en palestinsk film. Muren har både en konkret og symbolsk rolle, og får særlig vist fram sin makt når Omar ikke lenger kan klatre over den.

Paranoia i blodet
Regissør Abu-Assad fikk ideen til Omar allerede da han spilte inn Paradise Now, som handler om to selvmordsbombere. På settet hadde han en følelse av at noen spionerte på ham, holdt øye med ham. Han ble så paranoid at han registrerte seg på ett hotell og sov på et annet.

Med Omar tar Abu-Assad opp et tema som ikke så ofte diskuteres i Palestina: Den psykiske tilstanden til mennesker i et okkupert samfunn.

«Det Palestinske miljøet er generelt veldig paranoide. Foreldrene mine oppdro meg til å bli forsiktig: Du vet aldri hvem som kan samarbeide med en hemmelig agent» har Abu-Assad tidligere uttalt til The Guardian .

Det alvorlige temaet skor seg godt med sterke action- og voldsscener. Det iler i kroppen når det solide slaget fra en geværkolbe plantes rett i nesebeinet til Omar. Og det er ikke første gang jeg ser at det å svi av kjønnshår blir utført på film. Er dette blitt standard behandling av fanger i samtlige fengsler med tvilsomme og «kreative» utspørringsmetoder? Og hvor mye er basert på virkelige hendelser, eller kunne like gjerne skjedd akkurat nå? Jeg bare lurer.

Omar vises fredag 4., lørdag 5. og søndag 6. april på Victoria Kino i Oslo under Arabiske Filmdager.